For somaliske Abdullahi endte drømmen om Europa med Dabaab Book-drive i Kenya.
Foto: (Screenshot, Facebook)
Abdullahis historie er ikke helt som andre somaliske flyktningers historier. Det nye livet i Norge føltes ikke riktig. – Han valgte å bruke ressursene sine på det han brenner mest for, skriver Ingeborg Vardøen.
30Shares
Ingeborg Vardøen

For ungdom på flukt i Afrika fremstår livet i Europa som paradis. Mange risikerer livet for å komme seg hit. Noen få blir plukket ut av FN til å overføres direkte til europeiske land, blant annet Norge. De slipper den vanskelige reisen og har alt klart før de kommer hit, de har trukket vinnerloddet, blir overføringsflyktninger.

Et somalisk liv i en kenyansk flyktningleir

Bare 30 somaliere fikk godkjent ovennevnte status i Norge i 2014. Blant dem var en familie på fire, mor og tre voksne barn. De kom fra en av verdens eldste og største flyktningleirer, Dadaab i Kenya, dit foreldrene måtte flykte fra borgerkrigen i Somalia i 1991, med eldstemann, som var tre år. To barn til ble født, og da faren døde, ble mor familieforsørger. Som sykepleier kunne hun få litt inntekt i tillegg til rasjonene de fikk utdelt i FN-leiren, men forholdene var vanskelige, her var mat- og vannmangel, og bolig måtte de lage selv av plastduker de fikk utdelt. Særlig for kvinner og barn var situasjonen utrygg, her var vold og plyndring, og de kenyanske myndighetene truet stadig med å stenge leiren. I løpet av de 23 årene de bodde her, ble forholdene i hjemlandet ikke bedre, deres hjemby ble stadig angrepet av terrorister, og de opplevde den verste tørken på 60 år.

Et lyspunkt var at barna fikk gå på skole. De hadde allerede lært sine første bokstaver, U N H C R, som de så alle steder.

Den eldste, Abdullahi, var en flittig elev, fullførte videregående, fikk muligheten til å gå på verdens første universitet i en flyktningleir, og studerte journalistikk og ‘public relations’. Han skrev artikler, var tolk for utenlandske bistandsarbeidere og deltok i prosjekter i leiren, men hadde ikke lov til å bevege seg ellers i det kenyanske samfunnet utenfor Dadaab.

Et usedvanlig valg

Med denne bakgrunnen kom Abdullahi og familien hans til Oslo, der vi ble kjent. Etter et halvt år i Norge hadde han begynt å lære norsk, og skulle sette seg inn i norske forhold. En bitter vinterdag skulle vi besøke Stortinget. Vi kom i snakk, og jeg merket straks at han var en mann med ambisjoner. Som journalist var han åpen og nysgjerrig, norsken var fremdeles ikke på plass, men engelsken upåklagelig. For å kunne bo her og utøve yrket sitt måtte han lære norsk på et høyt nivå, et langt lerret å bleke, men han tok fatt på oppgaven.

Å venne seg til været var en oppgave i seg selv, han var tynnkledd, og jeg lånte ham ullskjerfet mitt, som virket digert sammen med den tynne dressjakken han gikk med. En uke senere leverte han skjerfet tilbake, i halv størrelse, hans mor hadde vasket det i maskin, og forsto ikke helt hva som hadde skjedd. Nok en ting å lære!

Heldigvis kom våren, ting ble lettere, han fikk noen kontakter og prøvde å tilpasse seg. I juni fikk jeg plutselig en epost med hilsen fra Nairobi, der han antok han skulle være ‘til slutten av juli’. Han kom aldri tilbake til Oslo.

De fleste unge somaliere ville gitt hva som helst for å komme til Europa, og forstår ikke at han lot sjansen gå fra seg

Han sier han ikke følte han hadde mange muligheter her, at det kanskje hadde vært annerledes om han hadde kommet på nittitallet, og at han kunne gjøre mer nytte for seg i Afrika. De fleste unge somaliere ville gitt hva som helst for å komme til Europa, og forstår ikke at han lot sjansen gå fra seg. Han har mistet rettighetene han hadde her, har brent alle broer, reist fra familien.

«Dabaab Book-Drive»

Så har han til gjengjeld gjort seg gjeldende på hjemmebane.

Med erfaringene fra flyktningleiren der han bodde og vokste opp, fikk utdanning og arbeid, engasjerte han seg straks i arbeid for unge som fremdeles bor der.

I januar 2019 møtte jeg ham i Nairobi. Han var travelt opptatt med å skaffe skolebøker til barn i Dadaab-leiren. Mobilen hans ringte i ett sett. Dagen etter at vi spiste lunsj sammen smalt det, denne gangen på et hotell og konferansesenter i bydelen Westlands, der selvmordsbombere og terrorister hadde tatt seg inn, og der 21 personer døde. Jeg var på vei til kjøpesenteret der i taxi, og kjørte rett forbi. All trafikk stanset og det tok fire timer å komme hjem.

Blant de omkomne var to av Abdullahis nærmeste venner og medarbeidere. Slike opplevelser ville ha fått mange til å gi opp. Abdullahi kunne ha hatt det trygt i Oslo med familien sin. Men han valgte å fortsette. Oppholdstillatelsen var forresten utløpt for lengst.

I flyktningleiren der han vokste opp har opptil ti elever måttet dele én skolebok. Så med iver og pågangsmot, og med masse hardt arbeid, har Abdullahi skaffet støttespillere til Dadaab Book Drive, som han har grunnlagt

Utenlandske ambassader og Books for Africa har gjort det mulig å levere 20,000 skolebøker til barn i Dadaab. Et stort skritt på veien til å oppnå ambisjonen om ‘One Child, One Book’. I tillegg til bøker leter han nå etter sponsorer for å skaffe pc-er til studenter.

Abdullahi rakk ikke å bli norsk statsborger, det kunne han nå ha vært, med de fordeler det medfører i en vanskelig verden, men han har valgt å bruke ressursene sine på det han brenner mest for, at andre skal få hjelp til å benytte seg av de muligheter de, tross alt, har.