Ja takk, begge deler!

0Shares

Jeg husker på barneskolen ble jeg plassert i en kinesisk klasse på fredager etter skoletid. Det var kjipe greier, for aller helst ville jeg leke med barna ute i skolegården! Jeg mener, hvilke normalt barn vil foretrekke å sitte rett opp og ned i en klasse med fremmede som snakker et språk du ikke forstår, enn å være ute og leke med de andre barna? Det eneste jeg lærte i den klassen var ”hei lærer” og ”takk”. Jeg følte meg utenfor i den klassen. Annerledes på et sett. Husker jeg tenkte på hvorfor jeg skulle lære meg kinesisk. Jeg var jo vietnameser og snakket vietnamesisk! Noen år senere fant jeg ut at det var fordi lærerne mente at kinesisk og vietnamesisk var noenlunde det samme (utrolig det der, for jeg har tidligere hørt folk som virkelig går rundt og tror at alle i Asia snakker samme språk, eller i det minste forstår hverandre… DUH! Hvordan kan en normalt oppegående tro at alle som har svart hår og skjeve øyne være like?). Uansett så var vi asiatere alle sammen, så der kunne jeg være meg selv… Right…!

 

Samfunnets forventninger

Å være her i Vietnam for meg er en ganske så unik opplevelse. Jeg kommer veldig nær kulturen og menneskene her, fordi jeg ser ut som dem, snakker samme språk og forstår kulturen. Slik sett blir alle opplevelser sterke, både på godt og vondt. Alt føles veldig nært. Jeg forstår, har sympati, kjenner på kroppen hvordan all ting fungerer. I motsetning til andre vestlige lever jeg ikke i en boble og er ikke skjermet for mange ting. Det kan til tider være så nært at det nesten blir for sterkt for meg. Da må jeg sette meg ned og reflektere over ulike situasjoner og hvordan jeg ønsker å forholde meg til det. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg føler. Jeg forventer ikke at andre studenter skal forstå min situasjon, men jeg skulle ønske de forstod at ting oppleves annerledes for meg. Jeg kan tross alt ikke skyve ubehagelige opplevelser vekk fra meg, da føler jeg at jeg fornekter min egen kultur. Hjemme i Norge har jeg alltid strebet etter å bli akseptert i samfunnet og jeg har følt at jeg hele tiden måtte bevise hva jeg var god for. At jeg ikke strakk til forventningene. Her nede i Vietnam møter jeg samme forventningspress til meg som person. På lik linje med det norske samfunnet ser vietnamesere på meg som en utlending, men forventer at jeg skal fungere i deres samfunn. Likevel snakker de til meg som om jeg er en dum utlending og at de ikke forventer at jeg skal forstå noen ting. Jeg faller mellom to kulturer. I Norge må jeg bevise at jeg er norsk nok for Norge. I Vietnam må jeg bevise at jeg er vietnamesisk nok for Vietnam. Det føles rart å ikke bli behandlet og akseptert som om jeg ikke er fra noen spesielle steder, når jeg faktisk er flerkulturell. Folk burde heller tenke på minoriteter som meg som privilegerte, ikke som en byrde for samfunnet. Liker ikke å bli satt i bås på den måten. Når jeg ser tilbake på livet mitt har jeg alltid blitt satt i bås.

 

Jeg er meg – og jeg triiiiiives med det!

Nå har jeg generalisert i det store og det vide. Jeg må si at mine nærmeste venner oppfatter meg som en sterk, intelligent og allsidig kvinne. De oppfatter meg både som vietnameser og norsk på en gang. De ser ikke hvor grensene mellom det vestlige og orientalske går i min personlighet. Når folk ser meg for første gang, ser de en vietnameser. Når de snakker med meg for første gang hører de en nordmann. Når de lærer å kjenne meg lærer de at jeg er meg. Jeg er Chi. Og jeg må si at jeg er ganske fornøyd med å være Chi til tross for alle forventningene som samfunnet har satt for sånne for meg.

 

%%galleri%%