IKKE ALLE HAR ADGANG TIL MENNESKERETTIGHETENE I NORGE: Vanlige innvendinger er at sosiale demokratier påtar seg ansvar for de økonomisk svake. Denne typen hjelp – ifølge skreven lov – gjelder kun de som innehar en viss nasjonalitet, oppholdstillatelse og lignende. Da kan ikke denne typen støtte påberope seg å være vedlikeholdelse av menneskerettigheter.
Foto: Pixabay
Vestlige stater må innrømme at de på flere områder ikke setter mennesket like mye i sentrum som de hevder. I enkelte sammenhenger har samfunn fundamentert på islam et fortrinn, skriver Kadem Basel.
253Shares

Den 27. mai publiserte Nettavisen et innlegg skrevet av eksil-iranske aktivist, Mina Bai. Bai hevder at Vesten setter mennesket i sentrum og at sharialover strider med menneskerettighetene. Følgende er ment å belyse kritiske sider ved etablerte vestlige demokratier samt oppklare aspekter av islamsk lov, særlig tolver-sekten innen sjiaislam, som kritiseres av Mina Bai og som hun hevder å ha god kjennskap til.

«Sharia bagatelliseres og forkles dessverre som harmløse hygiene- og livsstilsregler», skrev Mina Bai i et innlegg den 27. mai. [Faksimile, Nettavisen 27.05.2020.]

Sharia i to dimensjoner

Bai hevder at imamer har definisjonsmakt og fremstiller sharia som et konsept der imamer har oppgaven å bidra med skrifttolkninger for rettskildene. Denne fremstillingen mangler teologisk grunnlag. Jf. ultra-ortodoks sjiaislam er dette i prinsippet blasfemisk. 

Sentralt i teologien er at Gud til enhver tid har et utpekt feilfritt vesen som har autoritet til å representere Gud; dette kan være en profet eller Imam (med kapital I). Videre, er rettskildefaktorene begrenset til (1) Koranen og (2) Mohammeds familiemedlemmer som han utpekte; begge utfyller hverandre, må tas og forstås i sammenheng med hverandre. At rettslærde gis definisjonsmakt skyldes at siden kort tid etter drapet på den 11. Imamen, har den 12., og siste, Imamen levd i skjul. Og ifølge beretninger har han – forenklet – forklart at for å ha et juridisk rammeverk å forholde seg til, skal den ordinære lekmannen følge en rettslærd.

Islamsk lov eksisterer i to separate dimensjoner: (1) direkte anvendelse av Guds representant; og (2) tolkningen til ordinære, feilbarlige, mennesker – rettslærde, om du vil. Det er konsensus angående første dimensjon, selv om den er fraværende i vår tid, men store uenigheter i sistnevnte dimensjon om en rettslærd i det hele tatt har noen autoritet, og dermed uenigheter om graden av denne. Min hensikt er ikke å argumentere for det ene eller andre, men å vise til viktige nyanser som ofte utelates. 

Irans presteskap, et liberalt, sekulært regime

Irans diktatur er på mange måter sekulært og bryter med ortodoks og konservativ sjiaislam, og dette gir utslag på flere  områder, blant annet ved at vi ser rasistisk diskriminering, våpenkappløp, proxy-terrorisme og brutalitet overfor egen befolkning.

En utbredt misoppfatning er at Irans tyranner forkynner streng konservatisme. Bai overser regimets undertrykkelse av regimekritiske lærde, samt de teologiske uenighetene rundt det politiske aspektet; fra dem som mener at dannelsen av en islamsk stat  i prinsippet er blasfemisk, til dem som mener at det kan være obligatorisk.

Til manges overraskelse var faktisk også revolusjonslederen, Khomeini, meget liberal og anti-ortodoks både i trosprinsipper og handling, og dette er tydelig for den som har satt seg inn i tyrannens litterære verk. Det som på mange måter oppfattes å skille ham ut som ultrakonservativ, er at han var den første som anvendte sin ekstreme Wilayat-ul-Faqih-teori, som omgjør en rettslærd til mekanismen bak religion, politikk, stat, lov og  bokstavelig talt gir autoritet over menneskers liv og død.

Vestens feilsluttede menneskerettighetsidealer

Bai hevder at mennesket i Vesten settes  i sentrum og fremstiller en utbredt oppfatning om at det i Vesten råder idealer om menneskerettigheter. En slik absolutt påstand er problematisk; disse idealene anvendes utelukkende overfor enkelte grupper mennesker, og i meget begrenset forstand.

Det er mye en kan nevne av eksempler fra moderne demokratier. Av plasshensyn begrenser vi oss til Norge. Jeg begynner med å vise til diskrimineringen i fordelingen av rettigheter, ressurser og goder basert på illegitime grunnlag.

På utenriksnivå har den norske stat deltatt i amerikansk bombediplomati som har tatt livet av sivile, og frem til i dag har verken det norske demokratiet eller internasjonale domstoler dømt ansvarlige politikere for brudd på menneskerettigheter. På innenriksnivå diskrimineres mennesker basert på menneskeskapte konsepter og papirer vi kaller for pass, nasjonalitet, visum, oppholdstillatelse og arbeidstillatelse, blant andre. Personlig har jeg en venn som kom til Norge som asylsøker for over 10 år siden, men som fremdeles ikke har fått oppholdstillatelse, samtidig som han ikke kan sendes tilbake til hans hjemland, Iran, og dermed har  blitt stemplet som “statsløs”, der han verken kan jobbe, danne virksomhet, studere ei heller reise utenlands.

Vestens menneskerettigheter er meget begrensede

Videre vil jeg nevne hvordan menneskerettighetsidealene, som ofte forgudes i Vesten, i realiteten kun gjelder meget begrensede sfærer, som f. eks. ytringsfrihet og religionsfrihet, men egentlig er helt fraværende innen andre nødvendige felt.

Over-byråkratiserte lovverk begrenser økonomisk fleksibilitet og skaper komplikasjoner for private og mindre virksomheter. Ikke minst har vi en kapitalisme der arbeidsgivere – med forhandlingsmakt overfor arbeidsmarkedet – setter stadig strengere krav til kompetanse og tilpasning til rådende sosiale trender. Alene gjør dette konkurransesituasjonen om arbeidsplasser mer intens, og rammer de svakeste ved krisetider.

En utbredt misoppfatning er at Irans tyranner forkynner streng konservatisme

Forøvrig bidrar dette til å begrense individets handlingsrom til et fritt liv; eksempelvis presser dette muslimske Fatima og sikhiske Singh til å kaste henholdsvis hijaben og turbanen for å beholde jobben. Dette presser også etnisk norske, innvandrings- og islamkritiske Knut til å vokte seg fra å profilere seg gjennom SIAN eller skrive for Resett, slik at han ikke opplever konsekvenser på arbeidsplassen. På denne måten representerer flere sider ved økonomien, direkte trusler mot ytringsfriheten. Dette er en farlig utvikling, for ved  praktisk å begrense friheten til å kritisere, skaper man insentiver for populistiske frustrasjoner som kan gi utslag i fysiske konflikter på gata, nemlig fordi forskjeller ikke diskuteres fritt, men skyves under teppet.

Sosialdemokratiet svikter likevel de svakeste

Vanlige innvendinger er at sosiale demokratier påtar seg ansvar for de økonomisk svake. Det første problemet er at denne typen hjelp – ifølge skreven lov – kun gjelder de som innehar en viss nasjonalitet, oppholdstillatelse o.l. For det andre er dens praktiske anvendelse ikke ideell.   

Undertegnede har selv blitt utsatt for svikt av systemet da det var aller størst behov for hjelp; med det ga den norske staten absolutt alle forutsetninger til radikalisering og økonomisk kriminalitet. Slik negativ erfaring er en av de viktigste årsakene til at jeg besluttet å flytte ut av Norge, selv når jeg elsker dette landet, dets folk, miljø, natur og anser min kulturelle identitet som mer norsk enn jeg noensinne vil identifisere meg med arabisk kultur.

Dessverre er jeg ikke den eneste som har opplevd mistillit til systemet på grunn av at staten ikke anvender sine egne, såkalte demokratiske, verdier ved å opprettholde sin del av den sosiale kontrakten mellom borger og stat. Kriminalitet har som regel roten i nettopp mistillit til systemet og et behov for å ta ting i egne hender.

Menn og kvinner er likestilte i renhet

Bai hevder å være godt kjent med hygienelovene i islam. Dessverre stokker hun her kortene en del, og presenterer en fremstilling om at kvinner er ses ned på. Mensen-regler har først og fremst intet å gjøre med hygienekapittelet, men om spirituell renhet. Både menn og kvinner er likestilte i dette; begge må ha utført en mindre rituell vask (Wudu) for  eksempelvis å kunne fremlese bønn, røre Koranens ord og entre helligdommer. Kun ved sjeldnere tilfeller – som f. eks. etter samleie, sædutløsning, mens eller berøring av lik – kreves en større rituell vask (Ghusl). Foruten dette er både menn og kvinner anbefalt å bedrive all annen form for tilbedelse, også ved fravær av spirituell renhet.

Straffemetoder som kritiseres, men som ikke eksisterer

Bai kritiserer blant annet straffelover og fremstiller dem som bestialske. Videre gis det inntrykk av at slike straffer er en mye anvendt praksis som må ta slutt. I virkeligheten har denne typen lover nesten aldri noen reell anvendelse. Dette gjelder Hudud-straffer som det hevdes er foreskrevet for en rekke gjerninger. Ikkevoldsprinsippet, samt hensyn til både individets og storsamfunnets velvære, er meget sentralt og integrert i lovverket. De strenge reglementene i implementeringen er ment for å kunne unngå å anvende straffene; målet er å straffe minst mulig, og helst beholde straffene som en avskrekkende hjemmel i loven uten noen reell anvendelse.

Riktignok anvendes brutale straffelover ofte og urettmessig i mange islamske land, men det er en annen sak. Her drøfter jeg hvordan straffeloven er, normativt, ideelt og teoretisk sett. For ordens skyld understreker jeg at jeg av teologiske overbevisninger er imot anvendelsen av flere av disse. 

Av plasshensyn vil jeg belyse kun ett aspekt av lovverket, straffeloven for tyveri. Loven er organisert på en måte som først hindrer fattigdom og dens negative konsekvenser, og så takler forutsetningene for økonomisk kriminalitet. Den åpner for absolutt frihet i bevegelse og ressursbruk ved at offentlig jord og ressurser ikke eies og kontrolleres av staten, men tilhører folket. Økonomien og samfunnet forøvrig er styrt nedenfra med minimal statlig innblanding. I en slik kontekst er begreper som bygge-, arbeids- og oppholdstillatelse, samt boliglån, kreditt, purring og forrentning på lånebeløp, statlig overvåkning av regnskap, tvangsfullbyrdet skattebetaling, hjemløshet, arbeidsløshet, frykt for egen families fremtid m.m. helt fraværende. Videre skal staten hjelpe de svake, ha minimalt antall ansatte og unngå over-byråkratiserte statlige organer som tømmer statsbudsjettet. Alt dette skjer i samhandling med et doktrinært og etisk grunnlag der Gud vil holde en ansvarlig for ens gjerninger. Spørsmålet om straff oppstår kun etter at det grunnleggende er sikret, og selv om tyveri skulle inntreffe, er reglementene for anvendelsen av straff meget strenge. Så strenge at de ikke har noen anvendelse. 

Mohammed og Ali satte mennesket i sentrum

Det ovennevnte er en forenklet oppsummering av den økonomiske tradisjonen til Profeten Mohammed og hans trofaste disippel, Imam Ali, som, i tillegg til å ha anvendt dette, sultet ofte, levde i hus de bygget selv, ikke hadde livvakter og levde ydmyke liv, for å sikre at underordnede borgere levde i bedre vilkår enn dem selv. Dette står i sterk Kontrast til det vi ser i Norge, der millioner brukes til bygg og vedlikehold av statlige bygninger, skyhøye lønninger, feriepenger, sus og dus til statlige ansatte og politikere, samt eksklusive arrangementer for eliter, der folkevalgte inviteres på dyrt forberedte måltid i kongens palass, mens det rett utenfor Stortinget sitter hjemløse og tigger for å overleve. 

Foruten dette peker historiske hendelser på blasfemiske uttalelser, politiske protester, ja til og med militante opprør, som tok sted da Mohammed og Ali var statsledere og som de viste ekstrem toleranse for. Slik toleranse var helt utenkelig og fraværende i øvrige verdensdeler helt opp til for et par hundre år siden.

Vesten trenger en ny renessanse

Tradisjonelle islamske samfunn utkonkurrerer altså på mange områder over-byråkratiserte lovverk også i moderne sosialdemokratier som Norge. På tross av statens svikt i flere tilfeller, i å makte å ta seg av de svakeste, og selv om individet måtte bli etterlatt til å ha alle (kausale) forutsetninger for å ty til økonomisk kriminalitet, blir man likevel kriminalisert og straffet dersom man jobber svart eller stjeler av sult og fattigdom. Kritikk av det etablerte systemet er dessverre helt fraværende i akademia, media og det offentlige ordskiftet.

Vestlige stater må innrømme at de på flere områder ikke setter mennesket i sentrum, men snarere handler meget urettferdig, i beste fall utilstrekkelig, og at det fremdeles er arbeid å gjøre, ikke bare i møtet med utfordringer som globale pandemier, masseinnvandring og islamisme fra fanatiske krefter, men også plikter overfor egne borgere. Dette er ikke en oppfordring til å avløse modernismen og leve primitivt, men snarere en påminnelse om at situasjonen i Vesten trenger en reform, en ny renessanse.