– Som barn innså jeg fort at jeg var på bakken, fordi jeg falt mellom – ikke bare to, men flere stoler. Etnisk minoritet. Kulturell minoritet. Religiøs minoritet. Sikkert også en minoritet blant disse minoriteter.
Foto: Pixabay
Da jeg var liten ble jeg fortalt at jeg kunne bli akkurat det jeg ville, skriver Tamina Sheriffdeen Rauf «Så lenge du jobber hardt og målrettet og er snill vil du alltid seire i hva enn du gjør», fortalte mine foreldre meg.
8Shares

Når ting er tøft, minner jeg meg selv på at det nok er en sannhet i dette med at jeg kan bli hva jeg vil. En sannhet med modifikasjoner vel å merke, for jeg kan nok bli akkurat det jeg vil – foruten å være en av de mange.

En hyllest til de som faller på bakken

Dette er ingen sorgens kavalkade. Ingen dyster klagesang. Dette er en hyllest til annerledesheten. En hyllest til de mange som ikke er en del av den store majoriteten. En kudos til deg som ikke helt vet hvem du er, annet enn deg selv. Kanskje til og med 110%.

Som barn innså jeg fort at jeg var på bakken, fordi jeg falt mellom – ikke bare to, men flere stoler. Etnisk minoritet. Kulturell minoritet. Religiøs minoritet. Sikkert også en minoritet blant disse minoriteter. For uansett hvor jeg dro, var jeg aldri en av de mange. Og det plaget meg sånn. 

Hele tiden måtte jeg heve stemmen høyt og hevde meg selv. Jeg måtte forklare meg selv uten å egentlig vite hva jeg ville få frem. For hvordan kan du forklare hvor du er ifra, når hverken nasjonaliteten din eller etnisiteten din er et godt nok svar?

Kanskje var det tiden vi levde i, eller kanskje er det mangel på forståelse som gjør at vi tvinger folk inn i båser. Vi mennesker fordøyer og lagrer informasjon aller best når det settes inn i en gruppe med annen liknende info, og derfor tyr vi til generaliseringer og foretrekker å sette mennesker i bås. Det er lettere å forholde oss til muslimer som én stor gruppe, enn å se de små forskjellene mellom de innad denne gruppen.

Detaljer og små variasjoner krever mer energi å anerkjenne, derfor har vi et klart bilde av for eksempel hvordan en nordmann ser ut, eller at alle dyr i Australia er farlige. Så når vi møter en kenguru, eller en nordmann som ikke passer inn i bildet vårt skaper det forvirring. Og kanskje også forakt.

En kamelon på avveie

For å unngå det uunnværlige utenforskapet bestemte jeg meg for å bli en kameleon. Jeg ble en hamskiftende mester. Til enhver setting endret jeg talemåte og trykk, væremåte og uttrykk. Å passe inn var blitt mitt livs viktigste og største oppdrag. Å falle på bakken ville være mitt største nederlag.

Kanskje er det rart å tenke at allerede en ungpike i 7-8 årsalderen var så opptatt av å passe inn. Faktisk har det seg slik at minoriteter i praksis har færre muligheter enn majoritetsbefolkningen. 

Så tenk deg hvor skummelt det var da jeg lærte dette, akkurat i tid til å skjønne at jeg var en minoritet i flere former. Betyr det da at jeg har flerfoldige færre muligheter enn vennene mine?

Dette er hverken en sutre- eller en solskinnshistorie. For med tid, tonnevis av refleksjoner, både gode og dårlige samtaler opp igjennom livet innså jeg at kun jeg har eierskap til meg selv. Jeg må ta kontroll over min historie og må selv styre mitt narrativ. Den som står mellom meg og min fremgang er bare meg selv. Dessverre er sannheten slik at noen folk har det vanskeligere med å oppnå de samme mulighetene som andre får lett.

Men kjære venn, mulighetene er der for oss også.

Så hvem er jeg?

Jeg er kvinne. Jeg er muslim. Jeg norsk-srilanker. Jeg er en realist. Jeg er sosialdemokrat. Jeg er bare meg.

Jeg er ei som brukte altfor store deler av mitt liv på å gjemme vekk mine mangfoldige lag.

Jeg er hun som innser nå at alle disse lagene som kanskje kan virke som ulemper, er mine største styrker. For jeg får lov til å definere meg selv. Jeg får lov til å ha min helt egne kultur.

Tenk så heldig jeg er. Jeg er noe som nesten ingen andre er. Unik. Og jeg har uvurderlige perspektiver å dele.

Herregud så heldig jeg er som får lov til å bare være meg.