Hijabfeminist med fremtidshåp

LIN-leder Rabia Musavi ser for seg at mange har ulike integreringshistorier i Norge.
Foto: Ingar Sørensen
Som ung jente skjønte ikke LIN-leder Rabia Musavi hva det innebar å være annerledes.
361Shares

Under 17. mai-feiringen i år fikk Musavi æren av å legge blomster ved graven til kvinnesakskvinnen Fernanda Nissen.

LIN-lederen talte i en bunadshijab, og var i forkant vár overfor eventuelle negative reaksjoner dette kunne gi. I stedet var det andre reaksjoner hun møtte på:

– Jeg som forventet hat og fordommer, ble møtt av komplimenter, applauser og slengkyss, uttalte hun til Utrop.

– Hva var redselen din basert på?

– Vi har i de siste årene fått en polarisert samfunnsdebatt, med til tider hard og hetsende tone overfor minoriteter. Jeg er selv ung voksen, og ser at det er langt vanskeligere å være og å vokse opp som innvandrerungdom nå. Jeg har selv to døtre, og gruer meg til den dagen de blir gamle nok til å gå på nettet og lese den samme hetsen som jeg selv har lest.

For Musavi var det frigjørende å møte kjærlighet og anstendighet på en så viktig merkedag.

– Opplevelsen var viktig, og utfordret mine egne fordommer om majoritetssamfunnet. Jeg ser det som essensielt at flere møtes fysisk, møtes på halvveien, og at flere norske med minoritetsbakgrunn opplever at samfunnet der ute er noe helt annet enn i kommentarfeltet på nettet.

Merkekappen “innvandrer”

– Lenge var jeg en “usynlig innvandrer”, på den måten at jeg ikke visste hva en innvandrer var. Hva annerledeshet betyr. Jeg vokste opp i bydel Alna, hvor et soleklart flertall av barna kom fra andre deler av verden, hvor det var en selvfølge å spise halalpølse og feire Eid, og hvor rasisme og diskriminering ikke var eksisterende, sier Musavi til Utrop.

Først da hun og familien flyttet til et “norskere” strøk på Nordstrand, skjønte hun betydningen av fremmedgjøring. Senere som ung voksen flyttet hun til Trondheim for å studere filosofi, og opplevde det samme.

– For meg føltes det som en avvisning. Jeg er født i Norge og har bodd her hele livet, slik at jeg føler et eierskap til landet. Å bli utdefinert, å bli utsatt for rasisme, føltes som en personlig knekk.

Norsklærer og prosjektleder

Musavis familie er fra Pakistan, med en far som kom til Norge som 18-åring, og en mor som kom som barn. Grandonkelen var arbeidsinnvandrer i Danmark på 60-tallet.

– I Danmark har de en lengre innvandringshistorie, og en lengre historie med pakistanske arbeidsinnvandrere, fra og med midten av 60-tallet.

Musavi er utdannet pedagog, og før hun ble opptatt med organisasjonslivet og LIN (Likestilling, inkludering, nettverk) på fulltid, arbeidet hun i skolen.

– Jeg jobbet blant annet som norsklærer og kontaktlærer. Etter hvert som jeg gikk over til organisasjonslivet og prosjektledelse, fant jeg ut at jeg kunne bruke de samme pedagogiske teknikkene.

Organisasjonen LIN , som Musavi leder, er en frivillig, flerkulturell organisasjon som ble startet i januar 2009 av moren hennes, Bibi Musavi. Rabia er nå daglig leder, men måtte gå gradene.

– Først startet jeg som frivillig, så som prosjektkoordinator, så som prosjektleder. Egentlig har jeg vært med hele veien, men først i slutten av 2013 begynte jeg å satse for fullt.

– Opplevde du noen gang fordommer som norsklærer?

– Egentlig aldri. For meg har det skjedd et par ganger på LIN at enkelte av prosjektdeltakerne har påpekt “nå skal en innvandrer lære oss norsk”.

Ja til flerspråklighet

Rabia tenker at det å være norsklærer med annen bakgrunn ellers bare har vært en fordel.

– Som lærer på LIN  hadde jeg som fast praksis å oversette på mitt eget morsmål overfor elever med samme landbakgrunn. Jeg opplevde at dette hjalp elevene til å skjønne bedre, og at en utfordrende situasjon kunne snus til noe positivt.

Musavi er som lærer og fagperson på inkluderingsfeltet positiv til at man skal bruke flerspråklighet i undervisningen.

– Min egen erfaring er at folk endte opp med å lære mer og mer effektivt når man brukte elevenes morsmål. Ofte kan de kommunisere enkelte ting langt bedre på morsmålet.

Kvinnene på utsiden av samfunnet

En annen ting som engasjerer henne er kvinners rettigheter og kampen mot negativ sosial kontroll.

– Grunnen til at moren min startet opp tjenesten som fungerte som forløperen for LIN, var behovet som fantes der ute. Kvinner som hadde bodd lenge i Norge, men som slet med språk, med sosiale koder og med å forstå samfunnet rundt seg. Kvinner som ikke fikk lov til å ta utdanning og jobbe av sine ektemenn, og hvor mange allerede var analfabeter eller med lav formell utdanning.

Rabias mor hjalp mange av de pakistanske førstegenerasjonskvinnene med offentlig informasjon.

– Vi ser at mange i den generasjonsbolken fortsatt har det samme behovet. I fjor hadde vi rekordmange påmeldinger til kursene våre.

Flere ulike kamper

Musavi kaller seg “hijabfeminist” og mener det finnes mange ulike kamper for å fremme kvinners rettigheter og livskvalitet  i de ulike innvandrermiljøene.

– Å kategorisere kvinnekamp blir vanskelig fordi mennesker er forskjellige. Enkelte innvandrerkvinner har høy utdanning, men får ikke jobb som tilsvarer denne utdanningen fordi de ikke har et norsk nettverk som kan hjelpe dem frem. Så har du kvinner med lavere utdanning, som lettere utsettes for negativ sosial kontroll.

Hun mener at tilpasning til det norske samfunnet, samt opplæring og integrering må skje i  tilpassede former.

– Folk har ulike kamper, ulike livsløp og ulike integreringsbehov.

Verdensanskuelse viktig

– Er annerledeshet bare negativt, eller kan det forbindes med noe positivt?

– For meg som er norsk på en annen måte, med en annen kulturell bakgrunn, er det positive en selvfølge. Her handler det om å bruke de ekstraressursene man har som “annerledes” til å skape det positive.

Musavi ser på subjektiv verdensanskuelse som viktig. Folk ser gjerne ting rundt seg med eget blikk og egne tolkninger basert på egne erfaringer, argumenterer hun.

– Vi i LIN kjører en fast linje på at man må ha flerkulturell bakgrunn eller forståelse for å kunne være del av vårt team. Her handler det ikke om å være belærende, men om å ha riktige verktøy basert på egne erfaringer, slik at man kan bidra med viktig hjelp til selvhjelp-kunnskap.

– Vil du se deg selv som optimist eller realist med tanke på fremtiden?

– Jeg vil kalle meg optimist, blant annet på bakgrunn av overnevnte opplevelse på nasjonaldagen. Men også nylig hadde NRK en Eid-markering. For oss voksne i huset var det en stor glede å se dette innslaget. For barna føltes det derimot som en selvfølge, som om det overhodet ikke var noe spesielt. Igjen viser dette hvor langt vi faktisk har kommet, og at vi som er “annerledes” er en selvfølgelig del av samfunnet. Vi kan ikke ha en felles integrering før man blir inkludert.

Navn: Rabia Musavi.
Stilling: Daglig leder i LIN (Likestilling, Inkludering og Nettverk).
Utdannelse: Filosofi fra NTNU, og pedagogikk fra Universitetet i Oslo
Familie: Gift og har to døtre

Nevn tre positive og negative sider ved deg selv: Først de negative; sier for sjeldent nei, har støv på hjernen og alltid en rotete kontorskuff. Så de positive: at jeg kjemper for inkludering, er samfunnsengasjert og feministisk.

Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? Zeeshan Shakars Tante Ulrikkes vei.  Jeg har et personlig forhold til boken, som jeg assosierer med min egen oppvekst.

Hvilke tre personer ville du invitert på middag? Forkjemperen for jenters utdanning, Malala Yousafzai, statsminister i New Zealand, Jacinda  Kate Laurell Ardern, og kronprins Haakon.