Foto: Amnesty
- Møtes vi i kulturen, blir det vanskeligere å krige - 13.11.2023
- Berøring er bra for samfunnet! - 03.11.2023
- Språklig mangfold styrker folket! - 30.09.2023
I disse dager sitter mange alene og frustrerte i sitt eget hjem. Over halvpartenOver halvparten av voksne i Norge har følt seg ensomme under pandemien. Tallene er de samme for innvandrere som for resten av befolkningen.
Noen av disse bor alene, mens andre er i et forhold. Noen er fornøyde, noen savner å bli sett. Også de som er i et forhold kan føle seg ensomme. Andre har opplevd å bli bedre kjent med seg selv, eller med et annet menneske.
Ja til kontakt i ensomhetens tid, men ikke for enhver pris
Mange sitter bak en skjerm. De ytrer, kommenterer og deler – på godt og vondt. De fleste har en gang eller flere kjent på det å være ensom. Ensomheten er ikke alltid forbundet med det å være alene, slik mange tror. Ensomhet, eller ‘solitude’ som det kan oversettes til på engelsk er viktig tid for refleksjoner, hvile, ettertanke og ikke minst stillhet. Rainer Maria Rilke sier det så fint: «The highest form of love is to be the protector of another person’s solitude»
Folk flest vil nok kjenne på at pandemien utfordrer deres behov for aksept eller anerkjennelse på et eller annet vis. Her forleden tenkte jeg på de som ikke blir sett eller lengter etter noe, det behøver ikke å være kjærlighet, men en samtalepartner eller noe seksuelt. Til tider opplever kvinner og menn vanskelig oppmerksomhet fra en annen. Det kan være en melding av flørtende eller seksuelt karakter. Invitasjon med en agenda. Uønsket fordi det ikke er respektfullt for den som mottar. Ofte opplever kvinner at de kjenner på frustrasjon over hvordan noen menn tar kontakt på sosiale medier. Det å meske seg til et menneske uten aksept.
Vi må våge å spørre også i disse tider. Hvor går grensen for uønsket oppmerksomhet? Hvordan skal mottakeren takle det? Hvordan håndtere avslag? Den diskusjonen er en viktig del av likestillingskampen, også i pandemiens tid. Viktigheten med å si klart ifra. Hva om det blir et gjentagende problem?
Med eksotisering bak begjæret
Som kvinne med fransk-algeriske aner, mer sekulær og frigjort på enkelte områder enn mine søstre fra arabiske land, har jeg selv erfart uønsket oppførsel fra menn. De er ofte etnisk norske, svært få med minoritetsbakgrunn. Kan noe være kulturelt betinget? En slags skjult og muligens ubevisst rasisme?
«The highest form of love is to be the protector of another person’s solitude»
Har noen ganger lurt om om flerkulturelle kvinner utsettes mer enn norske. Det finnes ikke noe fasitsvar, men jeg stiller til tider spørsmål om hvorvidt det hviler en slags eksotisering her: et spesielt syn på et fremmed og ukjent ansikt som våger å leve ut friheten. Kanskje ligger det for noen en seksuell spenning rundt en flerkulturell kvinne som man tror man har sjans på.
Seksuell frihet i trygge rom
Flere kvinner må nok våge å sette grenser for seg selv, dog må menn forsøke å lære seg å forstå når det går en grense.
Hva med å begynne å spørre seg selv om den aktuelle meldingen er av en slik karakter at den er grei nok til å sende til en kvinne man ikke kjenner?
Vi mennesker er styrt av begjær, følelser og noen ganger litt for raske valg. Det å forsøke å kommunisere med et annet menneske på sosiale medier er ikke feil i seg selv. Men før du kaster deg ut i en samtale med en potensiell partner, tenk dette:
– Hva hvis kvinner kunne respekteres for hva de har på hjertet og det de har i hodet? La hennes smykker, antrekk og genetiske trekk passere, selv om skjønnhet blender og gjør en blind. Møt en kvinnes blikk eller en hånd. Gi rom for å konversere uten å tenke på hennes vagina. By på en dans uten en agenda. Prøv deg på noen ektefølte komplimenter når du forsøker å berøre henne. Seksuell frihet i trygge rom. Rom for å bli respektert.
Tenk med hjerte og hode før lyst og kjønnsorgan.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
