Iran har ingen forsprang på menneskerettigheter, slik Basel Kadem indikerer, skrier Mina Bai.
Foto: Pixabay
Det stemmer ikke at islamske stater vedlikeholder menneskerettighetene bedre enn Norge, skriver Mina Bai i sitt svar til Basel Kadem.
581Shares
Mina Bai

I sitt Utrop-innlegg den 8 juni kaller Imam Basel Kadem meg «eksil-iransk aktivist». Jeg er norsk-iransk kommentator hos Nettavisen, skribent og forfatter, og har lenge bodd i Norge. I det menneskerettighetsbaserte Norge er de såpass humane at de kaller folk som meg, som lenge har bodd i landet, for norsk. Det er en æresbetegnelse. Det er nettopp slike ting, islamske land bør lære av. Det iranske sjia-samfunnet oser av rasisme, blant annet mot minoriteter og afghanske flyktninger. Palestinske flyktninger i Libanon kan leve et helt liv i landet uten å få tillatelse til å eie eiendom. Jeg må kalles ved riktig navn.  

 

– Vestlige stater må innrømme at de på flere områder ikke setter mennesket like mye i sentrum som de hevder. I enkelte sammenhenger har samfunn fundamentert på islam et fortrinn, skrev Kadem Basel i Utrop den 8. juni.
Foto : Faksimile, Utrop 08.06.2020.

Norge praktiserer respekt for menneskeverd

Kadem skriver at han har en venn som har bodd som papirløs i Norge i 10 år, og trekker frem amerikansk bombing som eksempler på at Norge og vesten ikke respekterer menneskerettigheter. Han glemmer å nevne katastrofen den 11. september 2001. 

Personlig får jeg ikke lån fra banken, kan ikke hente familiemedlemmer til Norge, har iranske venner som har rømt fra helvetesteologien i Iran og lever som papirløse. Allikevel ser jeg ikke dette som brudd på menneskerettigheter i Norge. 

Når den iranske utenriksministeren, som forsvarer henging av homofile etter Sharialover, inviteres til Norge, synes jeg at det er forferdelig. Allikevel skjønner jeg at Norge har regler og lover som må respekteres. Ellers ville landet endt opp som mange islamske land, der korrupsjon, kaos, fattigdom, krig, elendighet, religiøs ekstremisme og prostitusjon herjer. Norge behandler sine borgere likeverdig enten de er etnisk norske eller ikke. De har tak over hodet, mat på bordet, helsetjenester er gratis, man har trosfrihet, sekularitet og rett til utdanning. Menn og kvinner er likestilte. Norge er et land med frihet og respekt for menneskeverdet. 

Kadem gir kun rom for det perfekte

Jeg regner med at imamen sikkert tror på at det finnes et paradis lik det som er beskrevet i Koranen. Med dette i tankene tenker han sikkert at det finnes sånne utopier på jorda også. Vi har per dags dato ikke hatt noe slikt paradis på planeten, og kommer aldri til å få det heller. Vestlige samfunn, med de feil og mangler de har, er det nærmeste man kommer  – fordi de tillater individuelle rettigheter og menneskerettigheter. Forestillingen til Kadem stammer dessverre fra den islamske troen på at det perfekte finnes her på jorda. Mohammad og Alis liv trekkes stadig frem som feilfrie. Men ingenting er eller har vært perfekt på denne planeten. Vi finner ikke ett eneste muslimsk land der de har klart å lage et slikt idealsamfunn imamen her snakker om, enda vi har ca. 2 milliarder muslimer verden over.

Profeten Mohammad var ikke feilfri. Han hadde mange koner, en av dem mindreårig. Han også utviklet islam gjennom krig, og ved å tvinge folk inn på «den rette veien». Han knuste avgudene til folk, og mente de måtte underkaste seg Islam. Han overtok by etter by. 

Her i vesten har alle den troen – eller fraværet av tro –  de opplever som relevant for seg selv. Det gjelder alle fra jøden til satanisten, eller hun som dyrker andre guder. Om vi levde i Mohammads tid, ville han sikkert knust alle våre diskoteker og «umoralske institusjoner». For noen, som Kadem, er dette perfeksjonisme. For oss andre, som elsker frihet, betyr det diktatur. I hans verden er det kun plass for det perfekte: Gud og profeten.

Khomeinis løfter ble aldri noe av

Han snakker også om perfekte mennesker som Ali, den første sjia-imamen. Som Sjia-muslim er jeg godt kjent med hans varemerke, det tveegga sverdet. Det er ingenting perfekt med en mann som har et tveegget sverd som varemerke for å slakte sine fiender. 

Ifølge Imamen skal tyvers hender hugges av fordi den islamske staten skal styres nedenfra: 

«Økonomien og samfunnet forøvrig er styrt nedenfra med minimal statlig innblanding. I en slik kontekst er begreper som bygge-, arbeids- og oppholdstillatelse, samt boliglån, kreditt, purring og forrentning på lånebeløp, statlig overvåkning av regnskap, tvangsfullbyrdet skattebetaling, hjemløshet, arbeidsløshet, frykt for egen families fremtid m.m. helt fraværende.» 

Norge er et land med frihet og respekt for menneskeverdet

Et slikt samfunn er lokkende, men har dessverre  aldri eksistert og vil aldri fungere. Dette er akkurat det som ble lovet oss da revolusjonen i Iran kom. Et klasseløst samfunn ble reklamert for av Khomeini der strøm og hus ville vært gratis. Det ble alt annet enn dette.  

Islamske land bør lære av Norges humanisme

Det nærmeste vi kom var et land der de kapper av hender for tyveri – mitt land. Det gjør vondt i sjelen å se når en stakkar, som har begått tyveri flere ganger på grunn av fattigdom, må miste en hånd på den ene siden av kroppen og en fot på den andre siden som straff. (De kapper forresten uten bedøvelse, slik det ble gjort i «idealsamfunnet» til imamen.) Man gjør bevisst et menneske invalid for resten av livet. I Norge – selv i de verste tilfeller av kriminalitet – tror systemet på humanisme og rehabilitering. Det finnes eksempler på folk som er dømt for mord og har studert i fengslet og er rehabilitert til noe bedre når de er tilbake i samfunnet. Det er slik det bør være i de muslimske landene også. Vi bør lære av Norges humanisme.

Ytringsfriheten sikrer åpent ordskifte

Det er merkelig at Kadem kritiserer det iranske regimet men samtidig roser  en av vår tids verste mordere, Khomeini, som «liberal». Ting har forandret seg til det bedre i den islamske republikken etter Khomeinis død. Khomeini var en ekstremist uten sidestykke. 

Han var tross alt en mann som utstedte en fatwa om henrettelse av 4000 til 10 000 venstreorienterte på 1980-tallet. Man trenger ikke gå lenger enn til Wikipedia for å lære om dette. Blant annet måtte jentene voldtas for å ikke få adgang til paradis. Massegravene til ofrene for Khomeinis massakrer på 1980-tallet er godt kjent. Etterlatte har prøvd å stille ham for retten i Canada i ettertid, og få massakrere registrert som forbrytelser mot menneskeheten. Han hadde skrevet en bok som bruksanvisning for livet basert på religiøse tekster (Tozih Masael). I boka forklarte han blant annet om hvordan man kunne ha sex med barn og dyr. Boka var så ekstrem at hans etterkommere har tatt den av markedet. 

Min far var jurist, og da rettssystemet skulle reformeres ble han anbefalt å skaffe seg og lese boka. Dette vet mange iranere fra den tida. 

Kanskje grunnleggende verdier i Vesten bør forklares for imamen. Han trekker for eksempel frem SIAN og Resett og mener at disse er menneskerettighetsstridige. Men i Vesten har vi ytringsfrihet. Dette også betyr at SIAN og Resett og andre kan skrive fritt, så lenge de ikke oppfordrer til vold og diskriminering. På samme måte som Islam Net har hatt et stort møte i Oslo, hvor de mener sånne som meg, som ikke tror lenger, må dø. Norge er ikke et islamsk land der folk som kritiserer islam enten må straffes eller forties. Personlig kjenner jeg mange som har lyst til å kritisere islam, men ikke tør, av frykt for å miste jobben, miste venner i Norge og bli boikottet av familier og media. 

Hets mot religiøse minoriteter straffes i Vesten

Vesten kjemper med nebb og klør for religionsfriheten til slike som imam Kadem. Det motsatte kan dessverre ikke sies, da religionskritikere i islamske land stadig jaktes på, henges, boikottes, trakasseres og drepes. I et par land kvalifiserer kritikk av islam for dødsstraff. Her i Vesten går de som kritiserer islam med politibeskyttelse døgnet rundt. De som har kritisert islam i karikaturtegninger er blitt skutt ned, slik tilfellet var i Charlie Hebdos redaksjon i Paris.  

Dette mens muslimer i Vesten går rundt og praktiserer sin tro i fred, har sine gudshus og går med hijab overalt. Kanskje imamen heller kan rette oppmerksomheten mot konsentrasjonsleirene for muslimske uighurer i Kina.  

Kadem nevner at konkurransesituasjonen i det norske arbeidslivet gjør at «Fatima og Singh må kvitte seg med hijaben og turbanen». Dette er en merkelig påstand. Det finnes mange hijabkledde på statlige kontorer og på sykehus. Jeg har aldri hørt en sikh klage på at han ikke har fått lov å gå med turbanen. Men dersom dette er ment i betydningen av at man ikke må kritisere et plagg som hijab, som blir tvunget på hodet til mange millioner muslimske kvinner verden over, så tar han feil. Vi hadde en sak i Norge der en privat frisør nektet en hijabkledd kvinne adgang til salongen. Hun ble dømt i retten. En annen kvinne på over 70 år måtte i fengsel for å ha skrevet en nedsettende kommentar om en muslimsk kvinnelig samfunnsdebattant på internett. Dette er Vesten.

Irans kvinnefiendtlige lover kritiseres knapt

Videre skriver Kadem at «Kritikk av det etablerte systemet er dessverre helt fraværende i akademia, media og det offentlige ordskiftet.»  Kritikk er alt vi gjør i dette landet. Dag og natt kritiserer vi akademia, rettssystemet, politikere, politiet, mennesker i offentligheten. Debatt om samfunnsspørsmål er en av de mest aktive arenaene i Norge. Faktisk er Norge fremragende på det området, der vanlige borgere får lov til å skrive til avisen og få sine innlegg på trykk.

Sist og ikke minst: i Iran finner vi sjiaislams svar på Mekka. I byen Qom har vi noe som ligner på et sjia-vatikan. Tusenvis av imamer lever og studerer der for å finne religiøse lover og regler i religiøse tekster. Stadig reiser sjia-lærde fra Midtøsten og resten av verden til dette senteret for å studere og diskutere teologi og islamsk filosofi. Jeg kjenner kun til én imam som har kritisert sammenblandingen av religion og stat i Iran som utgår fra dette senteret. Andre gjør ikke annet enn å rose det shariabaserte systemet med en geistlig på toppen. Mullaene er overalt i Iran, og de er i maktposisjoner. 

Ingen geistlige har kritisert de menneskerettighetsstridige og kvinnefiendtlige lovene i landet. I Iran diskrimineres kvinner og blir behandlet som annenrangs borgere etter den islamske revolusjonen av 1979. 

Imamen Kadem kan kanskje begynne med å snakke om disse.