Ytringer

Islamkritikk og fire tankefeil

Farhan Shah etterlyser saklig debatt.
Foto: Sanjayan Shan
I et representativt demokrati bør samfunnsborgere bidra til å fremelske et uenighetens fellesskap, skriver Farhan Shah

Langt på vei kan man si at fri meningsdannelse i offentlige arenaer er livsnerven til et liberalt demokrati. Denne friheten forutsetter retten til tanke- og ytringsfrihet. Et samfunns utvikling er aldri friksjonsfritt. Det består av individer og grupper med forskjellige og dels uforenelige interesser og synspunkter. Borgere har rett til å komme med innsigelser mot samfunnstendenser og oppfatninger de anser som uakseptable. Med andre ord, kritikk står sentralt i et deltakende, velfungerende demokrati.

Kriterier for demokratisk praksis
Menneskets frihet, dvs., en evne og mulighet til å reflektere over og vurdere ulike handlingsalternativer, og deretter handle ut fra disse alternativene, er ikke, og bør ikke være ubegrenset. En fri offentlig meningsdannelse bør være underlagt noen fundamentale kriterier. Dette for at denne demokratiske praksisen ikke utvikler seg på et vis som gradvis forvitrer det liberale demokratiets pilarer. Det finnes ingen absolutter hva regler for en konstruktiv offentlig samtalepraksis angår. Men det er likevel mulig å komme frem til et fornuftig og allment akseptert minstemål: I et representativt demokrati bør samfunnsborgere bidra til å fremelske et uenighetens fellesskap, tuftet på fakta og dialogisk grunnholdning. Dette innebærer i korte trekk å møte andre deltakere i den offentlige samtalen med ydmykhet. Viktig er også evnen til aktivt å lytte til andre med forskjellige perspektiver, og konsekvent å skille mellom sak og person, samt å opptre på en sannferdig måte i en felles søken etter sannhet.

Positivt for samtalen om Islam
Dette minstemålet for en positiv og fri meningsdannelse kan ha en overføringsverdi til den offentlige samtalen om islamkritikk. I seg selv er ikke kritikk av usunne muslimske praksiser og islamske dogmer skadelig. Snarere tvert i mot. Men når islam-kritiske deltakere farer med tendensiøse fremstillinger av muslimer eller islam som forgiftningsagenter i Europa, har de i realiteten simpelthen diskvalifisert seg selv, og dermed meldt seg ut av en saklig og faktabasert offentlig islam-diskurs.

Når islam-kritiske deltakere farer med tendensiøse fremstillinger, har de i realiteten diskvalifisert seg selv og meldt seg ut av en faktabasert debatt.

Styr unna dette:
I forlengelse av dette bør enhver deltaker med ønske om å tilføre noe nøkternt i den offentlige islam-kritiske samtalen, styre unna især fire typiske tankefeil:

(1) Homogenisering av muslimer, dvs. å klassifisere muslimer som én homogen gruppe, da muslimer i virkeligheten er en heterogen gruppe, med ulike forståelsesmodeller og praksiser av islam.

(2) Essensialisering av islam, dvs. å betrakte islam som en uforanderlig, statisk størrelse. I realiteten er islam en dynamisk størrelse, som huser en rekke ulike perspektiver.

(3) Politisering av islam, dvs. å forveksle islam med islamisme, en totalitær form for politisk-religiøs ideologi, med en militant brodd. Det store flertallet av muslimer tar klar avstand fra ekstremistisk tankegods, da islam etter deres syn er en religion som sikter mot fred, respekt for skaperverket og sosial rettferdighet. Flertallet av muslimer som er bosatt i europeiske nasjoner, ønsker å leve i tråd med det gjeldende lovverk og være positive bidragsytere i det sosiale system, og ser ingen fundamentale motsetningsforhold mellom deres religiøse tro/praksis i en europeisk/sekulær kontekst.

(4) Orientalisering av muslimer, dvs. å føre en retorikk som framdyrker uforanderlige motsetningsforhold mellom islam/muslimer og vesten. Det innebærer blant annet å bruke begrepspar som «oss» og «dem».

Forstå mennesker på deres premisser
Om målet er å bidra til konstruktiv forandring ved religiøse eller kulturelle praksiser en mener strir mot sunn fornuft samt grunnleggende teser om menneskeverd, er totalkritikk lite formålstjenlig. Filosofen Søren Kirkegaard hevdet at den som ønsker å hjelpe et annet menneske, må i første instans forstå det den andre forstår. Dette innebærer å prøve å forstå mennesker på deres premisser, som fordrer en udogmatisk innstilling og innlevingsevne. Dette er uten tvil en krevende mental øvelse i en tid hvor offentlige debattprosedyrer er preget av stillingskrig. Men nettopp i slike betenkelige tider, er det av ytterste viktighet å hegne om det felles menneskelige og en fornuftig og saklig offentlig samtalepraksis, som er det liberale demokratiet verdig.