Ved tvangsekteskap blir kvinnen dobbelt straffet; hun ble giftet bort mot egen vilje, og deretter må hun bli værende igjen i et miljø som utsetter henne for sosial kontroll, i stedet for å få komme til Norge, skriver artikkelforfatteren. 
Foto: IOM
Alderskrav er ikke et effektivt middel mot tvangsekteskap, skriver Marte Lindholm i dette innlegget.
159Shares

Utrop bringer i samarbeid med Jussbuss en tekst annenhver uke, der jusstudenter vil bidra med rettighetsopplysning og meningsartikler om aktuelle temaer innen utlendingsrett.

Det er i dag et krav for familieinnvandring at ektefeller og samboere må ha fylt 24 år dersom familielivet ble inngått etter at personen i Norge fikk oppholdstillatelse. 24-årskravet ble innført i 2017 for å motarbeide tvangsekteskap, men Jussbuss er bekymret for at regelen ikke oppfyller sin hensikt, og i stedet utgjør et uforholdsmessig stort inngrep i retten til familieliv. 

Effekten av tiltaket må være nøye dokumentert

For det første er begrunnelsen for 24-årskravet problematisk i seg selv. Da kravet ble foreslått fikk det kritikk av flere organisasjoner, blant annet fordi et alderskrav ikke er et effektivt middel mot tvangsekteskap. Justis- og beredskapsdepartementet, som hadde ansvar for forslaget uttalte selv at det burde settes inn tiltak mot tvangsekteskap, selv om tvangsekteskap og tiltak som bekjemper dette er vanskelig å dokumentere. 

Når staten griper inn i en så grunnleggende rettighet som familieliv, må behovet og effekten av tiltaket være nøye gjennomgått og dokumentert. Ved innføringen av kravet ble ikke dette gjort, og det er derfor på høy tid å foreta en undersøkelse av om kravet har hatt ønsket effekt. 

Krav gir dobbel straff for kvinner

Med dagens regelverk kan det gis unntak fra 24-årskravet dersom det er «åpenbart» at ekteskapet er frivillig. Det sentrale i vurderingen er om partene kommer fra områder hvor man ikke har erfaring med tvangsekteskap. Det finnes eksempler fra UNE hvor det ikke ble gitt unntak fra 24-årskravet kun fordi partene var fra Afghanistan

Når staten griper inn i en så grunnleggende rettighet som familieliv, må behovet og effekten av tiltaket være nøye gjennomgått og dokumentert. 

Dette viser hvordan helt generelle vurderinger om hjemlandet blir den eneste begrunnelsen for avslag, uten at det ses hen til partenes konkrete situasjon. Resultatet er at 24-årskravet rammer klart frivillige ekteskap, som er i strid med intensjonen ved innføringen av kravet. 

For det tredje rammes kvinner særlig hardt av kravet. Majoriteten av søkere om familieinnvandring er kvinner. Dersom det er inngått tvangsekteskap blir kvinnen dobbelt straffet; hun ble giftet bort mot egen vilje, og deretter må hun bli værende igjen i et miljø som utsetter henne for sosial kontroll, heller enn å få komme til Norge. 

Til tross for at hun i disse tilfellene forenes med en ektemann hun ble tvangsgiftet med, vil hun også her få en rekke verktøy for å kunne bryte ut av dette; utdannelse, arbeid, og ikke minst større aksept for skilsmisse. Men, slik unntaket praktiseres i dag, må kvinnene forbli i hjemlandet – uavhengig av om det foreligger et tvangsekteskap, eller om ekteskapet er frivillig inngått. 

Retten til familieliv

Sett hen til at det er knyttet stor tvil om 24-årskravet i det hele tatt fungerer etter sin hensikt, blir det et uforholdsmessig inngrep overfor de som rammes. I Storbritannia ble det innført et lignende 21-årskrav i 2008, men det ble fjernet da britisk høyesterett konkluderte med at kravet var i strid med retten til familieliv etter menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8. Hvordan stiller da det norske 24-årskravet seg?  

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.