Tall viser at fattigdommen på landsbasis har økt de siste ti årene, og blant barn vokser den raskere enn fattigdom blant voksne. Å løfte den svakeste delen av befolkningen er en god framtidsinvestering, skrier Attia MIrza Mehmood. (Illustrasjonsfoto)
Foto: Pixaby
Å satse på å løfte den svakeste delen av befolkningen i samfunnet er en fornuftig framtidsinvestering, skriver Attia Mirza Mehmood.
288Shares
Attia Mirza Mehmood
Latest posts by Attia Mirza Mehmood (see all)

Det sies at å bli født i Norge er som å vinne i lotto. I tillegg ligger Norge blant ti på topp som det lykkeligste landet å bo i på FNs liste over verdens lykkeligste nasjoner. Spørsmålet er bare om lykkerusen gjelder alle nordmenn.

Fattigdom et reelt problem

Vi tar det som en selvfølge at det å bo i verdens lykkeligste land bør være bekymringsløst, men realiteten er en annen når vi ser på tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Tallene viser at fattigdommen på landsbasis har økt de siste ti årene, og blant barn vokser den raskere enn fattigdom blant voksne.

Over 100.000 barn i Norge lever i lavinntektsfamilier. Disse barna vil møte tøffere oppvekstsvilkår med sosiale og miljørelaterte utfordringer helt opp i voksen alder. Dette er ikke en vekst å skryte av, og regjeringens skattelettelser har ikke kommet de minst bemidlede til gode. I politikken burde det vært en selvfølge å vite at en slik utvikling ikke er bærekraftig for samfunnet fordi barn og unge er en investering i fremtiden.

I Oslo ser vi allerede hvordan dette skaper økende klasseskille i områder av byen med høy eller lav sosioøkonomisk status, grunnet feilslått sosial- og boligpolitikk over lang tid, som det rødgrønne bystyret overtok etter de blå. For mitt vedkommende var en god human, sosial og rettferdig politikk avgjørende for å gå inn i politikken. Derfor falt valget på partiet SV sin politikk, som er den som setter de svakeste i samfunnet i fremre rekker og påser en rettferdig fordeling av godene. For de mange og ikke for de få.

Innvandrerfamilier og minstepensjonister utsatt

For å bekjempe fattigdommen må man først forstå hva det innebærer å være fattig i dagens Norge. Man er fattig når man mangler muligheter for å delta sosialt i samfunnet og ikke kan skape relasjoner med jevnaldrende. For barn og ungdom er det aller verste å bli utestengt fordi man ikke har råd til delta i aktiviteter i likhet med andre. Et treffsikkert tiltak for SV er å øke barnetrygden, og ved å lovfeste ungdomstilbud i hele landet skal vi sikre ungdom tilgang til åpne møteplasser med mulighet til å delta i ulike sports- og kulturaktiviteter.

Men det er flere gode, lokale bytiltak som står i byrådserklæringen og som Oslo SV samarbeider om med bystyrepartiene. Blant annet er arbeidslivsmestring et tiltak som gir tidlig innpass i arbeidslivet og får ned ungdomsledigheten. Dette er gjennomførbart når arbeidsgivere ser potensialet i å ansette ung arbeidskraft. Samtidig skal muligheten til å fullføre et utdannelsesløp med tett oppfølging, være et alternativ. Ungdommer som faller utenfor og søker anerkjennelse i ytterliggående og kriminelle miljøer trenger gode exit-programmer som er kvalitetssikret ­– tiltak som er egnet til å hjelpe hele familien når ungdom sliter.

Fritidsklubben jeg er med på å drive på frivillig basis i mitt nærmiljø bekrefter overfor meg et behov som jeg vil alle barn og unge skal få dekket i sitt nærmiljø

Det kan ligge flere årsaker bak at man lever i en lavinntektsfamilie, herunder lav yrkestilknytning, enslige forsørgere og familier med innvandrerbakgrunn. Statistisk sett er det flest innvandrerfamilier som lever under fattigdomsgrensen. Andre grupper som også lever på lavinntektsgrensen er minstepensjonistene og trygdede som sliter med å få endene til å møtes i hverdagen. Det er en hel del gode tiltak som er iverksatt i Oslo med det rødgrønne bystyret. Blant annet er Oslohjelpen et tiltak som prøves ut i noen bydeler for å gjøre det å oppsøke hjelp ubyråkratisk og enkelt. Når hjelpeapparatet er samlet, slipper folk som trenger hjelp å bli kasteballer i systemet.

De lokale møteplassene

Jeg mener at det å satse på å løfte den svakeste delen av befolkningen i samfunnet ved å få dem ut av fattigdomsspiralen er en fornuftig samfunnsinvestering på lengre sikt. Gode, alternative dagtilbud til ungdom som faller utenfor skolen og meningsfylte tilbud i lokalmiljøet til unge over 18 år er viktig. Fritidsklubben jeg er med på å drive på frivillig basis i mitt nærmiljø bekrefter overfor meg et behov som jeg vil alle barn og unge skal få dekket i sitt nærmiljø.

Man kommer ingen vei med mindreårige barn som havner på skråplanet dersom foreldrene ikke involveres og samarbeides med. Tidlig forebyggende innsats i direkte kontakt med ungdommen er det politiet vet virker. Da må det sikres tilstedeværelse av politi som kan jobbe forebyggende opp mot dannelser av gjengmiljøer og et rusmiddelmarked som utnytter mindreårige og ungdommer. Dette krever også at det settes av flere ressurser fra justisdepartementet til voldsforebyggende arbeid hos politiet. Her må stat og kommune samarbeide for å redde ungdommene fra å havne på skråplanet. Det vi også vet virker er å sikre drift av lokale møteplasser som fritidsklubber, idrettslag og ungdomsklubber som trekker ungdom vekk fra destruktive miljøer.

Å styrke samarbeidet mellom fritidstilbud og skoler styrker også lokalsamfunn. Meråpne skoler er en satsning som byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap har igangsatt og det gir gode muligheter til å bruke Osloskolenes lokaler til aktiviteter i fritiden som lag og foreninger kan igangsette. Når driftstilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner i Oslo samtidig sikres gjennom bydelenes frivillighetsmidler, så skapes gode tiltak som når bredden. Nærhet til fritidstilbud og aktiviteter er viktig når kjøp av en bussbillett rammer månedsbudsjettet for barnefamilier som sliter økonomisk. Er det Norge verdt å ha fattigdom og barnefattigdom i all den velstanden vi har rundt oss? Det er mitt idealistiske ønske at flere i samfunnet bør engasjere seg i å gjøre Norge fritt for fattigdom.