Et mindre kjent norsk ordtak vil ha det til at nordmenn lar seg hilse på i skog og mark, men helst ikke i det urbane. – Jeg er ingen friluftsentusiast, og er følgelig avspist med null muligheter for å hilse på folk jeg ikke kjenner, skriver Mirjana Zivanovic (Foto: ScanStock)
Å unnlate å si hei til folk gjør vondt i den kontinentale sjela mi. Det er ikke svaret jeg har bruk for, jeg ber bare om å få lov til å si det.

Mirjana Zivanovic

Norsk i Serbia, serbisk i Norge, verdensborger, først og fremst et menneske
Mirjana Zivanovic

Nå er det slutt! Det er slutt på min eksistensielle krise her i Norge. Det gjelder å gi F og bli rebelsk: «Jeg skal si ‘Hei!’ til alle jeg kjenner og møter tilfeldig på gata» Koste hva det koste vil!

Min kontinentale sjel vinner

Nå har jeg lenge nok lett etter en mellomversjon av meg selv der min kontinentale sjel møter den lenge ettertraktede norske sjela mi – i midten. Men det går ikke. Det bare går ikke – fordi den kontinentale holdt på å ta livet av meg, så den vant til slutt: Ingen om eller men er det plass til her – jeg skal si «Hei!» til alle jeg kjenner!

Og som alle store eksistensielle kriser, kom også denne gradvis, men den toppet seg på butikken i går. Det endte med svette og jeg sverger jeg opplevde PTSD (posttraumatisk stresslidelse) da jeg kom hjem etter å ha prøvd å la vær å si hei til en forelder jeg pleier å se i barnehagen fem dager i uka, i ti av årets tolv måneder. Det var vondt.

Det gjør vondt å late som

Jeg husker det samme skjedde da puppene begynte å vokse. Det er ubehagelig å tenke på, så du prøver å la være å tenke på at du har dem. Du skal liksom oppføre deg «normalt» og med det mener jeg ikke bruke bh i gymtimer. Alle vet at det ikke går, for dett gjør (også) vondt.

Nå har jeg i flere år prøvd å lese meg opp på nordmenns folkeskikk og lett etter en dypere forståelse av fenomenet «si hei til alle i marka, men ingen i byen». Og tro meg, hverdagen til en utlending er ikke plassert i marka, så den der er en hard nøtt. Slik gjorde jeg med pupper også. Jeg leste meg opp: «Når begynner de å vokse? Hvorfor? Hva gjør man med dem?» Jeg fant den biologiske, fysiologiske, psykologiske, astrologiske…ja, du skjønner poenget – forklaringen, men det slutta aldri av den grunn å gjøre vondt når jeg jogget uten bh. På samme måte slutta det aldri å kreve en overmenneskelig innsats å la vær å si hei til folk jeg kjenner.

Og ikke få en hei tilbake, kunne jeg uten problemer leve med, bare jeg fikk lov å være meg selv

Jeg har IKKE blitt flinkere med årene

Da jeg gikk på folkehøgskole, husker jeg at den beste venninna mi (glad i deg, Siri!) forklarte at man ikke sa hei til hverandre fordi man ikke orket å prate. Man var sliten etter jobb eller trøtt om morgningen, og hadde ikke lyst på en prat. Og en hei er jo en slags invitasjon til prat: Man er jo ikke overfladisk her til lands, så sier man «Hei!», mener man «Hei, hvordan går det?»

Greit, det var aldeles ikke en dårlig tanke, mente jeg, og nå har jeg trent på denne tankegangen i mer enn ti år. Etter så mange år, skulle man tro at jeg hadde blitt en «la-vær-å-si-hei-i-byen-mester». Men nei – den gang ei.

En av måtene å vurdere om man har mestret noe eller ikke på, er å se hvor mye krefter man bruker på det. Jeg vet for eksempel at det ikke forekommer svette hos nordmenn hvis de helt tilfeldig møter noen kjente på butikken og lar vær å si hei til dem. Men det skjer med meg. Det koster altså – fortsatt.

I går så jeg et kjent øyepar over bakverk-reolen på Rema 1000. Øyeparet møtte blikket mitt og så så det strategisk ned mot gulvet. Det tuslet videre i motsatt retning, mot olje- og eddik-hylla, mens jeg styrte i retning påleggsdisken.

En innøvd, plettfritt og smertefritt utført manøver, og den hadde jeg overlevd om jeg så ikke husket at vi hadde gått tomme for hvitløk, og hvitløk måtte jo så klart være plassert ved siden av olja. Jeg bestemte meg for å ta en omvei rundt bakevarene for å kjøpe oss begge litt tid, og så presse meg forsiktig inn fra hjørnet mens jeg pratet med barnet mitt og signaliserte med høy stemme at jeg var på vei dit slik at øyeparet i ro og mak kunne plukke alt det trengte og fortsette videre, i rolig tempo, mot en ny reol, før jeg kom dit og for nært, som da også betydde at jeg ikke ville kunne la vær å si hei. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte at det var en like tydelig gjensidig forståelse og aksept for dette her, som mellom nordmenn ellers, for ikke å si hei til hverandre på butikken. De måtte jo skjønne at utlendinger må man unngå for ikke å bli sagt hei til, og hvis de i tillegg samarbeider slik jeg gjorde, måtte det skje omtrent uten anstrengelse at vi klarte å unngå hverandre.

Kan hende jeg tok feil, eller så var dette kjente øyeparet for fokusert på å lese ingrediensene på innpakningen, uansett så gikk det ikke videre. Og der brakte det løs – jeg kom selvfølgelig for tett på. Jeg svetta, hjertet begynte å banke hardere, jeg sto der som en hjort i frontlysene, og alt blodet rant opp til hjernen som holdt på å ramle sammen av hardt arbeid den utførte i det den konsentrerte seg om ikke si hei. Men så slapp jeg det ut. Et lite, intetsigende, ubetydelig, men likevel, sett i en norsk butikk-kontekst, malplassert ord: «Hei!»

Jeg tok meg for munnen, men det var for sent. Jeg gikk skamfull videre, mens det erfarne øyeparet bare fortsatte å lese på ingredienslista som om ingenting hadde skjedd.

Så lenge jeg får være meg

Men da jeg kom hjem og fikk «flashbacks», skjønte jeg det for første gang: Det går jo greit med dem. Nordmenn vil jo overleve hvis de blir sagt hei til i byen. De er jo hei-resistente! Det er jo de som er «la-vær-å-si-hei-i-byen-mestre», og det må de gjerne fortsette å være, bare jeg ikke trenger å plage den kontinentale sjela mi som så sårt lengter etter å si hei. Å ikke få en hei tilbake, kunne jeg uten problemer leve med, bare jeg fikk lov å være meg selv. Jeg følte jeg ble født på nytt! Jeg sier «Hei!», altså er jeg.