Forskjeller i både lovgivning og vaner fra land til land kan ha graverende konsekvenser Å ha en bevissthet rundt dette kan være avgjørende når vi manøvrerer blant mennesemassene, både i Norge og i andre land, skriver Marijana Zivanovic.(Illustrasjonsfoto: Scanstock)
Norge er et tillitssamfunn, men det er ikke tilfellet alle andre steder i verden. Manglende kunnskap om realiteter i andre land kan få katastrofale følger når nordmenn er i utlandet – eller i Norge for den sakens skyld.

Mirjana Zivanovic

Norsk i Serbia, serbisk i Norge, verdensborger, først og fremst et menneske
Mirjana Zivanovic

For noen dager siden ble en nordmann i USA, ved et uhell, drept av sin egen svigerfar. Historien er like vanskelig å tro som den er virkelig. Det er endeløst tragisk, og kanskje er det et symptom på et mer komplisert fenomen, når den unge nordmannen ville overraske svigerfaren, som etter en urelatert hendelse tidligere på dagen var bevæpnet, på trappen i svigerfarens hjem. Det verste er at dette er bare ett av mange eksempler på noe jeg mener er et stort samfunnsproblem: nemlig at det ofte oppstår utfordringer i landskapet mellom to sett med lover og sedvaner, for eksempel mellom mennesker med ulike nasjonaliteter.

«Hadde dette vært hjemme, kunne jeg skutt han»

I en periode mens jeg studerte, bodde jeg hos en amerikansk familie i Oslo. De hadde et stort hus med hage, og et par utålmodige naboer. Naboene klagde på et tre som kastet skygge over deres hage. De ba min vertsfamilie pent om å få den hogd ned. Familien, ellers veldig hyggelige og imøtekommende mennesker, sa ja til det, men de hadde definitivt ikke hastverk. En dag så de den utålmodige naboen i hagen sin – han kom uinvitert og hoppet over gjerdet. Jeg husker veldig godt det verten min, opprinnelig fra Texas, sa til meg i etterkant av begivenheten: «If this had happened in The States, I could have shot him!» Dette er nemlig lov i USA.

Kontroversielt utsagn – med et snev av sannhet

Dette får meg til å tenke på en annen episode som skjedde for noen år siden. Jeg satt en kveld med mine gode norske venninner som ellers pleier å forstå meg. Plutselig kom vi på en historie noen av oss hadde støtt på i aviser: ei jente i USA som ble med en ukjent motorist på fest. Jenta ble voldtatt. Hun ble altså voldtatt i et land som har lover mot voldtekt og loven hjalp henne ikke.

Venninnene mine fordømte mannen, og det gjorde jeg óg. Det gjør man vel med alle voldtektsmenn, men jeg satt der og tok meg i å tenke:

«Hadde dette vært jenta mi, ville jeg virkelig følt at jeg hadde sviktet henne som forelder. Å ikke ha lært henne å ikke bli med ukjente menn, menn fra marginaliserte samfunnsgrupper, og spesielt når hun var alene, ville forfulgt meg resten av livet.»

Og her begikk jeg en stor tabbe: jeg tenkte dette høyt. Da begynte fordømmelser å hagle:

«Mener du at det var hennes feil!? Har hun kanskje ‘bedt om det’?»

Jeg tror de fleste kan gjette seg til hvilke andre innvendinger som kom min vei.

Jeg ble fullstendig perpleks. Ikke bare har venninnene mine misforstått hva jeg prøvde å si, men de tilskrev meg noen grusomme meninger. Jeg tok meg likevel sammen og prøvde å forklare ytterligere hva jeg mente, for dette var jo et viktig tema:

«Nei! Jeg synes ikke det er ‘hennes feil’ å bli voldtatt, og jeg synes heller ikke at ‘hun ba om det’, men jeg synes at hun viste høyrisiko-oppførsel, og at hun kunne ha latt være å bli med og tenkt mer på sin egen sikkerhet og da hadde dette kanskje ikke skjedd», prøvde jeg å forklare.

Men her tråkket jeg enda dypere i salaten, og siden de nå tok til tungt artilleri, ga jeg etter og tenkte:

«Greit! Jeg har jo to sønner. Dette er ikke mitt problem!»

Foreldre må forklare verden for barna

For en selvisk feiging jeg har vært! Åh, som jeg skammer meg over å innrømme at det er denne unge mannens død som har fått meg til å forstå at, nei, det angår også deg som har sønner. Det angår alle som har barn, myndige eller umyndige, gutter eller jenter. Det angår alle som ikke skjønner at når du forlater Norge, så må du passe deg for den stygge ulven – og selv i de landene der lovene sier at ulven ikke har lov til å spise deg – for ulver forstår ikke lover.

«Er du i Rom, gjør som romere gjør» (Saint Ambrose)

Å beskytte seg mot andre er mange steder essensielt

For meg som opprinnelig kommer fra et annet land, er det lett å forstå. Vi blir lært opp til å være forsiktige, beskytte oss selv fra barndommen av, på samme måte som man lærer barn i Norge at de ikke skal slå og at de skal si ifra til voksne hvis de selv blir slått og ikke ta saken i egne hender. Jeg liker denne regelen. Vi oppdrar barn som ganske fort lærer at det finnes mange andre måter å løse konflikter på, og at man ikke trenger å ty til vold.

Når vi blir voksne, er det loven som overtar de voksnes rolle i samfunnet, og i Norge stoler vi blindt på den fordi vi lever i et tillitssamfunn. Problemet er bare at det ikke er mange andre land i verden der borgerne har like mye tillit til loven som folk i Norge har. Der kan det hende at våre flotte, godtroende barn, blir ‘spist av ulven’ som ikke bryr seg om lover, eller av ‘ulven’ som rent faktisk har lov til å spise dem i det landet.

Så med mindre vi bestemmer oss for å feriere i Costa del Sol eller noen andre tettbebodde helnorske strøk i utlandet, burde vi nesten innføre et obligatorisk kurs om hva som kan være høyrisikooppførsel i det landet vi reiser til.

I en påstått diskusjon på 300-tallet, mellom helgener fra Milano og Roma om ulike fastetider i de to byene, skal erkebiskopen av Milano ha sagt «Er du i Rom, gjør som romere gjør». Kan kanskje lyde litt fremmedfiendtlig og ufleksibelt, men tanken er besnærende – og  kan kanskje redde liv.