Foto: Afrin arkiver, ukjent fotograf
- Afrikanere i Norge gjennom 400 år - 26.10.2023
- Oversett av historiebøkene: Afrikanere i Norge | Yacoub Cisse - 28.06.2021
- Både Norge og norskpakistanere i endring | Yacoub Cisse - 06.05.2021
I Oslo byarkiv finner vi ca 300 000 fotografier som gjenspeiler Kristiania i forrige århundre. Hovedsakelig dreier det seg om dokumentasjon av «etniske nordmenn», men også noen innslag om «hvite» innvandrere som svensker, russere og dansker. I tillegg blir såkalte probleminnvandrere som jøder, rom/romani (tatere, sigøynere) også omtalt. Det var datidens elite og samfunnsforskere som beskrev jødene, taterne og andre minoriteter som bodde i Norge, som et problem, selv om dette ikke nødvendigvis var tilfellet.
Kunstnernes tidlige møte med et mangfoldig Norge
Men Kristiania-fotografene tok ikke bare bilder av eliten, de fotograferte også afrikanske studenter, sjøfolk og andre besøkende. Noen ble fastboende og var en del av bybildet i mange tiår. Edvard Munch malte portretter av sin modell og sjåfør Sultan Abdul Karim, som i 1916 sluttet som sirkusartist på Circus Hagenbeck for å jobbe for Munch på Ekely. Han malte hele seks malerier og laget et grafisk arbeid av Karim.
Andre afrikanere i norsk kunst finner vi hos Adolf Tidemand (1814-1876) som i 1841 malte et portrett av en ung afrikansk gutt.
En tredje maler er Carl Sundt Hansen, som malte et praktfullt bilde i 1890, kalt «Begravelse om bord». Dette kan sies å være det første multikulturelt påvirkede bildet i norsk kunst, og viser det som på den tiden ble kalt «en neger» og «en mulatt» blant sjømennene om bord på et norsk skip. Dette maleriet kan ses på Nasjonalgalleriet. Bildene er et bevis på at våre fremste kunstnere levde i en multikulturell by, lenge før det begrepet ble tatt i bruk.
«Fruens livegne negerinde»
Ved utgangen av 1890 var ca 56 prosent av Oslos innbyggere født utenfor byen. I en periode på 30 år, fra 1815 til 1845, opplevde byen en vekst fra 13 786 til 33 777 innbyggere. Selv med tre koleraepidemier hadde byen et stort fødselsoverskudd. Innflytterne var folk fra bygdene som var kommet til byen for å skaffe seg jobb og bedre livsvilkår. Noen var utlendinger. Ifølge folketellingen fra 1865 var også fire afrikanere og fire asiater bosatt i Kristiania. Tallene kan ha vært høyere, da registreringene ikke alltid var like nøyaktige.
Sjøfart og dansk-norsk deltakelse i triangelfarten med slaver førte til at flere afrikanere havnet i Norge for å jobbe hos den dansknorske eliten i Kristiania, men også i andre byer, som Trondheim, Bergen, Halden og Arendal. Denne trenden begynte allerede omkring år 1600 og varte til omkring midten av 1800-tallet. Fra ca. 1500 til midten av 1800-tallet var det mote for europeiske hoff å bruke afrikanere, arabere og asiater som pasjer, lakeier, eller tjenere.
I folketellingen fra 1801 er det registrert minst en afrikaner i Norge. Han het Christian Soliman og jobbet som dreng hos godseier Bernt Anker på hans eiendom Paleet i Kristiania. Antakelig var han født i Karibia. I tellingen finnes også Vilhelmine, 29 år og «fruens livegne negerinde» i hjemmet til en offiser på Hedmarken.
Det «eksotiske» barnet, Kola Mangoli
Det finnes svært få skriftlige kilder om afrikanere i Norge . I motsetning til i USA, ble ikke folk som flyttet til Norge registrert etter rase. Noe informasjon om afrikansk tilstedeværelse finner vi likevel. I Herman Berthelsens bok Skjeggete damer og siamesiske tvillinger (2002) kan vi blant annet lese om afrikanske artister, både menn og kvinner, som ble invitert til Norge for å opptre i Kristiania, Bergen eller Larvik.
I motsetning til i USA, ble ikke folk som flyttet til Norge registrert etter rase.
I boken Afrikanere i Norge gjennom fire hundre år (2011) forteller kunsthistorikeren Ann Falahat om Kola Mangoli fra Liberia. Hun kom til Norge med det norske skipet Alert i 1894, og dukker etter hvert opp i Cora Sandels selvbiografi som et av naboens barn, der hun beskrier som «like eksotisk som en papegøye».
En viktig kilde til kunnskap om Kolas liv er Magna Sinding-Larsens upubliserte erindringer. Hun forteller personlig og levende om hvordan Kola kom inn i familien Sinding-Larsen:
«Det står levende for meg da telegrammet kom en dag, og moster Magna åpnet det og tårene begynte å sile nedover kinnene hennes. Var onkel død? Nei. Onkel telegraferte at han hadde med en 13 års negerpike og moster Magna måtte sy klær til henne til hun kom!
Hengiven i sin skjebne som hun alltid var, tok moster Magna fatt, så da ankomstdagen kom, lå utstyret ferdig. E. og jeg hadde med stor spenning imøtesett dagen. Negre var på den tid sjeldne å se på våre breddegrader, og da å skulle få en neger som lekekamerat og værelsekamerat! Med nesen klemt mot vinduet så jeg droschen, omsvermet av gateunger og voksne også, svinge opp for vår port, og ut av den steg den ukjente onkel Just og en liten svart person med en slags kalott av strå på toppen av alt det svarte ullkruset.»
Fra Liberia til Norge
Det var konsul Just Wright som tok med seg Kola til Norge. Konsulen hadde avsluttet en reise til Liberia, hvor han hadde undersøkt mulighetene for, sammen med rederiet Fearnley & Eger, å danne et interesseselskap kalt Norwegian African Trading Co., som skulle drive handel på Liberia.
På vei hjem kom Kola om bord sammen med en voksen mann – en «negerhøvding», ifølge Magna Sinding-Larsens erindringer. Kola fortalte også om seg selv at hun var en prinsesse som var blitt røvet av en fremmed stamme for deretter å bli tatt med på et skip. I skipets siste anløpshavn gikk mannen i land, angivelig for å hente penger til å betale for reisen, men han kom ikke tilbake.
Kapteinen ønsket å sette Kola i land, men hun hadde stukket seg bort på skipet og var ikke å se. Dermed tok skipet fatt på reisen tilbake til Europa og Norge, og etter et døgn ble Kola funnet i en kasse. Konsul Wright bestemte seg for å ta seg av henne.
Vaskekone ved Klingenberg kino
Hvordan overgangen fra Liberia til Norge var for Kola, kan vi bare tenke oss. Magna Sinding-Larsen forteller at hun rømte ut i byen allerede dagen etter ankomsten. Familiens leteaksjon i Kristiania brakte raskt resultater. Det viste seg at politiet hadde brakt henne inn til politistasjonen i Pipervika. En konstabel hadde sett en folkemasse i Huitfeldts gate som omringet en liten sort prikk som viste seg å være en skremt og ulykkelig Kola. Magna forteller videre med hjerteskjærende detaljer, både om Kolas sorg og sin egen og venninnenes fascinasjon for den nye lekekameraten:
«Dører var hun tydeligvis uvant med. I begynnelsen satte hun ofte fingrene i dørsprekken og fikk dem stygt klemt. Aldri hørte vi henne klage. Gråt hun var det lydløst, med kjempetårer som rullet nedover de sorte kinnene. Hun elsket allslags pynt og stas. For en stump silkebånd eller noen glassperler – dem hun straks anbragte i sitt krusete ullhår – kunne vi få henne til å danse. En høist eiendommelig form for dans. Hun var gravalvorlig, og hennes bevegelser med armene, kroppen og benene minnet meg om antikke greske kvinnefigurer på noe gammelt porselæn som moster Magna hadde. Mest spennende var det når vi hadde venninder oppe hos oss og fikk Kola til å vrenge det røde ut på øienlokkene, himle, så kun øieneplets blå-hvite emaljekule sås og sette en glo mellem tennene, så det lyste rødt fra ganen og svelget – alt dette i det kullsvarte ansiktet virket skrekkinnjagende som vi så den onde selv, og vi hvinte av redsel.»
Kola fikk norskkurs og religionsundervisning. Hun bodde hos konsul Wrights familie i Inkognitogata 13, og hun blir døpt i Trefoldighetskirken. Kola begynte ved Den kvindelige industriskole i Kristiania. Noen år senere fikk hun jobb som vaskekone ved Klingenberg kino.
I forskjellige dokumenter i Oslo byarkiv kan vi lese at Kola fikk syv barn med forskjellige fedre. Det første barnet døde som liten, utsatt på en gard i Aurskog på Kristiania fattigvesens regning, men de andre vokste opp. De ble etter hvert gift alle sammen, men bare ett av dem fikk barn. Kola ble i 1907 gift med en fordrukken salmaker og døde utfattig i 1920 av tuberkulose. Hennes siste adresse var i husvillebrakkene på Bjølsen.
Afrikanske artister i Kristiania/Oslo: Sam Brown
Kristiania opplevde en voldsom vekst fra omkring 1860 til 1900. Fra å være en liten havne- og garnisonsby ble den i løpet av en drøy mannsalder forvandlet til en storby med et variert næringsliv, betydelig industri og kulturinstitusjoner. Noen av disse, som Circus Hagenbeck, Noas Ark og Tivoli, ga arbeid til afrikanske og afroamerikanske artister. De fleste av disse kom fra sirkus eller varietéer nedover i Europa.
Afrikanere opptrådte antakelig i Norge som sirkusartister eller tivoliattraksjoner allerede tidlig på 1800-tallet. Den første tiden holdt det nok med å vise dem frem som kuriositeter. Men etter hvert måtte de ha mer å fare med. Mange var nok i Norge bare en kort tid, men andre ble værende i lengre perioder.
Den første tiden holdt det nok med å vise dem frem som kuriositeter. Men etter hvert måtte de ha mer å fare med.
Brown-familien var en av de aller første afrikanske familiene som etablerte seg i Kristiania. Sam Brown (1870-1939) fra Liberia jobbet først ved Tivoli i København, antakelig i over tyve år, før han begynte som fakir ved Noas Ark i Kristiania. Til Danmark hadde han kommet via en tysk impresario som hadde vært i Liberia. Kona hans fikk jobb som danserinne.
Sam Brown ble kjent i store deler av Europa. I en del arkiver finner vi et bilde fra en turné i 1914 som er tatt i Stockholm. En annen av Sam Browns godt dokumenterte turnéer er «Negerturnéen» i 1934. I sine siste år bosatte Sam seg i Lillestrøm og døde der i 1939. Den kjente jazztrommeslageren Pete Brown, som de senere år har vært bosatt på Røros, er barnebarn av Sam Brown. Pleiedatteren, Jossie Pollard har gjort karriere som kabaretsangerinne i Sverige.
Afroamerikanere og afrikanere på Grini
En annen farget artist som ble værende i Norge, var Edward Montgomery. Han ble født i 1893 i Sør-Carolina. Ifølge et arkivdokument fra Sør-Carolina jobbet mora som vaskekone og faren som fabrikkarbeider. Omkring 1900 flyttet familien til New York. I 1910 bor Edward Montgomery hos onkelen sin i Harlem. Han blir med i et svart teater og interesserer seg både for teater, dans og musikk, ikke minst jazz.
Cirka 1918 reiser Edward Montgomery til Europa. Omkring 1922 er han på turné i Sverige, der han treffer norske Svea. De gifter seg i Kristiania i 1923. Svea er datter av en sirkusdirektør og hun er også artist. Svea og Edward var blant annet medlemmer av den kjente dansegruppen Black People, som turnerte i Europa mellom 1927 og 1929. Dansegruppen besøkte Kristiania, og prins Wilhelm av Sverige, som var blant publikum, var svært begeistret. Edward og Svea fikk fem barn, som vokste opp i Kristiania, men som også var med far og mor på flere europeiske turneer.
I 1942 ble Montgomery og datteren Evelyn arrestert og sendt til Grini. Noen uker senere ble Evelyn løslatt, men Edward ble sendt til en fangeleir i Tittmoning sør i Tyskland. Han var en av de få som overlevde leiroppholdet. Bakgrunnen for at Edward og Evelyn Montgomery ble arrestert kan være så enkel som at de spredte såkalt degenerert kunst, kunst som nazistene mislikte fordi den ikke var naturalistisk eller figurativ. Under okkupasjonen var jazzmusikk strengt forbudt, og flere musikere, blant dem Pete Brown, fikk hint om at de burde komme seg unna, noe de også gjorde. Men andre arrestasjoner kan ha hatt andre og mer vage årsaker. Det fantes også fargede med helt alminnelige sivile yrker som måtte en tur innom Grini.
Stort potensial for forskning
Margrethe Chipacka ble født i Kristiania i 1890. Faren het Samuel, og da han i 1891 måtte gå til Kristiania fattigvesen for å få dekket en sykehusregning, ble det tatt opp en hjemstavnsforklaring. Samuel oppga da han at han var født i Kappstaden og kom til Norge fire år gammel, nærmere bestemt til gården Reistad i Lier. Han var i perioder ansatt som rytter på sirkus, i andre perioder hadde han industrijobb i Kristiania. Mora het Maria Johannsson og var fra Sverige. Margrethe og søsteren hennes vokste opp på Grünerløkka. Hun jobbet på skofabrikk før krigen, og senere som fotpleier og massøse.
Historien om afrikanere og afroamerikanere i Norge er som et isfjell.
Margrethe Chipacka ble arrestert i 1941 og satt tre uker på Grini, før hun ble løslatt. To år senere ble hun igjen arrestert, men også denne gangen løslatt etter kort tid. Margrethe døde som ugift i Oslo i 1955. Hvorfor ble Margrethe arrestert? Var hun involvert i noen form for motstandsarbeid? De tyske politiarkivene ble dessverre brent i 1945, så vi vil nok aldri få vite hvorfor hun ble arrestert. At det bare var fordi hun var farget, virker lite sannsynlig. Søsteren hennes fikk være i fred, men måtte forlate en oldfrue-stilling i Oslo kommune og jobbe som syerske ved sekkesentralen i stedet. I Lørenskog kunne derimot halvt karibiske Mathilde Philips holde fram i stillingen som kommunal helsesøster gjennom hele krigen.
Historien om afrikanere og afroamerikanere i Norge er som et isfjell. Det er bare en liten del av den som er lett synlig, og kildene er mange og svært spredte. Det ligger store og interessante forskningsoppgaver her, i kilder fra senmiddelalder og fram til vår egen tid.
Kilder:
- Stendahl og Berg: Sigarett Stomp: Jazz i Norge 1940-1950, Norsk jazzarkiv, 1991
- Opsahl, Carl Petter: En fortelling om Jazz, Unipub 2001
- Collier, James Collin: The making of jazz; a comprehensive history of jazz
- Kristiania Kommune 1887-1911, Kristiania 1914
- Ann Falahat: ”Afrikanere i Norge” i Lokalhistorisk magasin 02-2008
- Utrykte kilder i Oslo byarkiv
- Cisse, Yacoub og Falahat, Ann (2011): Afrikanere i Norge gjennom 400 år. Afrin forlag
- Helskog, Gerhard (2008): Innvandrernes supermakt: Hva kan Norge Lære av USA, Kagge forlag
- Kjeldstadli, Knut (2008): Sammensatte Samfunn. Innvandring og inkludering
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
