Følgende er fritt oversatt til norsk av Delir Karim og gjendiktet av Tove Andersson – etter dikt av den kurdiske poeten Sherko Bekas (1940-2013).

Jeg er et par øredobber på en ugift søster i vår kurdiske familie.
Jeg henger som en klase med hvite druer.
Når jeg henger ved siden av halsen hennes, rekker jeg til hennes skuldre.
Jeg går sjelden ut av huset.
Miserabel, liggende i denne blå boksen min.
Jeg er hjemme hele tiden.
Jeg puster sjeldent frisk luft, og jeg gjenkjenner en gategutt på håret øyeblikkelig.
Eller duften av en god lukt.
Jeg er så lei av å alltid være hjemme.
For i går var min beste dag.
Det var kveld og vi gikk til en fest med Kamkars musikk.
Da vi satte oss, begynte sangen å fly.
Musikken begynte å kjærtegne oss.
For min del begynte jeg å danse med den.
Jeg ble begeistret og gledet meg i den.
Jeg holdt på å slippe meg fri fra ørene og løpe mot scenen.
Men min eier grep meg hardt og tvang meg tilbake, hun sa: «Dette går ikke!»
Så var konserten over.
Men jeg tenker fortsatt på fiolingutten, som med sin romantiske stemme ristet i alle deler av kroppen min.
Da vi dro hjem den kvelden, til den blå boksen min, drømte jeg at hånden min lå på nakken til den kjære fiolinen helt til morgenen.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.