På stand får man stadig ny inspirasjon og nye tanke om hvilken politikk vi bør drive, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Privat
Definisjonen av «de som har minst» er utvidet. Det er urovekkende, men har også gitt næring til større forståelse, skriver Attia Mirza Mehmood i dette innlegget. 

Jeg har i de siste ukene drevet valgkamp for Oslo SV. Alvoret nærmer seg med å få folk ut å stemme i østlige bydeler der det er lavest valgdeltakelse, slik at 11. september ikke blir en blåmandag.

Drivkraften bak fortsatt å ha et rødgrønt flertall i Oslo, er at vi kan få bevare et samfunn som ikke bare studerer økonomisk lønnsomhet i alt de gjør, slik høyresidens politikk ofte foregår. Den politiske kunsten er å også kunne se verdien i det som ikke nødvendigvis er målbart i penger – det er SV god på. Vi er et sosialistisk parti, et venstreparti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti – altså noe av et kinderegg, og vel så det, blant annet for de som er blant de som har minst. 

«Hvem er de som har minst?»

Hvorfor fremhever jeg dette nå like før valgdagen? Det henger sammen med en episode jeg kom ut for da jeg sto vakt på SVs valgbod på Karl Johan. Enkelte oppsøker boden selv og andre blir stoppet med spørsmål om de vil vite mer om hva SV vil for Oslo. 

Blant mange fine samtaler med varierte velgere er det spesielt ett møte som fikk meg til å tenke på alvoret som gjelder ved dette valget. Det var da to menn fra et parti på ytterste høyrefløy oppsøkte boden og kom bort til meg mens jeg delte ut løpesedler om SVs hovedsaker – miljø og rettferdighet. 

Jeg enset en nysgjerrighet fra de to på hvem jeg er. – Er du på Stortinget?, var det første spørsmålet. Min umiddelbare tanke var at de forveksler meg med Marian Hussain som er SVs nestleder og stortingsrepresentant, antagelig fordi hijab er hijab i deres øyne – vi bærer begge hijab. På bordet rett ved, lå snakkebobleskiltet med SV-slagordet: «Mer til de som har minst». En av mennene pekte på skiltet, satte pekefingeren spesifikt på ordet «minst» og spurte «hvem er de

Ja, hvem er de som har minst? Mitt svar på det var at det kan være meg, deg og alle som føler at de har lite å rutte med i den dyrtiden vi går gjennom. Vi ser matkøene vokse og det er ikke en bestemt samfunnsklasse som står i disse køene lenger, men også pensjonister, barnefamilier, studenter, single og par med inntekter som ikke strekker til. Jeg deler ut mat som frivillig og vet at det er et kjærkomment tilskudd for den som får. 

Del rettferdig på godene

Men det er en høy terskel for å ta imot mat. Det er fordi mat er en av basisbehovene man ønsker å klare å dekke selv. Ironien i det hele er at en positiv ting dyrtiden har ført med seg, er at den har bidratt til å bryte ned noen av fordommene rundt fattigdom. Når de som har minst kan tilhøre mange grupper, er det godt å vite at du ikke er den eneste med din bakgrunn som står i en matkø eller tar imot mathjelp på andre måter. 

For til syvende og sist er det selvfølgelig lommeboken som fører mange av Oslos borgere til stemmelokalet. Enten har du så mye at du er redd for å miste det ved å gi mer til fellesskapet gjennom det SV kaller rettferdig skatt. Eller så har du for lite og er redd for en høyrestyrt by fordi gode ordninger som gratis AKS, Oslobostøtten, gratis skolemat på ungdomsskoler og videregående skoler skal behovsprøves eller fjernes. 

De to gjestene på standen vår protesterte ikke nevneverdig på min redegjørelse, men forlot meg med ny inspirasjon for arbeidet jeg gjør.

Jeg har valgt SV som mitt parti fordi jeg, som mange i byen vår, ikke har et økonomisk privilegium. Men jeg har et liv fylt med takknemlighet og vil at vi skal fortsette å ha et samfunn der det største privilegiet er å dele rettferdig på godene gjennom et folkevalgt styre. Jeg ønsker ikke et samfunn der få som har mye avgjør hvem de skal gi til av godene sine.

Din stemme kan bli avgjørende

Takknemlighet gjør deg dog ikke mett, akkurat som applaus ikke gir høyere lønn til lavtlønte. Dette er signaler jeg mener at politikken skal fange opp. I et sosialistisk perspektiv er grasrotas stemmer viktig.

Så har du mye å stri med, er det slitsomt å forstå systemet, men desto viktigere å bruke stemmeretten din. Din stemme kan være den ene avgjørende stemmen som kan gjøre at det ikke blir en blåmandag der du må regne med å betale 25 000 for å sende barnet ditt til AKS og gi penger til ungdommen for å kjøpe skolelunsj eller ikke ha lønnsvekst fordi sykehjemmet du jobbe på privatiseres. 

La ikke blåmandagen komme. Gå ut og stem for fortsatt rødgrønt styre i Oslo for å utjevne forskjellene i byen og ikke øke dem. Godt valg!

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.