Det vil mangle arbeidende hender i fremtiden, da må vi jobbe i felleskap for å respektere hverandre, ikke skyve hverandre lenger unna enn vi står i dag, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Construction Dive
Jeg er tilhenger av mindre grad av statlig innblanding. Dette betyr ikke at vi behøver å rasere velferdsstaten, skriver Ada M. Smith i dette tilsvaret.

Nylig fikk jeg en kommentar publisert på det nyetablerte ytringsforum.no, ment å være en ny plattform hvor absolutt alle er velkomne til å skrive sine ytringer. Grensen for innhold settes kun ved rasistiske ytringer.

Denne kommentaren ble den 21. september også publisert i Utrop, et flerkulturelt mediehus, som åpenbart ikke har høy aktelse hos document.nos skribent Erling Marthinsen.

Uverdig debattklima

Marthinsen har kjørt slaktekniven (ref. egen Facebook-side) over min kommentar, tydeligvis i et forsøk på å analysere min manglende forståelse av liberalismen som helhet. Her har dessverre Marthinsen nok misforstått min intensjon med artikkelen. Den var ikke en helhetspresentasjon av liberalismen, tvert om, den var kun et hjertesukk over manglende konsekvenser for de som kaller seg liberalister, med innvandringsdebatten som utgangspunkt (altså manglende liberale holdninger i denne).

Jeg skal likevel forsøke å besvare noen av disse angrepene på både min person og mitt tankegods. Fortsatt uten å hevde at min liberalisme er bedre enn din. For slik tenker ikke jeg om liberalismen i det hele tatt. Jeg tenker ikke baner av negative eller positive rettigheter. Jeg tenker mitt liv, mitt valg, mine grenser. Og de jeg evt. måtte møte på min vei i livet har sine egne grenser. Disse skal ikke krysses, de skal respekteres. Jeg vil karakterisere meg selv om en verdiliberalist.

For å få unna én ting først, hvorfor skriver jeg under pseudonym? Ytringene i document.nos kommentarfelt sier mye. Først, skryt til at noen der faktisk forsøker å ta debatten om liberalismen, selv om det, igjen, ikke var min intensjon med den opprinnelige kommentaren. Deretter kommer søppelkommentarene, som jo er i majoriteten. Kommentarene på Utrops Facebookside er dessverre ennå verre. Disse er nedspammet av nasjonalister som spyr ut eder og galle. Trist med tanke på hva Utrop representerer. Direkte nitrist for å være ærlig. Hvor mange tør å uttrykke sine multikulturelle og verdiliberale meninger der om dagen, når debattklimaet er på dette nivået?

Deretter kan jeg peke på Erling Marthinsens egen Facebookside hvor han med egne ord sier at det på en måte greit at jeg som idiot og løgner skriver under pseudonym, slik at han slipper å bli anmeldt for netthat for sin slakting av min karakter, evt. kjønn og meninger. Når han i tillegg kombinerer dette, gjennom egen artikkel på document.no, med at jeg på denne måten trygt kan gå på kafé uten å bli latterliggjort, spør jeg meg: – Er disse ytringene med på å gjøre debattarenaen trygg? Jeg føler det motsatte, det er ikke trygt å ha andre holdninger i innvandringsdebatten i Norge, enn den «majoriteten» har satt. Jeg har kjent på dette før, til og med gjennom drapstrusler.

Hvorfor skulle jeg ønske å invitere dette hatet inn i mitt liv? Realiteten er at innvandringsdebatten i Norge er så umoden ennå, at det faktisk ikke er trygt å mene det jeg mener, at fri innvandring er den eneste rette etiske holdning. En ting er at du blir latterliggjort, men truslene gjør arenaen ekstremt utrygg. 

Faktum er at dersom man ønsker å bidra konstruktivt i denne debatten må man skrive anonymt. Ellers vil tiden stort sett gå bort til å håndtere harselering og trusler.

Nei til sensur

Så må man kanskje bare heve seg over forsøkene på hersketeknikker i Documents kommentarfelt. At jeg er en ung jente, ikke er utdannet, ikke kan min liberalisme osv. Denne delen av debattforumet føles uansett mindre truende enn netthatet som ellers florerer.

En betraktning å komme med her gjelder hverdagsrasismen, som så mange påstår ikke finnes i Norge. Ta en titt på kommentarfeltene på sosiale medier, til og med hos Utrop, og du vil bli sjokkert! Det er nok ikke noe bedre i kommentarfeltet hos Document, og Resett tør jeg ikke engang lese uten å få eksistensielle utfordringer. Rasismen i Norge florerer over alt!

Ytringsfriheten er dog så viktig i min bok, at selv de vi er ekstremt uenige med, skal få lov til å si det de mener. Sensuren som i dag foregår over alt, er helt feil vei å gå. Jeg vil heller ha alle grusomme holdninger frem i lyset, enn at de gjemmes på mørke websamfunn. Jeg tror folk selv er i stand til å forstå når meningene er crazy, vi behøver på ingen måte beskyttes mot dette.

Et frustrert hjertesukk

Jeg har også noen generelle betraktninger om netthatet som vokser frem på sosiale medier. Mange debattanter har fått kjenne på dette hatet. Diskurs på dette nivået bringer ikke noe godt med seg. Hat fører til mer hat. Målet bør bli å inkludere de fleste, om ikke alle, i debatten, på en respektfull måte. Det er ingen innen politikken som deltar der av vond vilje, de bare tror på en annen idealistisk verden enn deg selv. Da er det viktig at vi tar det som utgangspunkt, uavhengig av hvor uenige vi måtte være med politikken de står for. 

Hat fører til mer hat. Målet bør bli å inkludere de fleste, om ikke alle, i debatten, på en respektfull måte. 

Debattklimaet skremmer i dag bort folk fra politikken, ingen vinner på det i det lange løp. Forsøk heller å sette deg inn i andres politiske meninger, helt oppriktig, uten hat og harselering. Da kan vi bevege den politiske debatten i riktig retning, med forståelse for hverandre, og rekrutteringen av politiske talenter vil kunne vokse igjen. Kanskje vil man også da slippe å skrive under pseudonym, hvem vet?

Denne kommentaren er i ferd med å vokse seg lengre enn jeg hadde tenkt, likeledes min opprinnelige kommentar i Ytringsforum/Utrop. Det skal jeg til Marthinsens mulige lettelse beklage. Min opprinnelige artikkel var altså bare ment som et frustrert hjertesukk over de som mener å kalle seg liberalister, men kaster prinsippene på havet under innvandringsdebatten. Jeg burde kanskje bare gått rett på sak i den opprinnelige artikkelen, rundt innvandringsdebatten. Likevel vil jeg kommentere noen av de påstander som dukker opp mot meg.

Forsikringsordninger dekket av staten

Marthinsen sier, feilaktig, at jeg påstår liberalismen er arnested for konspirasjonsmiljøer. Her må jeg kanskje ha formulert meg på en slik måte at man ønsker å misforstå. For meg er det overhodet ikke noen logikk i at liberalismen skal rekruttere konspirasjonsteoretikere, eller motsatt. Liberalismen er dog i sin kjerne mot for stor statlig makt, og gjennom de pandemitiltakene vi har sett i snart to år, så frykter jeg at konspirasjonsteoretikere, derigjennom «antiestablishment-folk», som nevnt i min opprinnelige kommentar, skal friste feil folk inn i liberalistiske partier. Det er dog i realiteten nå kun ett konsekvent liberalistisk parti i Norge, Liberalistene. Så jeg kan avlive Venstre-innblandingen som oppstår i kommentarfeltene. Venstre står overhodet ikke for min type holdninger, ei heller er jeg høyreekstrem som noen påstår, eller venstreekstrem for den sakens skyld.

Videre raljerer Marthinsen over at jeg støtter en velferdsstat, og at dette ikke hører hjemme i en liberalistisk idealstat. Ikke noen plasser i min opprinnelige kommentar kan jeg finne en slik påstand. Tror det er greit med en avklaring, for å unngå flere misforståelser. Jeg er tilhenger av en minarkistisk stat. 

Dette betyr ikke nødvendigvis at vi må rasere velferdsstaten. Sveits er et prakteksempel på dette. De er selvsagt ikke en minarkistisk stat, men de er adskillig nærmere enn de fleste stater. I Sveits har de f.eks forsikringsordninger som privatpersoner selv må stå for, og staten dekker denne forsikringen for de som ikke har råd til den. Her kommer tanken om den tynne liberalismen versus den tykke liberalismen inn.

Den tynne liberalismen er prinsippene bak liberalismen, men den har opprinnelse i en tid som ikke kunne vite noe om dagens moderne utfordringer. Klimapåvirkninger, dataovervåkning og menneskerettigheter som noen eksempler. Da kommer den tykke liberalismen inn. Det vil si at vi som identifiserer oss som liberalister må enes om prinsipper man ikke trengte ta hensyn til under tidligere tider. En av disse er stadig voksende offentlige budsjetter.

Dette igjen betyr at jeg er fullt ut for en sveitsisk løsning hvor de fattigste får f.eks forsikringsordninger dekket av staten, selv om dette er «feil» i et liberalistisk perspektiv, rett og slett fordi disse utgiftene medfører enorme besparelser for det offentlige. Jeg har ikke noe prinsipielt imot å bruke en krone, for å spare fem. Et godt eksempel på den tykke liberalismen.

Nødvendig innvandring

Erling Marthinsen er også i harnisk over at jeg ikke nevner noen ting om fjerning av reguleringer eller offentlige inngrep. Dette er selvsagt fordi, som nevnt opp til flere ganger nå, min kommentar kun var ment som et innspill i innvandringsdebatten og frykten for fremveksten av anti-establishment, eller konspirasjonsteoretikere om du vil. Min kommentar var på ingen måte ment som et helhetlig forsvar for liberalismen. Jeg kan dog varsle Marthinsen at jeg uten tvil er for sterk nedsettelse av skatter og avgifter, fjerning av reguleringer og tullete lover. Det var bare ikke fokuset for min kommentar opprinnelig.

Hele verden går stort sett i en liberaliserende utvikling, heldigvis, med få unntak. Folk vil vel mot andre generelt sett, også muslimer ønsker andre vel. Forskning viser jo også at islam er under liberaliserende utvikling, igjen, ikke over alt, men dette er retningen verden går i. Det tar bare litt lengre tid, hvorfor skal vi ha det så travelt med å forvente at andre ikke-vestlige kulturer skal bli så like oss? Vi kan ikke kalle ekstreme islamister representative for den islamske religion som helhet, likeledes som vi ikke kaller andre ekstreme avarter av kristne verdier for representative for kristendommen.

På et tidspunkt må vi uansett møtes på felles arena, uavhengig av hvilken religiøs, eller ikke-religiøs bakgrunn vi har. Det fødes for lite barn i Norge, det er et faktum, så hvorfor ikke allerede nå (helst i går), gjøre det vi kan for å forene ulike kulturer til å stå sammen for vårt felles gode her i Norge? Vi skal alle bli pensjonister en dag, om sykepleieren som skal ta vare på oss heter Ali eller Kari, så er jo det noe vi uansett må venne oss til? Det vil mangle arbeidende hender i fremtiden, da må vi jobbe i felleskap for å respektere hverandre, ikke skyve hverandre lenger unna enn vi står i dag. Manglende fremtidig arbeidsstokk betyr jo også at vi på et eller annet tidspunkt vil bli avhengig av innvandring. Da bør vi like gjerne gjøre det beste ut av det, fremfor det verste ut av det.

Ønsker å bidra positivt i andres liv

Jeg er enig i at liberalismen tar utgangspunkt i enkeltindividet, eller rasjonell egoisme som f.eks Ayn Rand kalte det. Mennesket har likevel alltid samarbeidet med andre, og min rasjonelle egoisme handler jo om mye mer enn bare meg selv. Den handler om min familie, den handler om mine venner, den handler om folk i min hverdag. Jeg kan fint kalle meg selv liberalist og fortsatt ønske å bidra til noe positivt i andres liv. Mennesket er i sin natur driftig, og vi er heldigvis smarte nok til å forstå at samarbeid med andre er vår beste vei videre, selv med våre individuelle friheter i behold.

Samhold og samarbeid er i min natur, og jeg kan fortsatt kalle meg liberalist, tenk det! Jeg lar ikke andre definere min liberalisme.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.