Når barn har levd i krig og i uro, har kroppen og hjernen deres blitt lært opp til å være i overlevelsesmodus. Selv om de kommer i trygghet og fortsetter livet langt fra krig og flukt, tar det langt tid før de kan føle indre trygghet, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Unicef
Gi barn med krigstraumer riktig verktøy og terapeutisk hjelp, og de vil ha større mulighet for å lykkes både faglig og sosialt, skriver Avin Rostami i dette innlegget.
212Shares

I en vanlig klasse, på en norsk grunnskole, i en time hvor jeg underviser elevene i Solfrid Raknes sine psykologiske førstehjelpsverktøy. Hvor elevene lærer om hvordan tanker og følelser henger sammen, hvordan de røde tankene gjør vonde følelser verre mens de grønne hjelpsomme tankene hjelper en for å ta bedre valg og være mere trygg.

Nysgjerrighet erstattes med frykt

Elevene får jobbe litt individuelt, der de skal tenke på en gang de var glad. Der sitter han, han som gang på gang viser ubehag når vi snakker om følelser, han som har barndomsminner fra krig og flukt. Jeg ser hvordan han blir urolig når de vonde traume minnene uanmeldt banker på igjen.

Jeg går bort og spør om han kom på noe, noe som har gjort han glad. Han ser på meg med sine blanke brune øyne, sitt forsiktige smil og sier: «Jeg er glad for at jeg lever». Jeg blir stående, litt taus mens jeg prøver hardt for å holde følelsene i sjakk. «Du er glad for at du lever, det er jeg også glad for at du gjør», sa jeg, og la en forsiktig hånd på hans skulder.

En enkel setning bestående av seks ord. «Jeg er glad for at jeg lever» hvor ofte hører du en 9 åring si denne setningen? En setning som omfavner vonde minner, opplevelser, følelser og hendelser inn i det uendelige. Minner som verken ord eller bøker virkelig kan gjenfortelle og gjenskape. Krigsminner som stjeler verdifull barndom, som erstatter nysgjerrighet med frykt, frykt for å dø, frykt for å se en av dine kjære å dø, frykt for å miste en kroppsdel. Frykt for å leve, for selve livet blir også skummelt. Frykt for å aldri høre lyden av nyttårsraketter igjen og le, for uansett hva, når du hører en høy lyd, som smeller, blir du dratt tilbake til barndommen, til lyden av bomber og missiler.

Flashbacks fra flukt, barneskrik, mødre som roper etter sine barn og fedre som ofrer seg. Krigsminner som så altfor ofte beslaglegger deg og din fantasi Drømmer som blir erstattet med mareritt natt etter natt. Du lurer på om det noen gang vil ta slutt.

Påvirkes både kognitivt og sosialt

Jon-Håkon Schultz, professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Tromsø, sier følgende: «For noen er disse marerittene altoppslukende. De ødelegger både natt og dag, og de aller verste kalles traumemareritt. Dette er drømmer hvor personen ofte gjenopplever livstruende situasjoner. Under et traumemareritt pumpes stresshormoner rundt i blodbanen, og drømmene er så intense at man faktisk tror man dør på nytt».

Traumer har stor innvirkning på et menneskes fungering både kognitivt og sosialt

Rundt om i Norges land er det flere barn med krigsminner, traumer og i enkelte tilfeller tegn på Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Ofte er foreldre like preget om ikke verre. Det gjør det heller ikke lettere at barn har så lett tilgang til sosiale medier, som i det siste har vært sterkt preget av de rystende nyhetsbildene av barna i Gaza. Det kan i enkelte tilfeller forsterke traumene og være grunnen til retraumatisering. Traumer har stor innvirkning på et menneskes fungering både kognitivt og sosialt. Når et lite barn er i stadig beredskap, er det sansehjernen som styrer kroppen og koblingen til tankehjernen blir svekket. Dette har store konsekvenser for barnas læring, indre følelse og selvtillit.

Krever mer enn fornyede læreplaner

Når barn har levd i krig og i uro, har kroppen og hjernen deres blitt lært opp til å være i overlevelsesmodus. Selv om de kommer i trygghet og fortsetter livet langt fra krig og flukt, tar det langt tid før de kan føle indre trygghet.

Dette kan vi endre sammen med fokus på kompetanseheving om krigstraumer og hvordan det påvirker akademisk læring i skolen. Ved å gi barn med krigstraumer riktig verktøy og terapeutisk hjelp vil de ha langt større mulighet til å lykkes både faglig og sosialt. Dette vil også bidra til forebygging av radikalisering og skjevutvikling i ungdomstida.

Vi kan ikke forvente at kun spesialister innenfor psykiatri skal ta et tak, men skolen, naboer, idrettsledere og alle bør bidra til å snakke med barn om psykisk helse, og å være nysgjerrig og hjelpe barn til å sette ord på vanskelig følelser.

Følelser er det mest naturlige vi mennesker har, men fortsatt unngår like mange voksne å snakke om følelser, som det finnes barn med låste følelser. Å snakke med barn handler ikke alltid om å komme til en løsning, men heller å lytte, å engasjere seg og vise empati.

Dette er med på å skape håp og trygghet i nye relasjoner. I fagfornyelsen står folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen, og det skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse.

Det krever mer enn bare å fornye læreplaner for å ha fokus på psykisk helse og livsmestring. Det krever spisskompetanse, men også engasjement og ressurser i skolen. Skal vi kunne forebygge langvarig negativ utvikling og ringvirkninger på bakgrunn av krigsrelaterte traumer for kommende generasjoner, er vi nødt til å handle nå.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.