Foto: Firuz Kutal
«Mens jeg så gjennom vinduet, tenkte jeg på hvorfor man tvinges til å forlate hjemlandet sitt uten grunn, og hvor vanskelig det er å flykte og la familien sin og alle minnene sine bli igjen.» (Hozayfa Alabrash, 22 år)
235Shares
Hozayfa Alabrash
Latest posts by Hozayfa Alabrash (see all)

Jeg har alltid lurt på hvorfor man husker de vonde minnene tydeligere enn de gode. Det verste og vanskeligste i hele mitt liv skjedde med meg og faren min for syv år siden da vi skulle dra sammen til byen. 

Bortføringen

Jeg skulle på universitetet, og faren min skulle på sykehuset for å få medisin mot kreft. Faren min var ganske høy, med en slank kropp og mørkt hår, og han var  ofte i godt humør, og det var det som gjorde at alle naboene våre likte ham så godt. Men denne fryktede sykdommen gjorde ham svak, og kroppen hans ble tynn. Selv om faren min hadde vært syk i flere år, var han tålmodig og sterk, og ingen visste at han hadde mye smerter, og at det var vanskelig å reise til sykehuset for å få medisin, på grunn av krigen. Selv om jeg var den yngste sønnen, fulgte jeg ham ofte for å få behandling  på sykehuset, for de andre søsknene mine var litt redd for at det skulle skje noe alvorlig. Men det var ikke jeg. 

Men vi visste ikke at denne dagen, den 7. november  2012, skulle bli den verste dagen for oss, da to soldater stoppet oss for å sjekke legitimasjonen år. Jeg kan aldri glemme den ene soldaten, som var veldig høy med langt skjegg og den andre som var lys med et blindt øye. Kanskje den sistnevnte ikke var soldat, men leiesoldat. 

«Kom hit, vi vil stille dere et spørsmål», sa en av dem. Etter dette, ble hendene mine bundet og øynene mine ble dekket av et svart bånd. Hva som skjedde med faren min, og hvor han var, lurte jeg på. 

Sperret inne

Mens jeg tenkte på det, fikk jeg veldig vondt i hånden. Det var en av dem som hadde stumpet sigaretten i hånden min. Da jeg ble transportert til fengselet, fikk jeg mange slag i  hodet, på ryggen og over hele kroppen. Jeg ventet ved døra til navnet mitt ble ropt opp mens jeg fikk flere slag. «Vil du ha frihet? Eller vil du bli en fugl i himmelen?» sa en. 

Endelig sa en av dem mitt navn, og at jeg skulle kom inn i fengselet. Jeg lurte på hva som skulle  møte meg der inne. Likevel brydde jeg meg ikke om det, for jeg hørte min fars stemme. «Ja, det er ham», sa jeg glad. «Hvor er jeg, og hvor er faren min, jeg hørte ham, men  plutselig forsvant han?», sa jeg til meg selv. Samtidig hørte jeg stemmene til mennesker som gråt og skrek.

Jeg ble veldig forbauset da noen løsnet båndet rundt øynene mine og skjøv meg inn i et veldig lite rom med to menn som stirret på meg. 

«Hvem er du»? sa en av dem. Han var skallet og veldig tykk. Jeg orket ikke å svare, jeg ville bare vite hvor faren min var. 

«Stakkars ham», sa den andre mannen som var blek og uvel. Man kan ikke beskrive ham, for han var vansiret. «Hvorfor stakkars meg?» undret jeg. Han spurte: «Har du signert et skjema?» «Nei», sa jeg. «Derfor sier jeg at det vanskeligste kommer», svarte han. Han gjorde meg veldig redd, og den natta fikk jeg ikke sove. 

Den natta prøvde den syke mannen å drepe seg selv. Han tok av seg klærne og prøvde å lage et tau av dem. Etter at han hadde bundet tauet fast i vinduet, prøvde han å begå selvmord.  Men han klarte ikke å gjøre det, for den tykke mannen reddet ham. Jeg var taus og forstod ikke hva som skjedde rundt meg. 

Faren min er syk, og han må ta medisin

Etter en stund satt vi stille, og hele stedet var veldig stille. «Jeg kom hit på grunn av broren min», sa den syke mannen. «Hvordan det?» spurte jeg ham. «De torturerte ham for å få ham til si hvem som kjemper mot regimet. Da han sa mitt navn, svarte han.» Han sa gråtende: «Min bror er død nå, og kona mi er arrestert, og jeg vet ikke hvor sønnen min er.» Plutselig ble hoveddøra åpnet, og noen kom inn. Han satte båndet foran øynene mine og tok meg med seg.  

Alt var svart, og jeg kunne ikke se noe. Jeg hørte igjen stemmene til mennesker som gråt og skrek, men ingen slo meg, som om jeg ikke eksisterte. Hvem er det som slår de andre? Er det den bøddelen som jeg hørte om av fangene? Hvorfor slår han ikke meg? undret jeg, mens jeg ventet ved døra. 

Fangevokteren fulgte meg til et rom der en fengselsbetjent ventet på meg. «Velkommen Hozayfa», sa han. «Ikke vær redd, ingen skal slå deg», fortsatte han. «Faren min er syk, og han har kreft», sa jeg. «Ikke bekymre deg, alt i er orden, og legen som jobber her, gir ham medisin», svarte han. «Husker du stemmen min»? spurte han. Jeg svarte: «Nei, det gjør jeg ikke». Fengselsbetjenten sa: «Vi var sammen på universitet, og vi gikk ofte sammen til kantina. Jeg var sjalu, for alle jentene i klassen var så glade i deg». 

Jeg trodde at han bare tullet med meg, og jeg var veldig forsiktig og følte at noen ville slå meg snart. Men det måtte være sant, for han nevnte mange navn på jentene i klassen vår, og han spurte meg aldri om krigen, eller hvorfor jeg var der. Likevel kunne jeg ikke huske  ham. Jeg ble litt roligere og turte å spørre ham hvem han var. 

Jeg ble redd da jeg hørte svaret hans. «Det er siste gang du kan spørre meg om noe. Du må takke Gud for at du er sammen med meg, ikke med en annen person, for hvis du hadde stilt en annen kriminalbetjent dette  spørsmålet, ville du ikke ha levd lenger. Det betyr at du er død nå, så du må ikke spørre  mer», svarte han. «Beklager», sa jeg med veldig lav stemme. «Ok, du er heldig at jeg som mottok mappen din, ikke noen andre. Nå må du signere og gå  tilbake til rommet ditt», sa han. 

Jeg kunne ikke slutte å spørre om faren min. «Men faren min er syk, og han må ta medisin, ellers han kommer til å bli enda sykere», sa jeg. Han svarte irritert: «Så lenger du snakker, skal du og din far være her og kan aldri dra hjem.  Jeg var snill mot deg, så hold kjeft». Han ble straks som et monster, derfor ble jeg taus og gikk tilbake. 

Er det kveld, middag, formiddag eller natt?

Jeg var glad for at ingen hadde slått meg, og det gikk nesten bra. Mens jeg ventet på den slemme fangevokteren, hørte jeg mitt navn: «Hozayfa, Hozayfa». Ja, det er faren min, dette  er hans stemme! Mens jeg prøvde å svare med veldig lav stemme, fikk jeg et slag av den fangevokteren som  hadde et langt rør. «Hold kjeft!», sa han. 

Jeg kom tilbake til det rommet som jeg hatet å være i. De to mennene ventet på meg for å få vite hva som hadde skjedd med meg. De ble overrasket da de så meg. «Oi, du er helt frisk», sa en. «Ingen har slått deg?» spurte den syke mannen. Jeg svarte: «Nei, de spurte meg noe om krigen.» «Du er heldig, da skal du ut straks.» 

Etter en stund la jeg meg på gulvet og så gjennom et veldig lite vindu. Dette vinduet var en  annen verden for meg, for jeg kunne bare se føttene som gikk inn og ut. Plutselig hørte vi stemmen til en ungdom som gråt mye fordi fangevokteren slo ham kraftig. De kastet ham  inn i rommet vårt. Han var en ung gutt på 15 år. 

«Hvorfor er du her?» spurte jeg ham. Han svarte gråtende: «Jeg vet ikke, de tror at jeg er over 18 år, og de sa at jeg måtte i  militæret». Jeg syntes veldig synd på ham, for han var veldig ung til å være i fengsel. I det  samme kom en fangevokter og hentet ham igjen. Jeg prøvde å høre hva de sa til ham. De sa:  «Ikke gå ut igjen uten legitimasjon», og de kastet ham ut. Det var dårlig gjort at de hadde arrestert en gutt på 15 år uten å sjekke hvor ung han var. 

Hva er klokka nå? Hvilken dag er det i dag? Er det kveld, middag, formiddag eller natt? Det tenkte jeg på mens jeg så ut gjennom vinduet. Jeg hørte av og til at noen skrek, og noen andre gråt. De to mennene sa til meg at fangevokterne brukte strøm som en straff. 

Nå var på tide å spise mat, men vi visste ikke om det var frokost, middag eller lunsj. Det var tre poteter og yoghurt med brød. Jeg ville ikke spise, derfor ga jeg den tykke mannen min  andel. Forresten ga jeg ham også min tid til å bruke toalettet, for vi hadde bare tre minutter til å bruke toalettet, og det var ikke nok for ham. 

«Det gjorde veldig vondt, og jeg fikk  ikke sove den natta»

En gang kom han tilbake veldig glad og sa til meg: «Hozayfa, Hozayfa! Jeg har en veldig god  nyhet til deg.» 

«Hva da?» spurte jeg urolig. Han sa at han hadde sett faren min, og faren min sa til ham at han var i god form, og han  ville bare se meg. Da måtte jeg gå på toalettet neste gang. 

«Vil du ha frihet? Eller vil du bli en fugl i himmelen?»

Neste gang gikk jeg på toalettet for å se faren min. Der var det et lite bad som lå foran fars rom. Ja, faren min kom nå med et smil. Jeg klemte ham og gråt, men han var sterk, eller han prøvde å vise meg at han var sterk. Jeg kunne ikke snakke mye med ham på grunn av den tykke mannen. Han brukte veldig lang tid på toalettet. På grunn av ham fikk jeg også et slag over ryggen fordi vi brukte mer enn tre minutter. Det gjorde veldig vondt, og jeg fikk  ikke sove den natta. Den tykke mannen takket meg mye, men den andre snakket alltid med seg selv som en gal. 

«Det er natt nå og de bomber kanskje ute»

Noen dager senere åpnet døra seg, og fars navn ble ropt. Samtidig ble mitt navn ropt, og jeg var veldig redd og kunne nesten ikke stå på beina. Øynene mine ble dekket igjen, og jeg ble stående ved siden av noen andre menn. Jeg følte at faren min sto ved siden av meg. «Pappa!» sa jeg. «Hysj, ikke snakk, Hozayfa», sa faren min. 

Jeg ble glad da jeg hørte ham. Jeg visste ikke om vi skulle gå ut, eller om de skulle sende oss til et annet sted. Det spilte ingen rolle, det viktigste var at jeg var sammen med faren min. «Hozayfa og faren hans skal ut, de kom hit ved en feiltakelse», hørte jeg to fangevoktere si seg imellom. Jeg ble ekstremt glad for å jeg høre det, men samtidig var jeg redd. «Hvordan skal vi dra  hjem? Det er natt nå og de bomber kanskje ute», tenkte jeg. 

«Ja, vi var i fengselet i ti dager»

Etter at vi hadde signert et skjema, kunne jeg endelig se faren min. Det sto ganske bra til med ham, og han var friskere enn meg. Vi ble forbløffet da vi kom ut. Åh! Det var ikke natt, det var klokka elleve om formiddagen. Jeg sto og funderte litt mens faren min fikk tilbake bilen sin og mobilene våre. 

«Ja, det er den samme himmelen, det er de samme menneskene, det er de samme gatene vi  går gjennom», sa jeg til meg selv. Faren min var glad, og han klemte meg hardt. 

Vi satte oss i bilen og dro av gårde med en  gang. Han stoppet plutselig foran en butikk. «Hvorfor stoppet du?» spurte jeg ham. Han svarte: «Har du glemt at mora di ba oss om å kjøpe ris?» Jeg og faren min dro sammen til butikken, kjøpte ris og kjørte videre. Jeg prøvde å ringe til mora mi, men faren min sa nei, vi skulle overraske dem. Jeg kunne ikke vente, jeg ville høre stemmene til familien min. Kusina mi svarte meg gråtende. 

«Vi er på vei hjem», sa jeg. «Ja, ja, jeg skal si ifra til alle i familien», svarte hun. Jeg og faren min ble glade da vi så at hele nabolaget vårt ventet på oss mens mora mi, med mange av slektningene våre, sto på balkongen. 

Man kan ikke beskrive hvordan mottakelsen var, men det viktigste og morsomste var da jeg så meg i speilet.

Oi, jeg hadde kledd på meg genseren min med vrangsiden ut, jeg hadde mange blåmerker og nesa mi var stor. Jeg lo mye av meg selv. Jeg og familien min satt og snakket sammen hele  natten. Ti dager, ja, vi var i fengselet i ti dager. Jeg følte at det var ti år, ikke bare ti dager. 

«Jeg skal bære ham»

Noen dager senere ble jeg veldig trist da jeg dro til universitetet. To væpnede menn sto ved  hovedinngangen. De stoppet meg for å sjekke navnet mitt. «Ditt navn finnes ikke her, du har blitt utvist fra universitetet på grunn av at du var i fengsel», sa de to væpnede mennene. En  av dem tilføyde: «Gå nå straks!» Jeg ble fortvilet, og følte at jeg mistet håpet. 

«Nå må du reise ut av Syria, du har blitt utvist fra universitetet, og du var i fengsel. I tillegg  skal du i militæret om noen måneder, og jeg vil ikke se sønnen min død eller som en morder. Jeg vil ikke miste deg, kjære sønn», sa faren min alvorlig. Mora mi anbefalte meg å reise til Libanon, for der hadde hun mange av slektningene sine, og de kunne trolig hjelpe meg litt. Jeg tenkte at faren min hadde rett, likevel ville jeg ikke forlate ham. 

Denne tida var veldig vanskelig, ikke minst fordi faren min ble stadig dårligere, og han kunne ikke få kreftmedisinen. Nå var det på tide å forlate Syria og ta farvel med familien min. Alle var stille, og ingen orket å snakke. Mens jeg forberedte meg på å reise, hørte jeg faren og mora mi snakke sammen.  Han sa at han ville bli med til holdeplassen, men han kunne ikke stå på beina. «Jeg skal bære ham», sa min bror som var to år eldre enn meg. 

Flukten

Faren min ville være den siste personen som så meg før jeg reiste, men vi visste ikke at denne gangen skulle bli siste gangen i vårt liv. Etter at han hadde klemt meg hardt, la han munnen sin mot øret mitt og sa: «Gud beskytter  deg alltid, min kjære sønn». 

Jeg satt i bilen, og vi kjørte av gårde mens familien min ble borte litt etter litt, helt til de var forsvunnet. Mens jeg så gjennom vinduet, tenkte jeg på hvorfor man tvinges til å forlate hjemlandet sitt uten grunn, og hvor vanskelig det er å flykte og la familien sin og alle minnene sine bli igjen. Trolig var situasjonen min bedre enn for mange andre, men likevel har alle opplevd vanskeligheter på forskjellige måter. Hva skulle jeg tenke på? På hjemlandet mitt, på fremtiden min, eller på faren min som var veldig syk? Mange tanker raste gjennom hodet mitt.

Da vi kom til den libanesiske grensen, tok taxisjåføren legitimasjonen min og ba meg om å sitte stille i bilen. Jeg ventet og var veldig redd før han kom tilbake, ga meg legitimasjonen og kjørte videre. 

«Kjære sønn. Pass på deg selv og ta vare på mora di»

Så var jeg i Libanon, og mitt nye liv begynte. Da jeg hadde kommet til Tripoli, følte jeg meg veldig fremmed. Jeg hadde ingen steder å bo, ingen venner, ingen mat, og jeg hadde ingenting. Jeg prøvde å ringe til slektningene mine, men de aksepterte ikke at jeg overnattet hos dem. Grunnen var at de hadde døtre, og det var ikke lurt at man sov hos dem. Det gjorde at jeg måtte overnatte på fortauet denne  natten. 

Neste dag fikk jeg snakke med en imam, og jeg fikk lov til å bo i et lite rom som lå øverst i en moské. Etter en stund fikk jeg en jobb på en sjokoladefabrikk. Samtidig fortsatte jeg å bo i moskeen. Mens situasjonen min ble vanskeligere og vanskeligere, ble min fars helse verre og verre, og han ble liggende på sykehuset. 

Noen måneder senere fikk jeg en telefon fra mora mi, og hun sa at faren min ville snakke med meg. Jeg husker nøyaktig at det var på en onsdag da han snakket med meg mens han var på sykehuset. «Kjære sønn. Pass på deg selv og ta vare på mora di», sa han med veldig høy stemme. Jeg begynte å gråte og kunne ikke svare. Han ba for meg og sa til meg at jeg måtte passe på og ikke glemme mora mi og hele familien min. Jeg kjente at denne gangen kom til å  bli siste gang vi snakket sammen. 

På fredag kveld fikk jeg en telefon fra broren min, og jeg følte med en gang at noe alvorlig hadde skjedd. Han sa gråtende at han hadde båret faren min igjen, men denne gangen ble han båret død. 

Jeg ble ikke overrasket da jeg hørte det, for jeg følte det inne i meg. I noen  dager holdt jeg meg for meg selv og orket ikke å gjøre noe. Jeg satt bare og angret på hver gang som jeg hadde gjort faren min trist eller sint. Jeg angret på hver gang jeg ikke hadde passet på ham. 

Han er fortsatt hos meg

Plutselig banket noen på døra, og jeg ble veldig forbløffet da jeg åpnet døra. Faren min! Er det deg? «Far! Er det du som banker på døra?» sa jeg. Han var sjokkert, taus, og hår dekket hele kroppen hans. Jeg hentet et håndkle med en gang for å vaske ham. Mens jeg gjorde det, spurte jeg ham gråtende om hva som skjedde med ham. Han sa at han hadde vondt i hodet på grunn av meg. Han forklarte at gråten min ga ham hodepine. «Jo, mer du gråter, jo mer vondt får jeg», sa han. Jeg spurte ham igjen om dette håret som dekket hele kroppen hans. I det samme forsvant  han, og jeg våknet plutselig. 

Det var bare en drøm som gjorde meg rastløs. Etter at jeg hadde drømt denne drømmen,  kunne jeg ikke stoppe å tenke på ham og drømmen min, og jeg prøvde å lete etter en person  som kunne forklare drømmen. Til slutt traff jeg en imam som var skallet og hadde veldig enkle klær. Etter at jeg hadde fortalt om drømmen min til ham, sa han til meg at man ikke  burde sørge, for det gjorde vondt for de døde. «Håret som du har sett på fars kropp, betyr at du kanskje må gjøre noe for ham, eller prøv å hjelpe noen fattige mennesker med mat eller  noe annet», tilføyde han. 

Jeg ble roligere da jeg fikk forklaringen av denne snille imamen, og jeg prøvde å gjøre noe for faren min. Noen dager senere, mens jeg så på bildene til familien min, ble jeg tørst og gikk  ned for å drikke vann. 

På en stor plass satt faren min i midten med hvite klær og med mange slags frukt rundt seg. Jeg kom straks til ham da han ropte på meg. Man kan ikke beskrive hvor vakker han var, ikke minst lyset som strålte ut fra ansiktet hans. Han takket meg mye og ba meg om å hilse til hele familien min. Plutselig var han forsvunnet, og jeg våknet gråtende. Det var en drøm igjen.  

Fortsatt besøker han meg ofte i drømmene, og slik er han alltid rundt meg. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.