Ytringer

Etter 22. juli – og nå også El Paso: Språkets skadende kraft

Det er av stor viktighet å innse at ord og språk har en formgivende kraft, skriver Farhan Shah i dette innlegget.
Fredag 22. juli 2011 er en dag som har brent seg fast i landets kollektive bevissthet. Nå har også begivenhetene i El Paso blitt en påminnelse om hvordan språk skaper holdninger.

Farhan Shah

Muslimsk filosof, islam-rådgiver ved forskningssenter for prosess-studier, California.
Farhan Shah
Forfatter: Farhan Shah, muslimsk filosof, islam-rådgiver ved forskningssenter for prosess-studier, California.

De to sekvensielle terrorangrepene på norsk jord, som krevde 77 uskyldige menneskeliv, forteller oss en ting klart: en behøver ikke å være psykopatologisk for å utføre horrible handlinger med avskyelig vold og grusomhet. Det er langt på vei tilstrekkelig å være et alminnelig menneske for å virkeliggjøre menneskefiendtlige holdninger, som i siste instans kan resultere i massemordets fristelse. Bare noen uker etter 8-årsmarkeringen av terrorangrepet i Norge, har nye terrorangrep i USA også blåst liv i den viktige debatten om hvilken makt ordvalgene våre har.

Ord skaper handling

Det er av stor viktighet å innse at ord og språk har en formgivende kraft. Det påvirker våre mentale assosiasjoner og kognitive prosesser. Våre mentale tolkningsskjemaer, holdninger og antagelser overfor andre mennesker blir sterkt preget av hvordan mennesker og fenomener blir beskrevet og representert.

En mistenkeliggjørende og stereotypisk retorikk, og en språkbruk som bygger opp under rigide og statiske motsetninger mellom ulike folkegrupper, kan – om et slikt språkbruk blir stilltiende ignorert – legge opp til dehumanisering av ymse slag.

Utgruppene er de mest sårbare

Dehumanisering eller negativ annengjøring er ikke et historisk sjeldent unntak. Men snarere et fenomen og et mentalt rammeverk vi møter på i vår egen tid, især på sosiale medier. Fravær av empati og medmenneskelighet fører ofte til at vi anser andres følelser, tanker og drivkrefter som mindre levende og nyanserte enn våre egne. Utgrupper – det være seg muslimer, flyktninger, homofile eller romfolk – er mest sårbare for merkelapper som kan virke dehumaniserende og således forårsake mentale vel så mye som fysiologiske plager.

Det siviliserte samfunn bør ikke, skal ikke, akseptere at slike psykologiske mekanismer brer seg utover i samfunnet som mørke og giftige skyer. Dette fordrer en tilnærming som er sensitiv overfor de psykologiske og sosiale tendenser som forårsaker fremmedhat og aversjon mot minoriteter. Meningsløshet, et såret Selv, følelsen av manglende tilhørighet og kontekst i tilværelsen er noen sentrale ingredienser som legger opp til at sårbare mennesker projiserer og eksternaliserer – bevisst eller ubevisst – sin elendighet, et skadet selvforhold og frustrasjon på andre mennesker og grupper.

Finn empatien

Motsatsen bør være å bli bevisst over hvordan vi omtaler hverandre, og således rehumanisere vårt språk. Empatisk identifisering med «Den Andre» først og fremst som mennesket med iboende verd, behov og rettigheter, er den viktigste forutsetningen for et medmenneskelig og psykologisk robust samfunn. Denne empatiske holdningen kommer ikke automatisk, men eksisterer som et uforløst menneskelig potensial i å utvise medmenneskelighet og solidaritet på tvers av våre skillelinjer. På dette punktet kan og bør fagpersoner, medier, sivilsamfunnet og myndigheter yte et vesentlig allmennmenneskeligbidrag – en uavsluttet normativ innsats.