– Jeg har observert at ikke bare amerikanere og briter gir etter når deres barn krever noe, det gjør også de norske. Getty images
Foto: Getty Images
Franske barn blir oppdratt til  å lære seg å bruke sansene sine tidlig, og ikke minst lære seg å vente. Der har norske foreldre noe å lære, skriver Valerie Maigret Berger.
324Shares
Valerie Maigret Berger
Latest posts by Valerie Maigret Berger (see all)

«Attend, ma douce», betyr ‘vent, min søte/forsiktige/snille. Jeg synes setningen er både forsiktig, autoritær, og ikke minst viktig. Spesielt når vi snakker om barneoppdragelse. 

Hvordan får de det til i Frankrike?

Som barn pleide jeg å besøke min franske tante som oppdro sine barn forskjellig fra foreldrene mine på det tidspunktet. Der var barna stille under måltidet, var gode i matematikk og takket alltid pent for maten. For franskmenns holdning til oppdragelse av barn er noe annerledes enn vår tids moderne oppdragelse, der barn sjeldent hilser pent på andre eller takker for maten.

Via det altomspennende internettet oppdaget jeg en skribent med navnet Pamela Druckerman. Hun er amerikansk og flyttet til Paris med sin britiske mann og barn. Druckerman har gitt ut flere bøker om fransk barneoppdragelse. Hun går inn i rollen som forsker på fransk barneoppdragelse og stiller spørsmål rundt hvorfor franske barn ikke kaster mat og hvorfor foreldrene ikke roper til dem. Hva er oppskriften på deres oppdragelsessuksess?

Involvert – ikke besatt

Nylig bestilte jeg boken French children don’t throw food av samme forfatter – hun har gitt ut flere bøker rundt denne tematikken. I bokens prolog skriver hun om forskjellene mellom den franske, britiske og amerikanske oppdragelsen. 

Amerikanere og briter har en tendens til å ha litt for mye blikk på sine barn, mens franskmenn greier å nyte et glass vin under besøk mens deres barn leker i bakgrunnen. Franske foreldre er kjent for å snakke alvorlig med sine barn, vise dem natur og lese bøker for dem. De tar også gjerne barna med på tennistreninger, maleklasser og på museer. De er altså veldig involverte, dog uten å være besatt. 

Tidlig bruk av sanser

Frankrike topper lista over europeiske land der det fødes flest barn (2016). Fødselsraten har gått noe ned fra 2017. Forfatteren forteller at franske kvinner har et avslappet forhold til graviditet. De er ikke besatt av morskap eller av babyers velvære. De er bekymret og klar over den enorme livsforvandlingen, men signalene de uttrykker skiller seg for eksempel fra de engelske kvinnenes, skriver Druckerman.

Franskmenn greier å nyte et glass vin under besøk mens deres barn leker i bakgrunnen.

Franske babyer som sover natten gjennom tidlig ser ut til å være en norm i Frankrike. Noen babyer finner denne rytmen i sjette uke, andre trenger fire måneder til å finne sin rytme, sier en artikkel i det franske magasinet Maman. Videre i boken står det skrevet at franske foreldre ofte, og da med en skarp tone, bruker ordet «attend» som betyr ‘vent’, eller «sois sage» som betyr ‘vær god’.

Bokens innhold sier mye om hvordan franske barn blir oppdratt til  å lære seg å bruke sansene sine tidlig, og ikke minst lærer seg å vente. Jeg har ingen barn selv, men har jobbet som dagmamma da jeg var yngre. Jeg likte å observere hvordan barna jeg passet aktiverte seg, hva de likte å snakke om, hvordan de lekte, og hvordan de observerte ting. Jeg lærte mye om hvor ulik barneoppdragelse er fra foreldre til foreldre. 

Hvordan vi best forbereder barna

Men jeg har observert at ikke bare amerikanere og briter gir etter når deres barn krever noe, det gjør også de norske. Jeg sier ikke at franske barn har den perfekte oppdragelsen – det har vært mye kritikk rundt fransk barneoppdragelse, spesielt i gamle dager, der barn skulle være en slags stille dekorasjon under middagen. Men jeg tror også norske barn har godt av å lære seg å vente, og foreldrene kan med fordel lære barna å bruke sine intuitive evner. En forsiktig, streng tone gjør ingen skade, så lenge det følger med en forklaring. 

Det tristeste jeg vet er foreldre som lever i depresjon fordi de ikke takler barna sine. Dette er en bok jeg vil anbefale varmt til kommende foreldre og 

til de som er allerede foreldre. Den er full av lærdom, men har også en humoristisk vri. Vi trenger å spørre oss selv, – forbereder vi barna på det de skal møte i fremtiden ved å gi etter?