(Faksimile, Utrop)
I et Utrop-innlegg kastet Dagfinn Nordbø lys over Durek Werretts gjøren og laden. Hva er Nordbø redd for?

Da jeg, i Utrops siste papirutgave, hadde lest Dagfinn Nordbøs innlegg Sjarlatan Durek, fikk jeg det for meg at jeg måtte svare. Det må være en motvekt, tenkte jeg. Så leste jeg en gang til, og kom til at det var for useriøst. Så tok jeg den fram nok en gang og kom til at jeg måtte svare likevel, selv om det kanskje ble som å slåss med feieren.

Hva er Nordbø redd for?

(Faksimile, Utrop)

Som leser har jeg vanskelig for å plassere teksten til Nordbø. Er den satirisk? Nei, til det er det for mange kjedelige innslag. Er den ment å være seriøs? Nei, til det er den for useriøs. Men det det ikke kan være noe tvil om, er at Nordbø kommer med et massivt angrep på Durek Werrett. Hva er det han er redd for? Ja, for uten at man er redd, er det aldri behov for angrep. «Don’t rock the boat», selv om våre samfunn står på kant.

Hvorfor kan de aldri få fred?

Jeg vil ikke forsvare Durek eller Märtha Louise. Det trengs ikke, de er begge selvsikre nok til å forsvare seg selv. Men det man kan lure på, er hvorfor de aldri kan få fred? Nordbø aksepterer at prinsessen vil ha en kjæreste. Selvfølgelig, det er vel alle enige i. Kjæresten kunne vært hva som helst. Han kunne vært forretningsmann med dress og slips, han kunne vært tannlege, eller bonde med kyr og sauer. Ja, han kunne kanskje til og med vært sjåfør på Grorud-bussen, og likevel blitt godtatt av de fleste i kongeriket. Men – sjaman da gitt? Kunne det vært verre? Og attpåtil er han mørk i huden, og attpåtil snakker han et fremmed språk (selv om det er noe så lite eksotisk som engelsk). Nei, de to får nok ikke fred.

Jeg tror ikke at Durek er mer sjarlatan, svindler eller løgner enn Nordbø og de fleste av oss

Jeg tror ikke at Durek er mer sjarlatan, svindler, løgner osv. enn Nordbø og de fleste av oss. «Dette helvetes, himmelske tøvet». Nordbø tar skikkelig i. Han tar i bruk hele skalaen. Det jeg ikke ser, er hvor på denne skalaen han vil plassere Durek. Han vet det nok ikke, fordi han vet heller ikke hvor han vil plassere seg selv på den samme skalaen, om det er i nærheten av det himmelske, eller om det heller mer mot det helvetesmessige. Men ordbruken kan tyde på at han aksepterer eksistensen av begge steder.

Hvem har makten?

Det er vanskelig å vite om Nordbø har noen mening eller kunnskap om det stoffet han skriver om. Han hopper hit og dit, og er plutselig positiv til den nytten sjamanismen hadde for mennesker, som for eksempel for å formidle kontakt til andre dimensjoner. Hvilke dimensjoner? Kjenner Nordbø til noen? I den sammenhengen er han redd for maktmisbruk. Vel, ut fra det jeg har fått med meg om sjaman Durek-saken, er det vel media, og de som boltrer seg der, som har hatt makten. Om det er misbruk eller bare bruk må leseren avgjøre. Jeg tror ikke Nordbø vet hva New age er. Det er heller ikke å vente, for det vet egentlig ingen. Navnet tyder på at det har noe med en ny epoke å gjøre. Det finnes ikke noe slikt som New age-filosofi. Til det er begrepet alt for omfattende og udefinerbart. Det fortoner seg som en oppsamlingskurv hvor det blir kastet de ting man ellers ikke vet hvor hører hjemme.

Kvinnene

Nordbø hopper videre, denne gang til kvinnene, som han har omsorg for. Men det finnes faktisk selvstendig kvinner. Det får meg til å tenke på Jeanne d’Arc, som de fleste kjenner historien om. Ifølge definisjonen var hun sjaman, fordi hun hadde kontakt med andre dimensjoner, hvorfra hun hørte en tydelig stemme som instruerte henne i hvordan hun skulle redde sitt land fra fiendehæren. Det var vanskeligere å nå fram til hoffet den gang enn nå, og Jeanne brukte både tid og tålmodighet før hun fikk en motvillig audiens hos prinsen. Audiensen ble Frankrikes redning. Inntrengerne tapte slaget, og stemmen fra den annen dimensjon viste seg å være til å stole på. Full av kampglød ville Jeanne fortsette til neste slag, men de som kjenner historien vet at hennes krigslykke snudde seg. Trakk hun suksessen for langt? Akkurat dét kan være en fallgruve, Durek!