Det er hyggelig å bli mottatt som gjest, men du kan ikke være en evig gjest i ditt nye land, skriver artikkelforfatteren. Mange som kom til Norge i overgangen mellom 1960- og 70-tallet ble først kalt gjestearbeidere, men har senere gjort Norge til sitt hjemland. Her asiatiske migranter i transitt på flyplassen i Roma etter deportering fra Uganda. (1971)
Foto:IOM
For å føle deg hjemme er det viktig at du blir inkludert, men også at du tar ansvar for ditt nye samfunn, skriver Sylo Taraku i dette innlegget.
322Shares

Alle vet hvordan det er å være gjest. Det er hyggelig og trivelig hvis du føler deg velkommen og hvis det ikke varer lenge. Det blir selvsagt aldri like trygt og komfortabelt som hjemme. Det er derfor ikke rart at vertene sier «føl deg som hjemme» til sine gjester. 

«Gjesten er Gud»

Når min avdøde far var på besøk hos fjerne slektninger og ble møtt med «føl deg som hjemme»-frasen, pleide han å svare på spøk: «Nei, jeg vil ikke føle meg hjemme. Jeg vil helst bli behandlet som gjest».  

I alle kulturer og religioner har man tradisjoner for gjestfrihet. Noen gir gjestene en høyere status enn andre. I India og Nepal sier man at «gjesten er Gud». Mange fortellinger i disse kulturene viser hvordan Gud har forvandlet seg til gjest og deretter belønnet verten for sin gjestfrihet. Gjesten er med andre ord en slags test fra Gud. Også i de abrahamske religionene, jødedom, islam og kristendom, settes gjestfriheten høyt og er basert på eksemplene fra Abraham og Lot. Igjen ser vi hvordan gjestene viste seg egentlig å være engler, guddommelige manifestasjoner og budbringere. 

Gjestfrihet for å avvæpne fremmede

Fra det gamle testamentet hadde man en tradisjon om å vaske føttene til gjestene. Fra kristendommen kommer også den gamle tradisjonen om fredskysset. På Balkan er det fortsatt tradisjon å kysse sine gjester, i Norge er man gode på å gi klem, ellers håndhilser man på fremmede. I koronatidene er også håndhilsingen borte, men jeg håper den kommer tilbake snart. 

I kulturen jeg kommer fra er gjesten hellig. Etniske albanere har noe som heter Besa som er en slags lojalitetsgaranti, og som blant annet betyr at man skal beskytte sine gjester. Fremmede som er i fare og banker på døra. Denne tradisjonen ble benyttet da jødene søkte tilflukt i muslimske familier i Albania under andre verdenskrig. 

Også sosialantropologer og filosofer har dvelt over forholdet mellom verten og gjesten. Det sies blant annet at gjestfrihet er en form for forebyggingsstrategi. Fremmede kan være potensielt farlige. Gjestfrihet er dermed ment å avvæpne dem gjennom å signalisere fredelige og vennlige hensikter fra vertens side. Posisjonen gjesten får skal binde dem moralsk slik at de unngår å skade vertskapet. 

Stadig minnet om min rolle som gjest

Den franske filosofen Jacques Derrida sa at hjemmet må være åpent for å være et hjem. Uten en slik åpenhet kan man ikke være vert, og uten å være vert har man heller ikke noe man kan kalle for sitt eget hjem. Å være gjestfri overfor gjester er med andre ord essensen av det å være herre i eget hus. 

Men hvordan er gjest vs. vert-forholdet i et fremmed land? Ikke når man er turist, men når man kommer som innvandrer? 

Det er helt naturlig at man i begynnelsen føler seg som fremmed og som en slags gjest. Spesielt hvis man har et midlertidig opphold i tankene slik mange innvandrere har. 

Posisjonen gjesten får skal binde gjesten moralsk slik at denne unngår å skade vertskapet

Sånn var det også for meg da jeg kom til Norge fra Kosovo. Det som også forsterket gjeste-identiteten var en følelse jeg hadde om at jeg måtte være takknemlig og høflig og ikke oppføre meg som hjemme. Jeg tenkte: Hvordan blir jeg oppfattet hvis jeg klager på noe eller har sterke meninger om samfunnsforhold? Vil nordmenn si: «Her kommer en utlending og skal klage og fortelle oss hvordan vi skal gjøre ting i vårt eget land. I stedet for å være takknemlig for at vi har tatt ham imot»? 

Dessuten ble jeg stadig minnet om min identitet og rolle som gjest av vertene. Av både de som ønsket meg velkommen og viste nysgjerrighet, og av de som så meg som en ubuden gjest. Jeg fikk hyggelig spørsmål om alt fra hvor jeg kom fra, hvordan det var i hjemlandet mitt og hvordan jeg likte meg i Norge. På den negative siden har jeg av og til fått beskjed om å reise hjem igjen. På mail eller i diverse kommentarfelt i forbindelse med min deltakelse i samfunnsdebatten. Slike kommentarer får deg til å føle deg fremmed.

I vertskapets interesse at nye medlemmer av samfunnet føler seg velkomne

Som innvandrer og gjest får du med andre ord motstridene signaler fra samfunnet rundt deg. Om du føler deg hjemme i ditt nye land avhenger i stor grad av hvordan du blir tatt imot. Eller hvordan du føler at du blir tatt imot. 

Overgangen fra å være gjest til å føle deg hjemme er en reise i seg selv. Hadde jeg bare lagt vekt på de negative kommentarene jeg har fått fra rasistene, som representer bare et veldig lite mindretall blant nordmenn, så ville jeg ikke kommet så langt i denne reisen. Jeg ville fremdeles følt meg som en gjest, eller rettere sagt: som en uønsket gjest.

Å lære seg vertenes språk gjør at du blir mindre fremmed. Når du forstår nordmenns ironi og humor, da kan du si at du har lært deg språket. Men det er ikke nok. Klasse skaper også avstand. Selv innenfor samme etniske gruppe er klasse stadig mer avstandsskapende. Dette fordi folk som tilhører ulike klasser lever ganske forskjellige liv. De som er sosialt sårbare derimot, blir også identitetsmessig sårbare. Svaret kan fort være å søke tilflukt i en identitetsgruppe der de kan føle seg hjemme. Der de kan føle seg trygge og aksepterte. Det vil si isolere seg i sitt eget etniske miljø. 

I verste fall kan man utvikle en opposisjonell identitet vis-à-vis storsamfunnet. Det er med andre ord også i vertskapets interesse å få de nye medlemmene av samfunnet til å føle seg velkomne. Man må ikke åpne grensene for ubegrenset innvandring for å være «welcoming», det er vel så viktig å inkludere de som allerede er der 

Inkluderende å føle seg forpliktet til å bidra

At du føler deg som en gjest i starten er helt naturlig. Men du kan ikke leve som en gjest hele livet. Alle vet hvor ukomfortabelt og slitsomt det kan være. Du føler deg verken fri eller trygg som gjest når det varer så lenge. Dessuten er tilværelsen som gjest ikke så forpliktende. Det var derfor ikke rart at min far sa på spøk at han ville bli behandlet som gjest hos slektningene sine. For det betydde blant annet at han slapp å ta ansvar for å rydde opp sammen med vertene. 

Ingenting er mer inkluderende enn å føle seg forpliktet til å bidra og å ta ansvar for det nye samfunnet man er blitt en del av. Det vil gi deg en tryggere identitet og du vil lettere bli akseptert av storsamfunnet. Dette er også et ansvar hver enkelt har. 

Å bli ønsket velkommen, men samtidig bli møtt med krav og å ta ansvar som borger uavhengig av bakgrunn skaper et sterkere lim enn det midlertidige og sårbare vert vs. gjest forholdet. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.