Høyredreiningens vesen er mørkt, og vi har vært der mange ganger tidligere i historien. Zahra Moravvej stiller spørsmål ved historieløsheten i å gå i denne fellen gang på gang. (Foto: Scanstock)
De høyreekstreme tendensene har tatt nye former opp gjennom historien, og kommer i stadig nye innpakninger, men kjernen i dem er uforandret. Det bør vi alle ta et ansvar for å legg merke til.

Zahra Moravvej

Asia- og Midtøsten-student, Universitetet i Oslo
Zahra Moravvej

Høyreekstremismens utvikling har svingt mye opp gjennom historien. Etter andre verdenskrig dabbet populariteten av en god stund. Nå har høyreekstreme tendenser tatt nye former og dukket opp i samfunnet, ofte maskert på nyet måter. Nå unngår de høyreekstreme partiene tradisjonell fascisme, og de gjemmer rasistiske slagord bak de mer kulturelle og nasjonalistiske. De høyreekstreme har tatt til seg den mer populistiske fremgangsmåten, og har blitt en viktig politisk medspiller i de fleste europeiske land.

Med frykten som næring

Historien viser at høyreekstremister har etablert seg i samfunnet på bakgrunn av frykt. Dynamikken til høyreekstremistene ligger i at de presenterer en del av samfunnet som djevelen, og seg selv som samfunnets reddende engel.

Før første verdenskrig prøvde de som ønsket hvitt overherredømme å skape frykt for mørkhudede i det amerikanske samfunnet. Ku Klux Klan myrdet mange mørkhudede, og understreket på samme måte slaveriets eksistens. Senere, før andre verdenskrig, prøvde Hitler å framstille jødene som nasjonens fiender. Antisemittismen (jødehatet) i Tyskland og fascismen i Italia har forårsaket grufulle massakrer, og helvetet i Auschwitz vil alltid være en skamplett på menneskets historie.

Historien viser at høyreekstremister har etablert seg i samfunnet på bakgrunn av frykt.

Etter andre verdenskrig lette de som ønsket hvitt overherredømme etter et nye måter å skremme samfunnet på. De fant en ny trussel i muslimene, og dermed ble Balkan, i hjertet av Europa, rammet av tragedie.

Innvandringen ga høyreekstreme et nytt redskap

Senere introduserte høyreekstremistene en ny demon for samfunnet: innvandrerne. Angrepene på innvandrerne var veldig brutale, ifølge New York Times ble nesten 350 innvandrere drept av hvite ekstremister i Europa, Australia og Nord Amerika mellom 2011 og 2017. Noen av angrepene var rettet mot innvandrere og flytninger i flyktningeleirer.

I de senere årene, og etter terrorangrep utført av muslimske ekstremister, fant høyreekstremistene en måte å rettferdiggjøre sine voldshandlinger på. De utførte terrorgrepene under dekke av hevn og gjengjeldelse for de muslimske ekstremistenes vold.

På den andre siden, de som sådde ideen om islamofobi prøvde å unngå den økende kritikken ved å dele innvandrerne inn i grupper av «ønsket» og «uønsket». Definisjonen av hver gruppe har blitt utydelig, og det virker som om de høyreekstreme med viten og vilje unnlater å tydeliggjøre den. En av «fordelene» med denne utydelige definisjonen, er maktbruken som innvandrerne blir utsatt for, gjennom at høyreekstremistene i Europa bruker noen av innvandrerne til å få frem sitt ståsted som er basert på xenofobi (fremmedfrykt).

Nesten alle høyreekstremistene i Europa drømmer om å ha samme flyktninge- og migrasjonspolitikk og strenge regler som de har i Australia, og nå også i USA. Man må huske at den politikken som ble vedtatt og iverksatt, forårsaket tragedien i flyktningeleiren Nauru, og tok livet av de som søkte asyl i de australske leirene.

Etter at Donald Trumps regjering vedtok sin strenge flyktninge- og migrasjonspolitikk, ble mange meksikanske barn skilt fra sine foreldre på brutalt vis, og traumatisert av disse nye adskillelsesreglene.

De urovekkende tegnene er relativt tydelige – også i dag

Den velkjente identiteten til de som ønsker et hvitt overherredømme er lett å gjenkjenne: De er gjerne homofobiske og xenofobiske, altså at de opplever både frykt for homofile og lesbiske samt fremmedfrykt, især frykt for muslimer og islam.

En del av disse mønstrene er lette å gjenkjenne fra historien, og det er viktig at vi legger merke til dem.