Ytringer

«Klasserommet er Norges viktigste rom»

– De skolene som klarer å bekjempe rasisme og utenforskap, er de skolene som klarer å inkludere alle. Vi skal ha rom for mangfold og forskjellighet, sa Jan Tore Sanner til elevene som var samlet for SmartPrat på Fyrstikkaléen skole.
Benjaminprisen har eksistert i 16 år. Kunnskapsministeren møtte Oslo-elever til SmartTalk på Fyrstikkaléen skole, og minnet om at kampen for mangfoldet ikke er ferdig kjempet.

Denne teksten er en tale som ble holdt ved Fyrstikkaléen skole, F21, den 4. april, av kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Teksten er, på samme dato, også gjengitt på regjeringens nettsider.

Fyrstikkaléen skole ønsker at alle elever skal få impulser også fra det som foregår utenfor skolen. Derfor har skolen startet konseptet SmartPrat, der deltakere får 20 minutter til å presentere et aktuelt fagområde.

I samarbeid med Jan Tore Sanner og skolene Skullerud, Løkenåsen og Kuben, var SmartTalk-en denne gangen viet til temaene rasisme og utenforskap.

Det ligger en enorm kraft i det å være ung. I det å ha livet foran seg.

Fra ministeren til elevene:

Som kunnskapsminister får jeg møte mange elever.
Det er nesten alltid en glede.
Å høre om unge menneskers interesser og drømmer.
Hva de skal bli, hva de bryr seg om.
Det ligger en enorm kraft i det å være ung.
I det å ha livet foran seg.
Det er kanskje vanskelig å få øye på sånn i hverdagen.
Nesten for stort til å tenke over.
Men ethvert menneske kan forandre verden.
Det høres ut som en klisje.
Noe vi sier for at det skal høres fint ut.
For alle kan ikke forandre hele verden hele tiden.

Jeg tror likevel at vi alle kan gjøre den bedre.
Vår del av den.
Om det er i vennegjengen, familien, stedet vi vokser opp på.
Byen vi bor i.
Nettopp derfor er historien om Benjamin Hermansen så viktig å fortelle.
Han hadde hele livet foran seg.
Og fikk altfor kort tid til å leve ut sine drømmer.
Til å forandre sin del av verden.

Etter hendelser som den med Benjamin blir det ofte sagt «dette skal vi aldri glemme».
«Dette var grusomt».
«Dette må vi lære av».
Men hva skal vi egentlig lære av at noen løper etter en ung gutt og tar livet hans?
Ikke fordi han har gjort noe galt.
Ikke fordi det er krig.
Men fordi han er annerledes.
Fordi han ser annerledes ut.

Det vi må lære, er at den ondskapen finnes.
Rasismen og hatet finnes.
Vi må lære at vi må kjempe imot.
Vi kan lære hva et liv betyr.
Hvor verdifullt det er.
At vi må beskytte det.
Og vi må lære at dette krever noe av oss – alle sammen.

Tidligere i år ga vi ut en bok.
Den heter 16 år med Benjaminprisen.
Den samler erfaringer fra norske skoler som har klart å arbeide mot rasisme.
Skoler som har klart å skape et godt skolemiljø for alle.
Og denne boken viser nettopp at mange har vilje til å lære.
Det er elever og lærere som har skrevet tekstene.
De skriver om hva de har fått til.
Samtidig forteller de også om hva som er vanskelig.
Det å lese bøker som dette, fyller meg med håp.
Det er stor avstand fra elevenes kloke tanker til det mørket som finnes for eksempel i kommentarfelt på nettet – der ofte godt voksne dominerer.

Om jeg skal våge meg på å oppsummere boken, er det fire ting som går igjen.
Fire ting som har vært viktig for alle skolene som lykkes i arbeidet med å skape et godt skolemiljø.

1) Det første er Det store vi.
De skolene som klarer å bekjempe rasisme og utenforskap, er de skolene som klarer å inkludere alle.
Det sier seg nesten selv, men er viktig å gjenta:
Vi skal ha rom for mangfold og forskjellighet.
Og vi må trene på å tåle at folk er forskjellige.

2) Det neste er at oppi dette store vi-et, så må det også være plass til et tydelig JEG.
Folk må få lov til å være seg selv.
Skolene som lykkes, klarer å få nettopp den enkelte elev til å føle seg viktig.
Det er en følelse alle kan kjenne på.

3) Boken sier også at undervisning og kunnskap er viktig.
Vi må vite hva rasisme er.
Hvordan den ser ut.
Hvordan skal vi ellers kunne kjempe mot den?

4) Til sist handler det om språk.
Hvilke ord vi bruker, har noe å si.
Hvordan vi snakker til hverandre – ansikt til ansikt, eller på nett – betyr mer enn hva mange tenker over.
Her har vi alle et ansvar.

Jeg håper boken leses og brukes – av både elever og lærere.
Tidligere har jeg kalt klasserommet for Norges viktigste rom.
Det er ikke bare fordi jeg er kunnskapsminister.
Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å fremme toleranse blant barn og unge.
Gi dere trygghet og kunnskap, og rom til å prate sammen.
Også om vanskelige temaer.
På skolen skal vi ha stor takhøyde.
For en av grunnene til at vi er opptatt av arbeidet mot rasisme og trakassering er jo nettopp at det rammer selve demokratiet.
Og demokratiet er avhengig av at vi klarer å prate sammen – spesielt om de vanskelige tingene.
Det er det jeg håper denne boken kan brukes til – og møter som dette.
At den kan løfte fram viktige samtaler i klasserommet – og i samfunnet.
At den kan få oss til å prate sammen – alle sammen.

Det er atten år siden drapet på Benjamin.
Flere av dere var ikke født.
Da skulle vi tro, da, at vi har lært alt vi trenger.
At kampen var vunnet.
Sånn fungerer dessverre ikke verden.
Forrige uke fikk den norske forfatteren Sumaya Jirde Ali en pris for sine bøker og sitt bidrag i den offentlige debatten.
Kort tid etterpå ble hun grovt hetset i sosiale medier.
Jeg er ikke enig med Jirde Ali i alt hun står for.
Jeg tror ikke hun er enig med alt jeg står for heller.
Men jeg forsvarer hennes og alles rett og mulighet til å bruke sin stemme.
Alle de som prøver å true henne til å være stille, bør slutte.
Det de gjør er farlig og feil.

Noe av det viktigste vi kan vise henne, og andre som deltar i debatter og med sine erfaringer – er at de har en plass.
At de hører hjemme.
Det håper jeg dere er med på.
For det er ikke de som drepte Benjamin – eller trollene som hetser Sumaya – som skal definere hvilket samfunn vi skal leve i.

Jeg tror alle her inne kan gjøre verden bedre.
Hver enkelt av dere.
Men vi må ta ansvar selv.
Det er ingen som kommer til å gjøre det for oss.
Det er vi som må stå opp for det vi tror på.
Det er vi som skal bryte ned fordommer – og bygge opp kunnskap.
Og det er vi som må lede an i kampen mot rasisme og hat, uavhengig hvilken form den kommer i.
Takk for oppmerksomheten.

Jan Tore Sanner