Fenomenet radikalisering er mangefasettert. En feiltagelse vi bør komme til livs, er tanken om at radikaliserte og terrorister lider av alvorlig psykopatologi og opptrer som morderiske psykopater, skriver artikkelforfatteren. Her fra Hellas.
Foto: TRT
Hvis målet vårt er å forstå radikaliserte mennesker, må vi anstrenge oss mentalt og prøve å se verden fra deres ståsted, skriver Farhan Shah i dette innlegget. 
130Shares

Den pågående debatten om hvordan vi skal forstå foranledningen til Breiviks to terrorangrep på norsk jord den 22. Juli 2011, gjør det enda en gang aktuelt å undersøke fenomenet radikalisering. Radikalisering har ingen enkel forklaring. Fenomenet kan undersøkes fra et sosio-politisk, ideologisk, samfunnsvitenskapelig, teologisk, psykologisk og filosofisk perspektiv. Spesielt viktig er en eksistensiell tilnærming til radikalisering – uten at jeg vil redusere betydningen av andre innfallsvinkler.

Behovet for mening

En utfordring alle mennesker, på tvers av kulturelle og religiøse forskjeller, konfronteres med, er å skape mening i sin tilværelse. Meningsdannelse er ikke et isolert prosjekt, men skjer i samhandling med andre mennesker og omgivelser. 

Angsten for meningsløshet og behovet for syntese og helhet er like aktuelt for en troende person, en agnostiker og en ateist. Forskjellen ligger i det at en troende person søker etter noe større enn seg selv, en transcendent kraft som gir klarhet i tilværelsens kompleksitet. 

Slik jeg ser det, vil kunnskap om de radikalisertes virkelighetskonstruksjoner og deres eksistensielle spørsmål, bidra til å motvirke en destruktiv radikaliseringsprosess. En avradikaliseringsprosesss som ikke tar høyde for den åndelige og eksistensielle dimensjonen i de radikalisertes liv, vil være lite effektiv.

Især er det viktig å utforske den eksistensielle meningsprosessen gjennom å forstå den radikalisertes spesielle fortellinger om selvet og om deres forsøk på å finne et meningsfullt livsprosjekt. Hvis målet vårt er å forstå radikaliserte mennesker, må vi anstrenge oss mentalt og prøve å se verden fra deres ståsted. Uten en slik inngang, står vi i fare for å distansere oss fra disse. Vi mister således verdifulle muligheter til blant annet å utvikle en bredere forståelse av hva det var som gikk galt i deres liv, samt hvordan vi som samfunn aktivt kan forebygge psykososiale, politiske og eksistensielle vekstvilkår som kan utløse radikaliseringsprosesser.

Farene ved unødvendig demonisering

Fenomenet radikalisering er mangefasettert. En feiltagelse vi bør komme til livs, er tanken om at radikaliserte og terrorister lider av alvorlig psykopatologi og opptrer som morderiske psykopater. Det er rikelig med beviser fra klinisk psykologi som avkrefter denne hypotesen. Psykiateren Jerrold M. Post sin bok The Mind of the Terrorist (2008), er en nyttig kilde i så henseende. 

Vi har en psykologisk tilbøyelighet til å fremmedgjøre radikaliserte og terrorister ved å stemple dem som demoniske eller psykisk syke.

Den norsk-iranske psykoanalytikeren Shahram Shaygani spør i sitt fagessay Psykoanalytisk forståelse av radikale islamister (2018), om radikaliserte og terrorister har en psykiatrisk lidelse og om de lider av en alvorlig mental sykdom, hvilket jeg tenker har overføringsverdi til debatten om Breiviks radikalisering. 

Forfatteren mener at i forkant av terroraksjonene ser vi ingen tegn til alvorlig psykisk lidelse. Tvert om har mange fungert relativt uproblematisk, og beskrives av venner og familie som snille, gode mennesker. Videre forfekter Shaygani at når terrorhandlingene kommer som et sjokk på terroristens nærmeste og samfunnet for øvrig, er veien kort til en simplifiserende forklaringsmodell som tar utgangspunkt i alvorlig psykopatologi. 

Med andre ord, vi har en psykologisk tilbøyelighet til å fremmedgjøre radikaliserte og terrorister ved å stemple dem som demoniske eller psykisk syke. Dette bidrar til å distansere oss fra dem. Vi unnlater på denne måten – bevisst eller halvbevisst –  å eie vår skygge, for å låne et uttrykk av Carl Gustav Jung.

Å gjenvinne de radikalisertes menneskelighet

Istedenfor å definere radikaliserte og terrorister som begår bestialske udåder som demoner eller psykisk syke, bør vi heller våge å innta et perspektiv som anerkjenner deres menneskelighet, og således kanskje myndiggjøre de radikaliserte som moralske aktører. 

Det er vesentlig å rette søkelyset mot radikaliseringens sammensatte karakter. På denne måten er det mulig å utfordre tilnærmingsmåter, forståelsesmodeller og tiltaksplaner som er inadekvate, for å utvikle en dyperegående forståelse av fenomenet radikalisering. 

Dette innebærer mer konkret å utvikle tverrdisiplinære prosjekter der ulike vitenskapelige disipliner involverer seg, hvor spørsmål ikke kun om menneskets psykologi, men også om religion, politikk, kultur, historie, ideologi og propaganda blir tatt opp. Tiden er overmoden for en sådan teoretisk syntese, samt en tverrpolitisk innsats knyttet til radikaliseringens sammensatte årsaker.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.