Det kan ikke være en del av norsk og europeisk asylpolitikk at man saboterer båter og straffeforfølger humanitære hjelpere, skriver artikkelforfatteren.
Foto: United Nations
Verden er bedre rustet enn noen gang tidligere til å ta seg av flyktninger, skriver Rune Berglund Steen i dette innlegget.
958Shares

Etter «flyktningkrisen» i 2015 har ikke europeiske land investert i å bygge kapasitet og beredskap til å ta mennesker imot på en verdig måte, men heller i tiltak for å stanse og presse flyktninger og migranter unna. 

Verden er nå bedre rustet til å ta seg av flyktninger

Seks år senere er europeisk asylpolitikk stadig preget av panikken fra 2015, og i skremmende stor grad av underliggende strømninger av muslimfiendtlighet og en mer generell xenofobi. Dette har ført til en situasjon hvor mange i dag møtes med vold langs Europas yttergrenser, hvor sivile redningsbåter tas systematisk i arrest, og hvor mennesker som forsøker å redde liv, straffeforfølges. 

Hva vi faktisk kan være i stand til å gjøre, er noe helt annet enn det vi vil. Som Flyktninghjelpen observerer i Flyktningregnskapet for 2018: 

«Selv om antall mennesker på flukt er rekordhøyt, er samtidig forutsetningene for å gi alle god beskyttelse bedre enn de noen gang har vært. I 1950 levde 1,8 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom – over 70 prosent av verdens befolkning. Siden den gang er folketallet i verden tredoblet, mens antall ekstremt fattige er redusert med nesten to tredeler.» 

Verden skulle rett og slett være bedre i stand til å ta seg av mennesker på flukt i dag. Oxfordprofessorene Alexander Betts og Paul Collier framhever det samme poenget i sin bok Refuge: Rethinking Refugee Policy in a Changing World fra 2017: Verden skulle ressursmessig være langt bedre i stand til å håndtere dagens flyktningkrise enn tidligere generasjoner. 

Akutt behov for hjelp løses ikke ved langsiktige løsninger

Hva kan et samfunn få til hvis det setter alt inn på det? Kan det stanse spredningen av et virus? Kan det finne en plass til mennesker på flukt? Da USA ble med i annen verdenskrig, skiftet fabrikkene fra å produsere biler og kjøleskap til å produsere bombefly og stridsvogner. Hva kan et rikt samfunn få til hvis det opprioriterer omsorg for mennesker i nød? Finnes det velstandsprodukter vi kan klare oss uten? Kan vi forestille oss en mer solidarisk tilnærming? Og hva så om det krever noe av oss? Dette er en del av hvordan det er å være til i verden. Det krever at vi stiller opp, dag etter dag, år etter år. Og hvorfor skulle vi ikke ville det? 

Det er ikke sannsynlig, hvis engang tenkelig, at det vil komme en form for global løsning på den permanente flyktningkrisen i overskuelig framtid. Argumentet om at vi trenger langsiktige løsninger, blir alt for lett en unnskyldning for ikke å hjelpe dem som trenger det her og nå. Vi så det i diskusjonen om leirene Moria og Moria 2, der sentrale deler av regjeringen skjøv behovet for langsiktige løsninger foran seg, som om noen har en epokegjørende, langsiktig løsning på blokka. 

Vi må slutte med å gjøre andre mennesker vondt

Den individuelle asylretten – som land både i og utenfor Europa har trampet mye på de siste årene – er en av de viktigste menneskerettighetene som er etablert. Det er den eneste rettigheten man har i møte med stater som ofte har svært varierende holdninger til å hjelpe. Som rettighet lider den under den svakheten statsviteren Hannah Arendt diagnostiserte, nemlig avhengigheten av noen med makt til å sikre at den faktisk gjelder også for deg. Den er en rettighet som for mange bare eksisterer på papiret. Likevel er jeg redd for de potensielt katastrofale konsekvensene hvis den helt eller delvis oppheves. 

Det kan ikke være en del av norsk og europeisk asylpolitikk at krigsflyktninger og torturofre drukner i tusentall på vei mot våre strender

Begynnelsen på enhver løsning må være å avvikle horrible, asylfiendtlige tiltak. Det kan ikke være en del av norsk og europeisk asylpolitikk at krigsflyktninger og torturofre drukner i tusentall på vei mot våre strender. Det kan ikke være en del av norsk og europeisk asylpolitikk at flyktningbarn leker i søppel og gjørme, at de sover vinteren gjennom i kalde telt, at de selvskader av fortvilelse, omgitt av piggtråd, slik situasjonen er på Lesbos. Det kan ikke være en del av norsk og europeisk asylpolitikk at man saboterer båter og straffeforfølger humanitære hjelpere. Det kan ikke være en del av norsk og europeisk asylpolitikk at asylsøkere møtes med mer eller mindre systematisk vold på yttergrensene. Jeg skriver «norsk asylpolitikk», fordi dette også er vår yttergrense, og fordi denne volden er en del av grunnen til at det nå om dagen kommer så få asylsøkere til Norge. Kort sagt: Enhver løsning må begynne med at man slutter å gjøre vondt 

Evnen til solidaritet må pleies

Hjelp i nærområdene må nødvendigvis være en del av løsningen. Spørsmålet er bare om det skal være den eneste løsningen, eller om også europeiske land skal fortsette å være vertsland og nye hjemland for noen av flyktningene. 

Når det gjelder hjelp i nærområdene, kunne mye vært bedre med nokså enkle midler, slik Flyktninghjelpen også stadfester i Flyktningregnskapet. I 2017 meldte FN om behov for 190 milliarder kroner til humanitære kriser, men fikk bare 60 prosent av dette. «Som illustrasjon var avkastningen på det norske oljefondet i 2017 nesten seks ganger høyere enn de samlede humanitære behovene FN meldte om i verden.» Behovene er godt innenfor hva en verden som aldri har vært rikere, skulle være i stand til, pandemien til tross. 

Samtidig har løsningene i nærområdene sine begrensninger. De innebærer ofte et høyt nivå av uforutsigbarhet, ofte bare relativ trygghet, og svært begrensede rettigheter i årevis. En annen del av løsningen er å øke antallet kvoteflyktninger. Det primære behovet ifølge FN er å gjenbosette 1,2 millioner flyktninger. Totalt tok ulike land imot 189 000 flyktninger i 2016, før valget av Donald Trump til USAs president reduserte det amerikanske bidraget betraktelig. 

Flyktninghjelpen skriver: 

«Dersom verden i stedet hadde tatt imot 300 000 kvoteflyktninger per år, ville etterslepet av flyktninger som trenger å bosettes i et nytt land vært tatt igjen i løpet av fem til sju år.» 

Det positive perspektivet ser slik ut: 

«Hvis alle rike land og øvre middelinntektsland hadde bidratt etter økonomisk evne på samme nivå som Canada, hadde det tilsvart 1,3 millioner kvoteflyktninger per år.» 

Kampen for en mer human politikk må uansett begynne med en kamp mot fiendebildene. Dehumanisering av mennesker på flukt skader vår egen evne til solidaritet, og vår vilje og evne til å se det handlingsrommet som faktisk finnes. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.