Foto: Ola Vatn / Det kongelige hoff
Modis regjering forbød den islamske skilsmissen. Muslimske ledere var imot.
ICC mener Modi ikke fortjener norsk orden. Jeg mener ICC ikke har lest hva Modi faktisk har gjort for muslimske kvinner i India.
Jeg er norsk-inder med Sikh bakgrunn. Jeg kom til Norge som voksen, lærte norsk på voksenopplæring. Jeg har fulgt norsk india-debatt i mange år, og jeg er vant til at bildet er ensidig. Det som overrasker meg, er at debatten om Modis norske orden følger nøyaktig samme mønster.
ICCs innlegg i Utrop er et godt eksempel. Engasjementet er forståelig. Kildebruken og fakta presiseringen holder ikke.
Demokratisk rekord
Jeg begynner med den mest grunnleggende feilen. India er ikke en sentralstyrt stat der statsminister bestemmer alt som skjer. India er en føderal republikk med 28 delstater og 8 unionsområder og forfatningen er tydelig på maktfordelingen. I delstatene rapporterer politiet til den lokale valgte statsregjeringen, ikke til New Delhi. Unionsområdene har en tredelt struktur mellom Chief Minister, Løytnantguvernør og sentralregjeringen. Statsminister kan ikke gi ordre direkte til en delstats politistyrke.
Hendelsene ICC og kildene deres referer til skjer i mange tilfeller i delstater styrt av andre partier enn Modis BJP. Å holde Modi personlig ansvarlig for det som skjer der er like upresist som å holde Norges statsminister ansvarlig for en kommunal beslutning han ikke har myndighet over.
Et lovforslag kan Modi heller ikke vedta alene. Det må gjennom høringsrunder og godkjenning i Lok Sabha og Rajya Sabha, begge sammensatt av folkevalgte representanter fra hele India. Parlamentet er ikke en stempelmaskin. Det er det organet som har stoppet lovforslag og tvunget frem kompromisser. 2024-valget viste dette tydeligst: BJP mistet flertallet alene og er nå avhengig av koalisjonspartnere. India har gjennomført 17 frie valg siden uavhengigheten i 1947, uten et eneste militærkupp eller regimeskifte utenfra. Det er en demokratisk rekord mange naboland ikke kan vise til.
Nå til noe ICC trolig ikke forventer at jeg tar opp
I 2019 vedtok Modis regjering et forbud mot triple «talak», praksisen der en muslimsk mann kan skilles øyeblikkelig ved å si «talak» tre ganger. Loven ga muslimske kvinner juridiske vern, rett til underhold og mulighet til å gå til sivil domstol. Muslimske partier og religiøse ledere i India motarbeidet loven. Noen mente det var statelig innblanding i religionen. Modis regjering gikk gjennom det parlamentariske løpet og vedtok loven likevel.
Samme regjeringen fjernet kravet om at muslimske kvinner over 45 år måtte ha mannlig følge for å reise på Haj. En praksis som i årevis hadde hindret kvinner i å gjøre en reise de ønsket å gjøre. Hele søknadsprosessen ble digitalisert for å fjerne korrupsjon. Regjeringen har delt ut over 20 millioner utdanningsstipend til minoritetsstudenter, med muslimer som den klart største gruppen. Den 11. september 2024 utvidet Modis unionskabinettett Ayushman Bharat til å dekke alle eldre over 70 år, uavhengig av inntekt, noe som ville gi gratis helseforsikring til 60 millioner eldre fordelt på 45 millioner familier.
Hvem stod på muslimske kvinners side da triple «talak», forbudet ble vedtatt? Jeg stiller gjerne ICC det spørsmålet direkte.
Skjev perspektiv
ICC viser til Reporters Without Borders på pressefrihet. Men India hadde per 2024 over 151 474 registrerte periodiske publikasjoner, ifølge Press Registrar General of India, og over 906 registrerte TV-kanaler med ca. 400 nyhetskanaler, ifølge Telecom Regulatory Authority of India. Ingen statsminister kan sensurere 151 474 publikasjoner og over 400 nyhetskanaler. RSFs rangering baserer seg på spørreundersøkelser blant journalister, ikke på å kartlegge faktisk publisert innhold i et slikt medielandskap.
Kildevalget bærer preg av det samme problemet. V-Dem, RSF og USCIRF er vestlige institusjoner. Min erfaring fra omfattende og komplekse IT-prosjekter er at man alltid må spørre om en analyse er gjort med lokal kunnskap og lokalt datagrunnlag, eller kun basert på ekstern observasjon. Pew Research Center gjennomførte en landsdekkende studie med feltarbeid på indisk jord. Den tegner et mer nyansert bilde enn det ICC presenterer. Den nevnes ikke i innlegget.
Spørsmålet ingen i denne debatten har besvart: Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har begge tildelt Narendra Modi sine høyeste statlige ordener. Disse to landene er ikke kjent for å hedre statsledere som undertrykker muslimer. Mener ICC at kongehuset i Riyadh og regjeringen i Abu Dhabi tar feil?
Og noe ICC ikke tar opp i det hele tatt. ICC presenterer seg som en stemme for religiøse minoriteter. Jeg tar dem på ordet. Ifølge USCIRF er over 2 100 minoritets mennesker tiltalt under Pakistans blasfemilov siden 1987. Mange av dem er hinduer og kristner. Det amerikanske utenriksdepartementet dokumenterer systematisk press mot hinduer og kristne i Bangladesh. I tillegg har tvungen religiøs konvertering blitt dokumentert i disse to landene av amerikanske myndigheter. Jeg har fulgt norsk debatt om religiøse minoriteter i mange år, og jeg husker ikke sist ICC tok til orde for disse menneskene. Det er en dobbeltmoral som vanskelig lar seg forenelig med religionsfriheten, og er ikke annet enn selektiv empati.
Norge kan ta opp Indias utfordringer. Det bør gjøres. Men da bør grunnlaget være presise fakta fra begge sider av aksen, ikke presentere et utvalg som passer ett bestemt narrativ.
