«Kjærlighet blir assosiert med selvoppsamling. Partnervalg skjer på markedsmessige vilkår»
Foto: Pixabay
Det er en misforståelse at kjærlighet må iscenesettes. Likevel scroller vi etter kjærligheten som aldri før, skriver Valerie Maigret Berger.

«Jeg sitter i sofaen og vindusshopper mennesker som en annen psykopat», skriver Selma Moren i en engasjerende kommentar i Dagsavisen i januar i år. Selv har jeg ikke erfaring med Tinder, men jeg har likevel observert og studert den nye måten å date og møte nye mennesker på. Min «studie» er ikke forskningsbasert, men bygger på litt research  jeg har gjort på egenhånd; samtaler med venner og bekjente, og diverse artikler.

Dette landskapet har, som kjent, endret seg radikalt de siste ti årene. Vi møtes oftere digitalt, og det blir en del av sosiale vaner å ikke møtes fysisk. Spesielt blant medlemmer av den yngre generasjonen, selvfølgelig.

Enkelt og greit

Den amerikanske datingappen Tinder ble grunnlagt i 2013, angivelig for å hjelpe amerikanske studenter med å møte andre. I syv år har det heller tjent formålet kjapp sex, men også potensielle kjærester, da. Appen er i alle fall stilt inn for å gjøre det enkelt å møte noen som også liker deg, ved å melde interessen etter korte selvbiografiske snutter i form av bilder og tekst. 

Gjennom det jeg har observert på dette området i miljøet av venner og bekjente, dukker det ofte opp klassikere. Flere av de jeg kjenner, og som er på Tinder, sier at de sveiper gjennom profilen som en gal for å finne den perfekte daten. 

Jeg har hørt historier fra menn og kvinner som sier de har møtt noen, forelsket seg og så deretter blitt skuffet over at romansen ikke varte så lenge. Jeg har hørt historier om at individet de så på Tinder har tedd seg skuffende og sett annerledes ut enn forventet. Mange har en tendens til å posere med et profilbilde som enten er kornete eller satt filter på. De jeg kjenner som er på Tinder er ofte single og jakter på eventyr. Noen har også forestillinger om å møte den «rette» på kjappest mulig måte.

«Antiromantisk», sier forskere

For de som faktisk stifter seksuelle relasjoner utenfor Tinder, gir Tinder-bruk kun begrenset økning i antall såkalte one-night stands, sier postdoktor Trond Viggo Grøntvedt ved Institutt for psykologi ved NTNU, i et intervju med Forskning.no. Han har blant annet forsket på evolusjonær psykologisk vitenskap, med et blikk på Tinder.

Den danske filosofen Anne-Marie Søndergaard Christensen sier dog til Videnskap.dk at iscenesatt kjærlighet er et blindspor:

«Vi tror at iscenesettelse er viktig for at noen skal elske oss. Men det er en massiv misforståelse.» 

Partnervalg skjer på markedsmessige vilkår

Christensen er en av forskerne bak konferansen Love Etc., og er ansatt ved Universitetet i Sør-Danmark. I forskningen viser de til flere punkter som taler for at datingapplikasjoner, sosiale medier og dagens forbrukersamfunn er antiromantisk.

Hun har blant annet gjort forskning på populærkultur, mer spesifikt på kjærligheten i denne. Kjærlighet og forhold gjør en forskjell for karrieren, og sammen med sex blir det sett på som et krav eller en prestasjon.

Bruk-og-kast

Kjærlighet blir assosiert med selvoppsamling. Partnervalg skjer på markedsmessige vilkår. Hvis en potensiell partner ikke oppfyller kriteriene våre, fortsetter vi å «shoppe» etter en annen. Forfatteren og feministen Naomi Wolf har antydet at ettersom kvinner har oppnådd mer sosial og politisk makt, har presset økt for å gjøre dem «vakre» som et middel for å undergrave deres myndighet. 

Jeg tenker at det er mulig at den potensielt destabiliserende trenden kvinner har å kjempe med er mangelen på respekt de møter fra mennene de har sex med. Jeg har hørt om unge menn som kommenterer unge jenters tilgjengelighet, kropp og utseende på jakt etter den perfekte Barbie-dukken. Hva skjer med sansene våre, samtaler på dypere nivå og sjarmen med tilfeldige møter enn si skjebnen, når digitale applikasjoner infiltrerer kjærlighetslivene våre? Er våre amorøse vaner i ferd med å bli en del av et bruk-og-kast-marked?

Fra «ansikt» til «ansikt»

For meg fremstår fenomenet som en i overkant forenklet metode for å fylle et tomrom i livet. Altså at man fyller ensomheten gjennom enkle løsninger fremfor å komme seg ut og møte folk i det offentlige, tar seg tid til å bli kjent med et annet menneske direkte. Selv har jeg valgt å være på sosiale medier av jobbmessige årsaker og kanskje også i noen private stunder, men jeg føler meg til tider slukt i dragsuget av likes, bekreftelser og selvrealisering. Jeg har delt en del personlige ting, men jeg bestemte meg i år for å starte med mindre emosjonelle oppdateringer og private øyeblikk.

Mitt inntrykk er at folk på Tinder føler seg litt nedfor når de mislykkes med sin Tinder-date. Spesielt når de opplever å føle seg «ghostet». Man sitter gjerne igjen med flere ubesvarte spørsmål. Man kan fort bli hektet på en person og forvente at denne skal svare. 

Konklusjonen er at Tinder ikke er for folk som søker etter noe mer utenom en enkel flørt og sex. Tinder-bruk kan føre til at man sitter og grubler og grubler, hvilket fort kan ende opp i stress og en opplevelse av å være mislykket. Så mislykket at man ender opp i selvtap eller mister troen på kjærlighet.

Er våre forbruksvaner i ferd med også å bli en del av vårt kjærlighetsliv?