«I sitt svar til meg om asylretten skaper Høyres innvandringspolitiske talsperson Ove Trellevik usikkerhet om hvorvidt Høyre mener at Norge skal følge internasjonale forpliktelser», skrev Ann-Magrit Austenå i Utrop den 21. mars. Her får hun svar.
Foto: Faksimile, Utrop 21.03.2020.
Norge skal følge både folkeretten og FNs flyktningkonvensjon. Det er dog opp til hver enkelt stat å vurdere om en person går inn under flyktningkonvensjonens definisjon av en asylsøker, påpeker Ove Trellevik.
19Shares
Ove Trellevik

Generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) Ann-Magrit Austenå hevder I et  innlegg at jeg sår tvil om hvorvidt Høyre mener Norge skal følge sine internasjonale forpliktelser, og om flyktninger kan ofres når det er i vår nasjonale interesse.

Svaret på det er enkelt. Norge skal selvfølgelig overholde sine internasjonale forpliktelser. Vi skal følge både folkeretten og  FNs Flyktningkonvensjon.

Flyktningkonvensjonen kan gi beskyttelse

Ann-Magrit Austenå hevder at Norge er forpliktet til å gi asyl etter folkeretten. Det er ikke helt korrekt. Historisk sett regulerer folkeretten forhold mellom stater. Norge har påtatt seg asyl-forpliktelsen ved å ratifisere FNs Flyktningkonvensjon. Så er det slik at Flyktningkonvensjonen ikke forplikter stater til å ta imot flyktninger, men hjelper til å definere hvem som skal regnes som en flyktning. Derfor er det opp til hver enkelt stat å vurdere om en asylsøker går inn under definisjonen i flyktningkonvensjonen, og dermed har krav på beskyttelse. I dag tolker ulike stater regelverket i konvensjonen på forskjellige måter.

Asylretten har stått sterkt både I Høyre og I Norge, men den var nok ment for helt andre forhold enn det vi ser i randsonen av Europa I dag. Flyktningkonvensjonen ble utarbeidet av FN i kjølvannet av andre verdenskrig.

Norge er det landet i Europa som har tatt imot flest kvoteflyktninger målt per innbygger totalt

Nærmere 150 av verdens land har ratifisert FNs flyktningkonvensjon, det vil si at de er forpliktet til å følge denne. Men i Midtøsten – som akkurat nå står overfor en av vår tids største flyktningkriser – har nesten ingen land sluttet seg til konvensjonen. Et gjennomgående trekk er at flyktninger i regionen omtales som «gjester». Resultatet er slående: Disse «gjestene» befinner seg som regel i en ytterst vanskelig situasjon, med få rettigheter og minimalt med beskyttelse.

Selv om UNHCR i flere land i Midtøsten opererer under såkalt ikke-bindende «memorandums of understanding» (MoU-er), har organisasjonen allikevel ingen autoritet til å intervenere for å beskytte flyktninger i disse landene. Dette innebærer i dag at minst fire millioner syriske flyktninger i regionen står helt eller delvis uten den beskyttelsen som flyktningkonvensjonen kan – og bør – gi.

Styrk arbeidet med innsats i nærområdene

Så spør også Ann-Magrit Austenå om «flyktninger kan ofres når det er i vår nasjonale interesse». Regjeringen har vedtatt å ta imot 3000 kvoteflyktninger i år. Norge er det landet i Europa som har tatt imot flest kvoteflyktninger målt pr. innbygger, og er helt i toppen når det gjelder faktisk antall kvoteflyktninger totalt. Videre mener jeg Brochmann II-utvalgets rapport og vurderinger av landets absorberingsevne er viktig å ta med seg inn i den diskusjonen om hvor mange flyktninger vi kan ta imot.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre NOAS til å i større grad arbeide for at man internasjonalt styrker arbeidet med innsatsen i nærområdene hvor flyktningene i dag befinner seg. Det handler om å hjelpe flest mulig, med som alltid, begrensede ressurser. Dessverre.