Å ta barn fra foreldrene er ikke alltid løsningen

Tenk deg at du er et lite barn. En dag kommer noen voksne og sier at du må flytte. Du vet ikke hvorfor, men plutselig står du i en ny stue, omgitt av mennesker du aldri har sett før.

De smiler og sier at de skal passe på deg. Men for deg er alt ukjent. Lukten av middag er annerledes, stemmen som sier god natt føles fremmed, og sengen du ligger i er ikke din.

Dette er virkeligheten for mange barn i Norge. Derfor må vi stille spørsmålet: Gjør vi det beste for barna – hver eneste gang når et barn overtas av barnevernet?

Gjør vi det beste for barna – hver eneste gang når et barn overtas av barnevernet?

Barn trenger trygghet

Selvsagt må vi beskytte barn som lever i alvorlig omsorgssvikt. Barnevernet har en viktig oppgave her. Men hva med de barna som kunne hatt det bra hjemme, hvis foreldrene fikk litt hjelp? Mange familier sliter – noen har dårlig råd, andre har det vanskelig på grunn av helse, arbeid eller andre utfordringer. Disse familiene trenger støtte, ikke splittelse.

I dag bruker vi store summer på fosterhjem og institusjoner. Hva om vi heller satset mer på å hjelpe foreldrene? Litt økonomisk støtte, veiledning og avlastning kan gjøre en enorm forskjell. Ofte skal det ikke så mye til før en familie får hodet over vannet. Hvis hjelpen ikke kommer i tide, risikerer vi at barn tas ut av hjemmet – med alt det innebærer av sorg, savn og usikkerhet.

Barnevernet må ha tillit i hele samfunnet

Mange familier, spesielt i minoritetsmiljøer, opplever barnevernet som en trussel i stedet for en støtte. Dette må vi ta på alvor. Vi trenger et barnevern med bedre kulturforståelse og mer skreddersydd hjelp. Vi bør ansette flere med flerkulturell bakgrunn og sikre at familier føler seg forstått – ikke mistrodd.

Samtidig må vi rekruttere flere fosterhjem fra ulike kulturer. Hvis et barn må flytte, bør det komme til et hjem der språk, tradisjoner og identitet ivaretas så godt som mulig.

Enkle grep kan gjøre stor forskjell

La oss gjøre det enklere for familier å få hjelpen de trenger, før situasjonen blir for vanskelig. Tidlig innsats, fleksible løsninger og økonomisk støtte kan hindre at barn må flytte hjemmefra. Vi må satse mer på å styrke familiene – ikke splitte dem unødvendig.

Norge skal være en rettsstat som respekterer menneskerettighetene, også i barnevernssaker. Saken til Maria Abdi Ibrahim, der Norge ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen,Saken til Maria Abdi Ibrahim, der Norge ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, viser at vi har en lang vei å gå. Slike dommer må følges opp med handling, både i enkeltsaker og på systemnivå, slik at bruddene ikke gjentas.

Slik at barnets beste blir ivaretatt!