(Illustrasjonsfoto)
Foto: nsservices
Når ikke annet evner å samle oss, frister den fascistiske drømmen om en glemt nasjonalistisk identitet. Kan det mangfoldige Europa utgjøre et bedre alternativ?
139Shares
Torvald Therkildsen

«Hver tidsalder har sin egen fascisme», skrev den italienske forfatteren Primo Levi i 1974. Selv om det er over 70 år siden Hitler og Mussolini ble beseiret, finner vi stadig voksende autoritære krefter som tilsynelatende nekter å bukke under for liberale verdier. Og det er ikke minoritetene jeg snakker om.

Fascisme – i fravær av bedre løsninger

Partier som Vox i Spania har nå 52 seter i det nasjonale parlamentet og Sverigedemokratene er nå Sveriges største politiske parti. I september ble plakater som nedsettende kalte jøder for parasitter klistret opp over hele Warsawa, og i forrige måned vant Polen sitt ledende ultranasjonalistiske parti Prawo i Sprawiedliwość  sitt andre valg. Til tross for at terrorisme globalt har gått ned, så kan The Global Terrorism Index rapportere at høyreekstremistisk terrorisme har økt med 320% de siste fem årene. Fascistene er tilbake, og det er all grunn til bekymring.

Tross håp og økt standardisering av demokrati som den gitte styreformen verden over, har liberalismen tydelig ikke klart å motvirke totalitære ideologier som fascisme effektivt. Fascismen vil fortsette å vokse med mindre vi som tror på et liberalt menneskeverd og på mangfold klarer å forandre de grunnleggende strukturelle problemene som stadig puster nytt liv inn i hatefulle ideologier.

Fascismen tar fatt i to store problemer som liberale tilsynelatende enda ikke har noe gangbart alternativ til. For autoritære har rett når de sier at EU mangler essensielle demokratiske strukturer, og at de fleste vesentlige avgjørelser ikke blir tatt av borgere, men av jurister og byråkrater bak lukkede dører. De har også rett i at vi fremdeles er for splittet. Vi mangler fremdeles en overstyrende felles identitet som kan samle oss alle, og som kan motvirke framveksten av en ondskap verden aldri burde se igjen.

Norge merker Europas demokratiske underskudd

Det moderne europeiske demokratiet har to enorme problemer som fascismen foreløpig har den enkleste løsningen på. Inntil vi kommer med bedre løsninger, vil velgere flokke til totalitære skikkelser i hopetall. Drivkraften bak slike idelogiers vekst er EU sitt demokratiske underskudd og en myte om felles identitet som kan samle nasjonalister.

For det første, EU har et demokratiske underskudd. Fascisme appellerer til en stor mengde med potensielle velgere og etterfølgere grunnet ideologiens avvisning av tradisjonelle partier og politiske strukturer. Jo dårligere en mener det etablerte systemet er, jo mer appellerende er fascismen. Det er derfor svært problematisk når totalitære kritikere har helt rett i at EU ikke er demokratisk nok.

For unionen lider av et tungt demokratisk underskudd. EU har langt større utøvende makt enn sine medlemmer, og den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen har utvidet sitt kompetanseområde så langt at juridiske avgjørelser styrer EU sin integrasjon. Nasjonale parlamenter er da på tapersiden når det gjelder egen innflytelse, best vist med hvordan EU begrenset handlingsrommet til sine medlemmer under Eurokrisen.

Dette er kritikk rettet av EU-forskere og statsvitere, og slettes ikke kritikk en skal avvise som populistisk eller høyreekstremt. Europa har et legitimt problem, også for land som Norge, siden våre egne nasjonale interesser også blir direkte påvirket av juridiske og teknokratiske lovendringer i EU.

Europa mangler samlende identitet

Fascismen skiller seg fra andre ideologier på grunn av myten om nasjonens historie. Den britiske professoren Roger Griffin fremmer en teori om at fascismen er en syntese mellom totalitarisme og ultra-nasjonalisme. Hovedpoenget med teorien er at fascister alltid prøver å skape en historisk myte, en slags fantastisk fortelling om nasjonen, der politisk revolusjon er nødvendig for å helbrede og gjenføde en mytisk nasjonal identitet.

Hvis en klarer å overbevise massene om at landets storhetstid eksisterte i en periode der fascistiske symboler og verdier var grunnmuren for nasjonale institusjoner, har en skapt en mytisk og påstått historisk identitet som må beskyttes mot modernisme og liberale verdier. Den mytiske fortiden blir sammenliknet med framtiden, en framtid som er oppnåelig gjennom revolusjon, en gjenfødelse av nasjonalistiske verdier.

Vi behøver en stødigere identitet enn myten fascistene presenterer oss for

Europa er fremdeles splittet kulturelt, sosialt, politisk og institusjonelt. Dette enorme historiske mangfoldet burde inspirere til felleskap, men vi mangler en mytisk identitet vi alle kan samle oss rundt. Eurobarometer-undersøkelsen fra 2018 viser at bare 56% av EU sine borgere føler seg knyttet til Unionen, og at 57% av borgere føler seg mer knyttet til landet sitt. Vi behøver en stødigere identitet enn myten fascistene presenterer oss for.

Mangfold som samingspunkt

Under alt mørket ser en at det er en ulmende optimisme. Europavalget i sommer hadde det største frammøte på over 20 år, og Ungarns statsminister Viktor Orbán sitt populistparti, Fidesz, har tapt enorme mengder med stemmer og mistet hovedstaden til opposisjonen. Marie le Pen og Gert Wilders er fremdeles langt fra å kunne sikre seg seriøs politisk makt i Frankrike og Nederland, og Tysklands neo-nazist parti NPD har tapt tusenvis av velgere. EU sine institusjoner kan omformes, og bli mer demokratiske gitt nok konstruktiv kritikk og deltakelse. Det finnes håp. Og det finnes en myte om Europa vi alle kan stille oss bak.

Fascistene er forent av hat, og EU er «forent i mangfoldet». Hvis vi klarer aktivt å fostre mangfoldet som en verdi, en dyd, og et mål i et demokratisk velfungerende Europa, vil aldri fascismen og hatet true oss igjen. Det er nettopp i mangfoldet at vi forenes. Hvis vi kan fostre et samfunn hvor ulikheter anses som noe positivt, vil individet hylles, og store autoritære krefter kan ikke slå rot. Greven Richard von Coudenhove-Kalergi var en pioner innen europeisk integrasjon. I boken Pan-Europa skrev han at ethvert skritt framover er verdt mer enn tusen forestilte skritt.

Ethvert skritt vi tar sammen inn i framtiden vil være tusen skritt vekk fra en fortid der vi vandret alene.