Illustrasjonsfoto, Utrop
Innvandrergrupper utgjør nevneverdige aktører blant stemmegiverne i valget. For disse kan det være fort gjort å gi sin stemme til en kandidat med innvandrerbakgrunn, uten å vurdere om denne egentlig er det beste alternativet. En stemme til identitet fremfor sak kan få uheldige konsekvenser.
0Shares

Det nærmer seg lokalvalg og innvandrerrepresentasjonen i de politiske organer er nok en gang et tema. Uttrykk som kritthvit og blendahvit anvendes for å beskrive mangel på innvandrerkandidater og politikere, men vil en representant med innvandrerbakgrunn være bedre i stand til å ivareta innvandreres politiske interesser?

Noen tall først

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at siden lokalvalget i 2011 har antallet stemmeberettigede i Norge økt med cirka 10 prosent, eller 407.000 velgere. Av disse utgjør velgere med innvandrerbakgrunn og utenlandske borgere rundt 68 prosent, eller 277 000 velgere.

Selvfølgelig er velgermassen i Oslo den største gruppen i landet, og også det området i landet som opplever disse endringene sterkest. I ovennevnte periode har velgermassen bare i Oslo økt med cirka 70.000 personer, eller med cirka 15 prosent. Utenlandske statsborgere og nordmenn med innvandrerbakgrunn utgjør cirka 71 prosent av økningen.

Stemmevaner

Ovennevnte tall er interessante fordi innvandreres stemmevaner er noe annerledes enn den øvrige befolkningens.

Her et utvalg av fenomener som gjør seg gjeldende i denne gruppen stemmegivere:  

Ikke så overraskende stemmer innvandrere med bakgrunn fra Afrika og Asia på partiene på venstresiden, med Arbeiderpartiet som den store vinneren, men hvorfor venstresiden er den store vinneren blant denne gruppen, er allikevel ikke like lett å bli klok på.

Innvandrere flest er opptatt av de samme sakene som den øvrige befolkningen. Skole er øverst på listen, tett fulgt av helse. Det er ikke overraskende at skole ruver over de andre sakene. Utdanning er høyt prioritert for mange med innvandrerbakgrunn, det anses som en nøkkel til sosialmobilitet. Dette ser ut til å være særlig viktig for innvandrere fra Asia.

Lavest prioritert hos denne gruppen er miljø- og klimaspørsmålet, men det er heller ikke så overraskende. Miljøspørsmålet er noe som opptar enkelte deler av befolkningen i vestlige land primært. Borgere i resten av verden har lite overskudd til å engasjere seg i dette spørsmålet. 

Det som også er nokså klart er at velgere med innvandrerbakgrunn generelt, og særlig innvandrermenn, er nokså konservative i sitt syn på verden.

Stemmer på kandidater med bakgrunn fra eget opphavsland

Videre har innvandrere med bakgrunn fra Asia og Afrika en hang til å stemme på kandidater med bakgrunn fra egne opphavsland, uavhengig av hvilke saker som skulle oppta dem.

Ved flere anledninger har vi sett eksempler på nokså pågående listebærere utenfor diverse stemmelokaler i Oslo. Listene har vært ferdigutfylte, bedre sagt ferdigutkryssede, hvor navnet på en kandidat med innvandrerbakgrunn har blitt prioritert. Oslo er ikke det eneste stedet slik fremkommer, andre storbyer har også sett slike tilfeller.

Innvandrere med bakgrunn fra Asia og Afrika har en hang til å stemme på kandidater med bakgrunn fra egne opphavsland

Det finnes også grovere eksempler på lite demokratiske tilnærminger til valg. Drammens tidligere varaordfører Yosuf Gilani er et godt eksempel på dette. Da han var i Arbeiderpartiet,  ble han anklaget for å ha kjøpt stemmer for 50 kroner, eller for en kebab.    

I 2011 fikk kandidater med innvandrerbakgrunn 11 av de 20 Arbeiderparti-plassene i Oslo bystyre. Det ble kalt innvandrerkuppet. av de 103.000 som stemte på partiet var det 1500 personstemmer som fikk størst innflytelse. Dette ledet til at enda flere kandidater ble kumulert, slik at personstemmene fikk lite å si.

Velg med omhu

Spørsmålet innvandrere bør forfølge er om en kandidat med innvandrerbakgrunn er bedre i stand til å representere deres interesser enn en etnisk, ja, la oss si hvit, nordmann. Det er svært lite som tyder på dette. Det man ser er at også kandidater med innvandrerbakgrunn forfølger egne interesser og partiets politiske ståsted og ideologi. De bør jo nesten være slik.

Noe annet ville ha medført en nokså utvannet og lite levedyktig politisk system.