Nå som trygdeytelser strammes inn for flyktninger, så må man øke fokuset på sysselsetting ytterligere, skriver kommentarforfatteren.
Foto: Flickr
For å øke enkelte budsjettposter på integreringsfeltet har regjeringen gått løs på trygderettigheter til flyktninger. Det tvinger frem et sterkere jobbfokus.
0Shares

Regjeringen kutter i gebyret for familiegjenforening, men øker gebyrene i andre utlendingssaker og sparer millioner på færre trygderettigheter til flyktninger.

Dette konkluderer Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) med i en analyse på hvordan Statsbudsjettet 2020 påvirker asyl-, innvandrings- og integreringsfeltet.

Gebyret som flyktninger betaler for gjenforening reduseres fra 10.500 til litt under 8000 kroner. Samtidig tar staten igjen for dette ved å øke søknadsgebyret for permanent opphold. Ved å øke gebyrer i utlendingssaker i forhold til 2019 vil dette gi staten en “økt inntekt” på ti millioner kroner.

For de som er glade i å snakke om innvandrerregnskap er det interessant å se at flyktninger er med på å finansiere AS Norge, og at “snylteargumentet” dermed ikke holder vann.

Sektoriell kuttisme

Fra tidligere tider husker vi uttrykket “kuttisme”. For at budsjettkabalen skal gå opp må det kuttes her og der. I asylsektoren er her og der i dette tilfellet trygdebestemmelsene. Opptil 0,4 milliarder kroner skal spares over en treårsperiode fra 2021 til 2023, som en effekt av å fjerne folketrygdens særskilte bestemmelser for flyktninger. I tillegg skal botidskravet økes fra tre til fem år for en rekke ytelser.

Jobblinjen som Høyre og Frp har vært kjent for videreføres dermed fra overordnet praktisk politikk til integreringspolitikken. Det må bli følgen av innstramningene som en allerede sårbar gruppe vil merke i lommeboken.

Lyspunktene finnes også midt i alle nedskjæringer, blant annet ved å gå inn for gratis heltidsplass i barnehage for to- og treåringer i asylmottak. Ved å starte en tidligst mulig integrering, reduseres potensialet for utenforskap og tilsvarende økes den for sosial mobilitet. Når de yngste flyktningbarn blir sosialisert i barnehage og skole, er sjansen større for at de senere i livet vil definere seg selv som del av samfunnet, fremfor del av en utgruppe. En god investering som bør også måles i mer enn kroner.

Jobb og atter jobb

I 1999 uttalte frimarkedskapitalismens og høyresidens store økonomiguru Milton Friedman at man ikke kan ha fri innvandring og en velferdsstat samtidig.

Friedman understøttet teorien ved å argumentere for at land med åpne grenser og tilgang til sjenerøse sosiale velferdsbestemmelser vil tiltrekke seg flere fattige migranter, som igjen blir en finanspolitisk belastning for vertslandet.

Trenden nå ser ut til å være en “renasjonalisering” av velferdsordningene, slik at man trekker velferd ut som pushfaktor for økonomisk migrasjon.

Samtidig har mange regjeringer, nå også den norske, i denne kuttviljen endt opp med å ramme flyktninger, som egentlig trenger økonomisk ekstrahjelp for å komme inn i det norske samfunnet.

En får nesten håpe at dette fører til at “jobblinjen” lykkes optimalt, slik at vi ikke avler frem en ny etnisk basert underklasse. Konsekvensen av sistnevnte er langt verre.