– Adopterte blir sviktet i fødelandet og i Norge

Priyangika Samanthie Kraggerud (28) har hele sitt voksne liv hatt et stort engasjement for utenlandsadoptertes rettigheter eller mangel på sådanne i Norge. – Jeg får ofte høre at jeg er sint og utakknemlig, sier hun. Nå skriver hun bok om temaet.
Foto: Marit Strømsbo
– Vi har barn i barnevernsinstitusjoner. Mange venter på plass i fosterhjem. Likevel henter Norge barn fra andre siden av kloden som verken får oppfølging eller dekket rettighetene sine, sier Priyangika Samanthie Kraggerud.
341Shares

– Oppfølgingen av adoptivforeldre er også altfor dårlig. Mens fosterforeldre sendes på betalte kurs, familien kan ha en av foreldrene hjemme med lønn eller få oppfølging utenom det vanlige systemet, blir adoptivforeldre ignorert, sier Priyangika Samanthie Kraggerud, selv adoptert fra Sri Lanka. Hun kaller seg Priya for lettvinthets skyld.

– To adopterte under 18 år er drept det siste halvåret og Norge ser fortsatt ikke sammenhengen mellom deres død og myndighetenes svik.

– To adopterte under 18 år er drept det siste halvåret og Norge ser fortsatt ikke sammenhengen mellom deres død og myndighetenes svik.

Skriver bok

Priya (28) har hele sitt voksne liv engasjert seg i utenlandsadoptertes rettigheter. For tiden skriver hun bok om det. Med den vil hun gi de adopterte vi sjelden hører fra en stemme, og nyansere adopsjonsbildet som er skapt i Norge i dag.

– For å kunne lage tiltak som fører til at adopterte blir ivaretatt må man åpne opp for et annet perspektiv, tillate flere stemmer, forske bredere om temaet. Norske myndigheter ønsker ikke dette, de tviholder på adopsjon som noe utelukkende positivt, mener Priya.

Imot romantisering

Hun sier hun ofte  får tilbakemelding om at hun er negativ og utakknemlig. Men hun nekter å idyllisere de adopteres situasjon i Norge.

– Det handler om mye mer enn koselige samtaler rundt middagsbordet med adoptivforeldrene eller romantiske gjenforeninger med biologisk mamma, sier hun.

– I bunnen av enhver adopsjon ligger en dyp sorg. En adopsjon skjer alltid på stor bekostning av et annet menneske.

Allerede som tre-åring begynte Priya å stille spørsmål om sin biologiske mamma.

– Jeg er blitt fortalt at jeg sa jeg var stjålet og måtte sendes tilbake til mammaen min på Sri Lanka. Jeg stilte spørsmål om den biologiske moren min var glad i meg og om hvordan hun så ut og så videre. Foreldrene mine svarte på alt de kunne. Til slutt sa de at de ikke visste. At de var klar over sine begrensninger og innrømmet det, førte oss nærmere hverandre.

Dobbelt svik

Priya hevder de adopterte (hun nekter å kalle dem adoptivbarn fordi hun mener ordet umyndiggjør voksne adopterte) blir sviktet av så vel fødeland som Norge.

– Myndighetene sender ut barna før de har gjort bakgrunnssjekk, funnet lokale alternativer og prøvd å styrke familien. Å påstå at man har gjort alt dette når barnet bare er mellom en uke og ett år gammelt, faller på sin egen urimelighet. Da har myndighetene sviktet barnets rettigheter til å få forbli i fødelandet sitt og retten til eget opphav med alt det innebærer, sier hun.

Priya mener sviktet er like stort på europeisk side:

– Myndighetene er ikke pålagt å dobbeltsjekke dokumentene våre. I stedet krever de at de lokale myndighetene gjør dette før barna sendes ut av landet, til tross for at de vet at de lokale myndighetene er korrupte som tilrettelegger for lovlig menneskehandel og et postkolonialistisk marked.

Mangel på tilhørighet

Hun forteller at hun har hatt en god oppvekst i Norge. Men savnet etter tilhørighet preget henne. Sju år gammel begynte hun å lete etter røttene sine.

– Jeg måtte som mange andre adopterte gjennomgå mange traumer. Men foreldrene mine var der alltid for meg, de sa at de bestandig at de ville støtte meg. De skjulte ingenting og var hele tiden klare på at de ikke var mine biologiske foreldre.

Priya vet gjennom samtaler med andre adopterte at ikke alle har hatt den åpenheten hjemme.

– Det burde være slik at de adopterte kunne gå til helsesøsteren og snakke om det som plager dem. Men helsesøster og helsevesenet kan altfor lite om adopsjonstematikken. Å oppsøke hjelp fra et offentlig alternativ som ikke har kunnskap om bakgrunnen vår kan gjøre vondt verre, mener hun.

  Det er en utbredt misforståelse at jo yngre du er, jo mindre husker og savner du.

Savnet

Priya var bare syv uker ung da hun ble adoptert for 28 år siden. Hele livet har hun følt at «kroppen søkte etter noe».

– Det er en utbredt misforståelse at jo yngre du er, jo mindre husker og savner du. Sannheten er at kroppen din skriker etter noe biologisk. Et barn som er blitt ammet, savner sin mors bryst når det plutselig må begynne med flaske. Kroppen søker fortsatt det samme og hjernen formes av savnet. Hvordan dette preger det enkelte barn, kan være forskjellig, men alle adopterte jeg har snakket med savner noe. Vi har savnet felles. Dette gjelder uansett om den adopterte ønsker gjenforening eller ikke. Jeg mener dette er viktig å få inn i samtalen om adopterte: De får noe, men de mister også noe. 

Letet i 12 år

19 år gammel ble hun gjenforent med familien på Sri Lanka. Da hadde hun lett i 12 år.

– Adopterte ender med å bli privatetterforskere i egen sak. De har kun krav på å få utlevert papirene sine når de er blitt myndige. Dersom myndighetene i fødelandet ettersender dokumenter etter at adopsjonen har funnet sted, får verken adoptivforeldrene eller den adopterte innsyn i disse før den adopterte er blitt myndig. Fødelandene sletter dokumenterer etter et viss antall år, organisasjonene har ingen kopier av dem. og det offentlige registeret har ikke oversikt.

– Norge bryter barnekonvensjonen

I 1993 undertegnet Norge Haagkonvensjonen om internasjonal adopsjon. 

I konvensjonen heter det blant annet: «Barn som er uten familiemiljø, har særlig rett på beskyttelse og omsorg, for eksempel ved plassering i fosterhjem, eller om nødvendig, ved egnet institusjon eller ved adopsjon.».

Forpliktelsen blir ikke overholdt av norske myndigheter, sier Priya og nevner det offentlige helsevesenet som eksempel:

– Flere adoptivforeldre har selv gått ut i media og sagt at de ikke føler seg ivaretatt av det offentlige helsevesenet. Man vet nå at enkelte trenger traumebehandling eller oppfølging for tilknytninsproblemer. Likevel snakkes det lite om røtter eller mangel på informasjon om biologisk arv av sykdommer eller hvordan man kan ivareta den adoptertes identitet. Adoptivforeldre har ofte ikke den kunnskapen de trenger for å sørge for at barnet blir kjent med kulturen i fødelandet. Det er veldig tilfeldig om de enkelte adoptivforeldrene ser verdien av det. Men det skal ikke være slik at vår kulturelle identitet er avhengig av adoptivforeldrenes innstilling eller kunnskap. Adopterte søker ofte en aksept av mennesker fra deres opprinnelsesland. Språk vil være broen mellom dem.

– Ingen så faresignalene

Priyangika mener 17-år gamle Johanne Zhangija Ihle-Hansen ble drept fordi ingen så faresignalene ved at hun var adoptert:

– Når stebroren ytret seg rasistisk, ble ikke hennes sikkerhet eller etnisitet tatt i betraktning. Omgivelsene betraktet Johanne som etnisk norsk siden hun hadde tilbrakt mesteparten av livet her i landet. Så lenge man ikke setter inn konkrete tiltak for å avskaffe ekstreme rasistiske holdninger så vil ikke Johanne være den siste som drepes i Norge.

– Trygt å bli adoptert i Norge

– Det er trygt å bli adoptert til Norge, skriver Kristin Ugstad, avdelingsdirektør for internasjonale tjenester ved Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i et Utrop-innlegg 8. mai.

Innlegget er et svar på Priyas Utrop-kommentar 23. april. Ugstad beskriver utenlandsadopsjon som  «et godt velferdssystem i Norge, tilgjengelig for alle barn, unge og foreldre, som adoptivbarn og deres familier har rett til å bruke på lik linje med alle andre barn og foreldre». Hun forteller i det samme innlegget om en ny adopsjonslov som vil kunne bidra til likebehandling og forutsigbarhet. Barnets beste skal ligge til grunn for adopsjonen og formålet med loven er at adopterte barn skal få en trygg oppvekst, heter det videre.

– Helt uforståelig 

Diana Patricia Fynbo Og Christina Violeta Thrane Storsve fra Utenlandsadoptertes politiske utvalg skriver i Utrop at de opplever det som et hån og helt uforståelig at Bufdir-direktøren «velger å undergrave to grufulle drap på våre medadopterte, for så å hevde at dagens adopsjonssystem og oppfølging av adopterte og adoptivfamilier er godt nok».

– Adopterte er i de fleste tilfeller andre lands barnevernsbarn, noe som gjør at våre adoptivforeldre og ikke minst vi selv trenger en oppfølging som sikrer at adopsjonen faktisk blir til barnets beste og gir oss en trygg oppvekst, slik den nye adopsjonsloven tydeliggjør, skriver Fynbo og Thrane Storsve.

Blir sett på som negativ

– Myndighetene ønsker kun å lytte til adopterte som er enige med dem slik at de kan fortsette som før. De vil bare ha bekreftelse på at systemet er fint, sier Pryia.

Hun er lei av å bli sett på som sint og negativ:

– Det undergraver viktigheten av min stemme, av mine egne erfaringer og det jeg vet etter å ha intervjuet over 500 adopterte og jobbet med over 240 gjenforeningssaker siden 2008. Vi som er kritiske og vil ha en forandring ignoreres. Det gjør også de biologiske foreldrene. Vi ignoreres fordi vi stiller de riktige spørsmålene som utfordrer et mangelfullt system og struktur.