Foto: Skjermdump fra UNRWA-video
Kan du i det hele tatt forestille deg et sted der himmelen ikke er blå, men askegrå, risset med røykspor fra raketter? Der stjernene ikke lenger skinner, men eksploderer? Hvert hjem er blitt til en grav som venter på å bli fylt. Hver vuggesang er byttet ut med sirener. Kan du i det hele tatt forestille deg å være der?
Barn vokser ikke opp i Gaza, de vokser inn i martyriet.
Og vi?!
Vi scroller, vi sukker, og så går vi tilbake til å velge antrekk for ulike anledninger. Vi feller en tåre over en viral video, og så sjekker vi kontosaldoen vår. Vi bekymrer oss for om maten blir god nok til selskapet, men glemmer at i Gaza har folk ikke engang vann til å gjøre WUDU før bønn. De har ikke engang et trygt sted der de kan begrave sine barn, foreldre, eller søsken lenger…
Og nå angriper de mediene. Bryter alle forbindelser. Brenner alle vitner.
Over 210 journalister er drept i Gaza… noen brent levende, deres eneste våpen var en penn eller et kamera.
Kan du i det hele tatt fatte det?!
De dreper dem som prøver å vise deg sannheten. De brenner historiefortellerne levende, så historien skal dø med dem.
Hvorfor?
Fordi sannheten skremmer dem mer enn missilene.
Ah, er vi i live? Virkelig i live?! Eller er vi bare pustende lik, som går forbi blødende sår og later som vi ikke ser?!
La meg spørre deg:
Hva om det var din bror som ble båret ut uten lemmer?
Hva om det var ditt hjem som ble redusert til støv, mens ditt barns leker lå knust under betongen?
Ville du fortsatt vært stille?
Ville du fortsatt bare “gjort dua”, sukket og gått videre?
Gaza dør ikke bare, mine venner. Det er i ferd med å bli UTSLETTET.
Systematisk.
Bevisst.
Nådeløst.
Hva om det var din mor som lå livløs, dekket av støv og blod? Hva om det var din sønn som aldri våknet fordi en bombe falt der han pleide å sove?
Du sier du bryr deg? Så hvor er stemmen din? Hvor er ditt raseri?
“Det er politikk,” sier de. “Det er komplisert.”
Nei.
Det er DRAP. Og det er enkelt.
Et barn revet i stykker av en rakett bryr seg ikke om ditt politiske syn, forstå det!!
Og en mor som kysser asken etter sin sønn bryr seg ikke om hvilket land som har skylda!!
Hvordan har vi blitt så følelsesløse? SÅ kalde?!
Kan vi ikke kjenne varmen – den drepende varmen – før vårt eget hus står i brann?
Verden har protestert, ropt, grått.
Men ingen trone har vaklet. Ingen sverd har blitt trukket i deres forsvar. Ingen krone har snudd seg og sett.
Hvorfor er det slik at hundrevis av protester rundt om i verden roper “Frigjør Palestina”, men ingen mektige nasjoner trer frem? Hvorfor vender FN, den såkalte beskytteren av menneskerettigheter, det blinde øyet?
Hvor mange artikler må skrives? Hvor mange bilder av knuste skoler og døde barn må deles?
Hvor mange flere lemmer må mistes før noen i maktens korridorer sier “NOK”!?
Hver foreldreløs der er et barn av vår familie, menneskelig, globale familie, og vi forblir tause?! Da skal du vite at i dag, gråter jorden med Gaza. Englene skriver. Og historien vil spørre: Hvor var DU?!
Så ikke bare les dette. Føl det. Del det. Snakk om det. Lev med det.
Jeg ber deg, trygler:
Ikke la Gazas rop bli bare nok en historie i vinden. La det riste kroppen din. La det stjele søvnen din. La det vekke deg.
For i dag er det dem.
I morgen kan det være oss.
