boat, water, refugee
Norge har for lengst valgt «streng og rettferdig», der de med fordel kunne valgt «raus og rettferdig», skriver Rolf Reikvam.
Det skrier tidligere stortingsrepresentant Rolf Reikvam (SV) I dette innlegget.
124Shares
Rolf Reikvam

Debatten i det offentlige rom er ofte preget av at det er Frp som står for de store endringene i norsk innvandringspolitikk. Det er en misforståelse og å tillegge dem en innflytelse de faktisk reelt ikke har hatt. Innstrammingene i det første tiåret av dette århundre ble drevet fram og gjennom av Arbeiderpartiet. Deres talsperson var kommunalminister Bjarne Håkon Hansen sammen med statssekretær Libe Rieber-Mohn.

Politisk skapt frykt

I 2008 ble det lagt fram forlag til ny utlendingslov. Forslaget ble stort sett vedtatt av Stortinget og iverksatt 1. januar 2010. Loven erstattet loven fra 1988. Gjennom lovendringer og forskrifter er innstrammingen ført videre av skiftende regjeringer både før og etter iverksettelsen i 2010. Senest i 2019 ble det iverksatt nye innstramminger på innvandringsområdet.

Til grunn for lovforslaget i 2008 lå det en omfattende utredning fra et utvalg som fikk navnet Utlendingslovutvalget. Utvalget ble oppnevnt i 2001 og fikk et detaljert mandat med 21 definerte og konkrete temaer de skulle utrede og komme med forslag til. Helt fram til slutten av 1990-tallet hadde det vært stabil og lav tilflytting av asylsøkere til Norge. På slutten av 1990-tallet og de første årene av 2000 økte antallet som kom til Norge. Antall registrerte  asylsøker var:

  • 1996: 1778
  • 1997: 2273
  • 1998: 8543
  • 1999: 10160
  • 2000: 10843
  • 2001: 14782
  • 2002: 17480
  • 2003: 15613
  • 2004: 7950
  • 2005: 5402
  • 2006: 5720

For å forstå bakgrunnen for regjeringens lovforslag i 2008 må en ha med seg disse tallene. Politisk ble det skapt frykt. Partier som tidligere hadde stått for en liberal innvandringspolitikk ble skremt til å bli restriktive. Etter hvert (noen år senere) var det «streng og rettferdig» som ble slagordet. Sjøl om slagordet ikke ble brukt i 2008, ble det strammet kraftig til sammenlignet med loven av 1988.

Valgte EUs minimumsbestemmelser

I følge FNs Høykommissær for flykninger (UNCHR) valgte Norge med den nye loven å legge seg på en minimumsbestemmelse i valg av beskyttelse for asylsøkere.

Det positive var at loven likestilte utlendin­ger som oppfylte vilkårene for å kunne anses som flyktninger og utlendinger som hadde rett til beskyt­telse i medhold av internasjonale forpliktel­ser. Det betydde at søkere som ikke oppfylte kravet til å bli definert som flyktning men fikk oppholdstil­latelse på humanitært grunnlag, fikk samme rettigheter som flyktninger. Det var også positivt at forslaget ga nærmeste familie av dem som hadde rett til beskyttelse i medhold av andre internasjonale forpliktelser, sta­tus som flyktninger.

UNHCR viste til at en rekke av beskyttelses­bestemmelsene som ble foreslått bygget på EUs statusdirektiv og delvis EUs prose­dyredirektiv. UNHCR mente bestemmelsene i EUs statusdirek­tiv ikke reflekterte standardene i den internasjonale flykt­ningkonvensjonen og presiserte at reglene i EUs statusdirektiv var minimumsregler. Det betydde at medlemsstatene fritt kunne velge høyere stan­darder enn minimumsstandardene. UNHCR anbefalte Norge å velge beste standard fremfor å velge minimumsstandardene. UNHCR hadde liten forståelse for at Norge valgte å legge seg tett opp til EUs direktiver når en ikke var medlem og bundet av disse. UNCHR påpekte at EUs direktiver var minimumsstandarder som EU-landene ikke kunne gå under. Minimumsstandarder er ikke noe en skal arbeide for å komme ned på. I stedet burde Norge ha valgt å legge seg på høyere standard.

Loven valgte ikke å følge UNHCR oppfordring om å legge seg på høyere standarder.

«Barns beste» må vike for innvandringsregulering

Loven problematiserte både kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen. Skulle en lage en generell henvisning til de to konvensjonene? Loven konkluderte med at det ville en ikke. I stedet henviser en i noen paragrafer til konvensjonene. Begrunnelsen for ikke å bruke en generell henvisning var at barnekonvensjonen er implementert i Norge. Dessuten ville en slik henvisning lett føre til at noen konvensjoner blir oppfattet som viktigere enn andre.

Norge valgte med den nye loven å legge seg på en minimumsbestemmelse i valg av beskyttelse for asylsøkere

Jeg er ganske sikker på at det ville styrket det juridiske vernet til søkere om det hadde vært en generell henvisning. Barns rettigheter ville blitt styrket. Jeg tror også at barns beste ville fått sterkere gjennomslag. Nå er det lettere å veie barns beste opp mot innvandringsregulerende hensyn. Barns beste er stadig blitt utfordret av andre hensyn. Det startet med innvandringsregulerende hensyn. Senere er barn beste blitt utfordret av foreldrenes handlinger. Har foreldre løyet for 18 år siden, kan det føre til at det mange vil oppfatte som barns beste, må vike.

Prinsippet «barns beste» ble drøftet med grunnlag i barnekonvensjonen. Prinsippet fikk også delvis gjennomslag i loven, men senere forskrifter og direktiver har svekket rettighetene. Blant annet svekket beslutningen om at enslige mindreårige over 15 år ikke skulle være barnevernets ansvar, barns rettigheter. Enslige mindreårige fikk andre rettigheter enn tilsvarende andre mindreårige. Det ble gjort unntak fra barnevernsloven for disse barna. Beslutningen om at barn under 18 år fikk midlertidig opphold fram til 18 år for så bli utsendt, fikk dramatiske konsekvenser for mange barn. Det er dokumentert mange eksempler der barn har rømt fra Norge da de nærmet seg 18 års alder.

Utydelige lover med tvilsom effekt

Situasjonen for kvinner som er utsatt for menneskehandel har vært uklar. Menneskehandel ble drøftet i proposisjonen. Her burde loven vært tydeligere og åpnet for mindre skjønn og overlatt mindre til forskrifter. Erfaringer og enkeltsaker tyder på at mange kvinner ikke har fått den beskyttelse de burde og skulle fått. Mange ord ble sagt om behovet for å gi beskyttelse til disse kvinnene. Erfaringene har i ettertid vist at mange kvinner ikke fikk den beskyttelse de trodde de skulle få.

Kravet til familiegjenforening ble også stammet inn. Det omfattet både alder i saker som omhandler innvandring ved familieoppretting og kravet til inntekt for referanseperson ved gjenforening av etablert familie. Aldersgrensen ved familieoppretting ble hevet fra 18 til 21 år. Begrunnelsen var å bekjempe tvangsekteskap. Litt vanskelig å forstå logikken. Det en oppnådde var å utsette gjenforeningen med tre år. Det er vanskelig å se at en slik bestemmelse kan motvirke tvangsekteskap. En kan snu det på hodet. Det vil trolig være lettere å oppløse et tvangsekteskap i Norge enn i det opprinnelige hjemlandet.

Fatale konsekvenser etter «streng og rettferdig

Utlendingsloven med forskrifter satte regjeringssamarbeidet på en hard prøve i 2008.

Det var allerede etablert et system med krav til minimumsinntekt for personen som ville gjenforenes med en etablert familie. Inntektskravet ble hevet med flere tusen. Hensikten var å gjøre det vanskeligere for familiegjenforening.

Situasjonen for ureturnerbare ble også drøftet. I forskrifter ble ordningen med at ureturnerbare ikke kan ta arbeid inntatt. Det ble foreslått at personer som har samarbeidet om retur og som av ulike årsaker ikke kan returneres innen rimelig tid, skulle gis anledning til på lovlig vis å skaffe seg egen inntekt til livsoppholdet. Hadde det blitt flertall for denne formuleringen, ville vi ikke hatt en Stålsett-sak der en tidligere biskop ble dømt for å ha ansatt en ureturnerbar asylsøker som rengjøringshjelp. For mange en helt urimelig sak ikke minst fordi kvinnen har bodd i Norge i 18 år.

SV tok dissens i regjeringen om utlendingsloven. Det til tross for at vi fikk gjennomslag på noen områder. Både barns beste og kvinners rettigheter fikk forholdsvis bred omtale i komiteinnstillingen. Barns beste skal vektlegges når det skal vurderes om det skal gis opphold i Norge. Dessuten fikk kvinner noe bedre vern mot utsendelse ved at kjønnsbasert forfølgelse skulle gi grunn til opphold. Flere av forslagene som vi fikk gjennomslag ble senere svekket gjennom forskrifter og lovendringer. Det har vært mange omkamper i utlendingspolitikken. Mange omkamper har kokt ned til slagord som «streng og rettferdig». En kunne ha valgt et annet utgangspunkt «raus og rettferdig». For mange som lever i leirer i Hellas hadde situasjonen garantert blitt annerledes.