Tyrkiske myndigheter driver en form for moderne imperialisme, og Norge er også blant målområdene, skriver Mahmoud Farahmand. (Foto: ScanStock)
Omkring 15 tyrkiske, statssponsede imamer jobber ved moskeer i de største norske storbyene. Målet er å beskytte medlemmenes religiøse og kulturelle identitet. Erdoğans imperialisme setter grunnleggende verdier på spill.
104Shares

I en periode hvor Vest-Europa i stadig større grad har gjort seg avhengig av Tyrkia og landets president,Recep Tayyip Erdoğan, har landet og ledelse jobbet iherdig med kulturell og religiøs ekspansjon. Skoler, moskeer og kulturelle sentre utgjør kjernen i den pågående ekspansjonen, og målet er et mektig Tyrkia.

Et politisk verktøy

På Balkan og i Albania er Tyrkias fotspor innen utdanningssektoren nokså synlige. Allerede i 1993, etter at Albania kollapset som kommuniststat, begynte tyrkere å etablere seg i landet. Det startet med etableringen av Mehmet Akif, et tyrkisk universitet i Tirana. Dette var det første private universitet i landet. Senere kom flere universiteter. Og lærere, administrasjon og mere til var med på kjøpet. Utviklingen har gått så langt at albanske privatskoleeiere i 2018 publiserte en pressemelding der de anklagde Tyrkia for kulturell aggresjon. De skrev da følgende: «Dette utvider Tyrkias tilstedeværelse i det albanske samfunnet, og bidrar til at Albania stadig innblandes i Tyrkias interesser og konflikter».

Politisk-religiøs bevegelse slår røtter i Europa

I 2017 publiserte et østerriksk parlamentsmedlem, Peter Pilz, en rekke dokumenter som viste omfanget av Tyrkias etterretningsvirksomhet globalt. Pilz uttrykte overraskelse over omfanget og uttalte: «Vi er nokså overrasket over å oppdage at Erdoğanhar bygget opp et nokså finmasket spionnettverk fra Japan til Nederland og fra Kenya til Storbritannia».

Ifølge en artikkel i Foreignpolicy er organisasjonen Milli Gorus en nøkkelbrikke i Tyrkias ekspanderende aktiviteter. Milli Gorus ble oppdrettet i 1960 og ifølge flere kilder er organisasjonen islamistisk med en tyrkisk-nasjonalistisk vri. I Europa har organisasjonen over 300.000 medlemmer og sympatisører, hvorav de fleste er i bosatt i Tyskland. Tyske myndigheter har ved flere trusselvurderinger uttrykt dyp bekymring over Mili Gorus’ aktiviteter i landet

Selv om Mili Gorus har sitt utspring i regjeringspartiet AKP foreligger det ikke noe entydig bevis på at Mili Gorus i dag er tilknyttet Erdogans AKP.

Tyrkias tilstedeværelse i Tyskland

Tyskland er et av de viktigste landene for Erdoğanog Tyrkia. Landet har den største tyrkiske befolkningsmassen utenfor Tyrkia, og utgjør således en maktbase både i form av stemmer ved tyrkiske valg, men også for å påvirke sinnelaget i Europas industrielle senter.

Talspersoner for tyrkiskadministrerte moskeer hevder ofte at de jobber med å skape tverrkulturell dialog

Før valget i Tyrkia, i juni 2018, reiste Tyrkias sterke, og smått autoritære, leder gjennom 15 år på en aldri så liten Europa-turne for å promotere sin valgkamp. Han startet valgturneen med en tur innom London hvor han grep muligheten til å bli avbildet med fotballstjerner med tyrkisk opphav, deriblant Arsenals Mezut Özil og Manchestersİlkay Gündoğan. Dette skapte nokså mye støy i begge fotballspilleres hjemland, Tyskland. Både journalister og politikere tok til orde for å kaste dem ut av landslaget for deres uttrykte støtte for en mer eller mindre autoritær leder. Dette skapte uro på det tyske landslaget, som leverte svake resultater under fotball-VM i 2018.

Tyrkia i Norge

i en rapport utarbeidet av tyrkiske Journal of the Human and Social Science Researches i 2016 fremkommer det at Tyrkia har en religiøs tilstedeværelse  i Norge. Alle norske storbyer har en tyrkisk-sponset moske, og omkring 15 tyrkiske. statssponsede imamer har sitt virke ved disse moskeene. De aktuelle moskeenes hovedoppgave er, ifølge rapporten, å bidra til å opprettholde og beskytte medlemmenes religiøse og kulturelle identitet. Selv om representanter for moskeene uttaler at de jobber med «å skape tverrkulturell dialog», er integrering altså ingen målsetting i seg selv.

Disse moskeene, som i og for seg operer innenfor religionsfrihetens rammer, er i stor grad tiltenkt å bidra til å opprettholde norsk-tyrkeres tilhørighet til opphavslandet sitt. Dette kan i det lange løp medføre utfordringer både for Norge og for disse individene. Den tidligere nevnte organisasjonen Mili Gorus er også tilstede i de største norske byene. Det er uklart hvilken funksjon denne organisasjonen innehar i Tyrkias kulturelle ekspansjon. 

For Erdoğan resulterte PR-stuntene i valgseier

Høsten 2018 gjennomførte Erdoğanet tredagers statsbesøk i Tyskland. Hensikten med besøket var å åpne Kölns største moske. Moskeen rommer over 1100 mennesker og ble i sin helhet sponset av Tyrkisk-islamsk union for religiøse anliggende, mest kjent ved organisasjonens tyske forkortelse DITIB. Organisasjonen er kjent for å ha tette bånd til regjeringen i Ankara, og dens imamer og ansatte har tidligere blitt anklaget for å spionere på den politiske opposisjonen på Ankaras vegene. DITIB er den største paraplyorganisasjonen for moskeer i Tyskland, over 900 moskeer og 800.000 muslimer er organisert under denne. I en artikkel i Detusche Welle (DW) fremkommer det at tyrkiske myndigheter sender imamer til DITIB-moskeer og lønner dem via de lokale konsulatene. I de senere år har tyske myndigheter i stadig større grad kuttet støtten til organisasjonen som igjen har blitt kritisert for å hemme integrering.

En lærdom fra Historien

I 1890 innså den tyske keiseren Wilhelm II at de muslimske massene i Midtøsten kunne være et nyttig verktøy i kampen mot andre europeiske rivaler. Tyskerne ønsket å dra nytte av pan-islamismen som var eksisterende i Det ottomanske rike, samt å bruke denne drivkraften i potensielle fremtidige konflikter med deres europeiske rivaler.

Omkring 50 år senere, og etter den andre verdenskrig, reiste en amerikansk delegasjon til Libanon på statsbesøk. Under statsbesøket bemerket en av delegasjonsmedlemmene at det amerikanske universitet i Beirut hadde gjort mer for eksport av landets interesser enn britenes og franskmenns militære tilstedeværelse sammenlagt hadde gjort.

Det ligger mye lærdom i nettopp dette, og Erdoğan bruker den samme tilnærmingen for å oppnå større innflytelse blant muslimer i Norge og Europa generelt og Tyrkere mer spesifikt.

Erdoğans prosjekt kan få alvorlige konsekvenser

Ved å vinne eksil-tyrkernes gunst vil Erdoğan klare å få en større oppslutning ved de tyrkiske valgene, noe som har vist seg å være nødvendig for ham.

Videre vil tyrkere med sterke bånd til opphavslandet sitt bidra til å styrke Tyrkias posisjon i Vesten.

Dette vil skape ytterlige utfordringer for Vest-Europa, som allerede er nokså avhengig av Tyrkias evne til å holde kontroll på migrasjonen, bidra til Europas sikkerhet med NATOs nest største hær, og ikke minst holde delvis kontroll Europas grenser til den alltid urolige Midtøsten.

Erdoğans prosjekt er på mange måter en versjon av moderne imperialisme. En målrettet aktivitet for å utvide landets evne til å påvirke europeiske beslutningstakere. Dette er krevende fordi Erdoğan på ingen måte er noen foerkjemper av vestlige idealer, snarere en leder som fronter det stikk motsatte.

Dette setter Europa i en svært krevende situasjon hvor Erdoğan sitter med alle kortene. Utviklingen vil kunne erodere Vest-Europas mulighet for å kritisere Erdoğans totalitære opptreden, og skulle hans strategi kritiseres, vil hans nettverk i flere land lett kunne mobilisere og gjøre motstand.

Det er her utfordringen for Europa og Norge oppstår. Dermed er det nødvendig at vi forholder oss aktivt til denne utviklingen – nå, med en gang.