Foto: American Nurse
Tirsdag ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel skrevet av Christina Fraas i NRK om det hun beskriver som ubrukelige menn. Kompisen min som sendte meg artikkelen er en av mine beste venner. Han er i full jobb. Han har en ren leilighet. Han er snillere enn de fleste og tenker alltid på andre før seg selv. Men han sa at han ikke fikk sove og hadde slettet Tinder fordi artikkelen hadde gått så sterkt inn på ham.
Selv har jeg et tøft liv
Det var vanskelig for meg å skrive denne responsen. Jeg måtte veie opp hvor mye av mitt eget privatliv jeg ønsket å dele med offentligheten, og hvordan man skal kunne svare Fraas uten å avskrive enkelte poenger hun kommer med som er gode. Det er helt sant at menn fremdeles nyter en privilegert posisjon i store deler av dagens samfunn. Men utover dette kjenner jeg ikke igjen virkeligheten Fraas beskriver.
Kompisen jeg nevnte sliter med sosial angst og går i terapi. Selv har jeg marerittforstyrrelser og tung depresjon, og har vært nødt til å ta medisiner for dette i flere år. Noen ganger er verden så overveldende at jeg kollapser og ikke går ut av huset på flere døgn. Jeg har hatt selvmordstanker. Kort sagt syns jeg livet er forferdelig vanskelig å leve.
Hvem er de funksjonsfriske mennene Fraas skriver om?
Det er trist å høre at Fraas ikke har hatt gode opplevelser med dating, men det er enda tristere at en innflytelsesrik, privilegert, hvit kvinne fra verdenshistoriens mest utviklede land tror at hennes opplevelser er representative for alle. Særlig rundt kvinnedagen – artikkelen hennes ble publisert den 7. mars – hvor vi skal hedre kvinnekampen og kvinners krig mot undertrykkelse verden over, gir Fraas’ innlegg en dårlig ettersmak.
Fraas hevder at en funksjonsfrisk person skal kunne vaske opp, lage mat og vise empati. Men hvem er disse funksjonsfriske mennene hun snakker om, som har økonomiske midler til «selvfølgelig» å kunne kjøpe gaver til henne, og tørre å gå ut av huset hver dag som om verden ikke er et stormfullt hav som er nesten umulig å seile på til tider?
Fraas’ standard for den moderne mannen
For menn faller også utenfor samfunnet. Institute for Family Studies publiserte tidligere år en artikkel om hvordan unge menn faller utenfor med utdanning, mangler motivasjon til å jobbe, faller ut av arbeidsstyrken, påfører seg selv ekstrem sosial isolasjon, og fortaper seg i virtuelle virkeligheter framfor den fysiske. Unge gutter bestemmer seg for, i stadig større kvantum, at det ikke er verdifullt for dem å investere tid eller energi i samfunnet.
Triste, unge menn trenger forståelse og kjærlighet, ikke å bli sjikanert og uthengt av en privilegert influenser.
Unge, sunne menn skal fra naturens side utløse mindre empati enn kvinner. Menn er den gruppen som mottar mest økonomisk sosialhjelp. Menn dør tidligere, vi har dårligere helse, og i noen tilfeller dårligere økonomiske utsikter enn kvinner. Videre, viser forskning også at menn er langt dårligere stilt enn kvinner når det kommer til muligheter og valg av romantiske og seksuelle partnere. Fraas beskriver et «minimum» som bør kunne forventes av menn, og overser på den måten som at menn sliter med å få seg jobb, ha en stabil inntekt, og skaffe seg et verdig liv.
Triste, unge menn trenger forståelse og kjærlighet, ikke å bli sjikanert og uthengt av en privilegert influenser. Standarden Fraas setter for den moderne mannen er helt urimelig. I sitt forsøk på å starte en diskusjon om systematiske forskjeller, unnlater Fraas å sitere en eneste statistikk eller noe data som ikke er basert på anekdotisk bevis. Det er sårende å lese hennes ord.
Overklassekvinnens klagesang
Og etter Fraas sine anekdoter tillater jeg også meg selv å fremme noen slike. Som ung mann med psykiske lidelser, men som har utdanning og jobb, har sosiale sammenkomster i økende grad vært vanskelig for meg å navigere. Jeg har måttet kutte ut alkohol i frykt for å få rusproblemer, og jeg er redd for at folk skal oppdage hvor liten og ynkelig jeg føler meg. Jeg er sosial og utadvendt fordi det gir meg kontroll i situasjoner. Jeg vil egentlig sove under dynen hver dag. Verden skremmer meg.
Kjæresten min skryter av meg hver gang jeg lager middag eller vasker opp fordi jeg bokstavelig talt synes det er et mareritt å være i livet noen dager. Jeg trenger den oppmuntringen, for det er så alt for lett å løpe og gjemme seg når det tordner.
Jeg kjenner ikke igjen virkeligheten Fraas beskriver, eller «minimumet» av egenskaper hun mener menn bør inneha. Det jeg leser her er klagesangen til en bourgeoisie-overklasse-kvinne som projiserer dårlige Tinder-opplevelser til et helt kjønn. Og det gjør meg trist.
Så tusen takk til kjæresten min som støtter meg når jeg prøver mitt beste, og til alle unge, triste menn der ute som prøvde sitt beste i dag.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
