(Ill: Trygve Andersen)
Mye god humor i Durek Verretts bok

Vi lever i løgnens tid. Statsledere lyver på daglig basis, uten at det får konsekvenser. Løgnkampanjer og desinformasjon flyttes inn i folks hoder med lynets hastighet. Med små midler kan man overbevise nesten hvem som helst om hva som helst. Informasjon om deg som person samles inn til minste nanodetalj og blir et verktøy til å skreddersy løgner spesielt for deg. Så hvorfor skulle ikke løgnene seire? Nylig døde en rekke mennesker på Samoa av… meslinger. Sykdommer vi trodde var utryddet, vekkes til live fordi noen forskrudde mennesker har klart å selge løgnene sine effektivt nok til at vårt felles immunforsvar svekkes.

Det er i en slik kontekst man må lese Durek Verretts bok Sjamanens reise. Cappelen tok omsider til vettet og stoppet utgivelsen, mens det betydelig mer alternative forlaget Lille Måne overtok rettighetene. Milde måne. Riktignok selger boka ikke noe særlig her i landet, foreløpig bare noen få hundre eksemplarer. Kanskje vi nordmenn er en smule mer skeptiske til sjamaner enn hva tilfellet er med styrtrike kjendiser i California.

Christian Paaske er skribent og arrangør av alternativmesser. Til å begynne med forsvarte han Verrett, men etter å ha lest boken uttaler han til Dagbladet at den var langt verre enn han trodde. For hva finner vi i dette åndsverket? Til å begynne med Verretts påståtte livshistorie. Mannen har overlevd alt. Sykdommer fra A til Å – han har vært alkoholiker i årevis. Lungene hadde kollapset. Han har vært klinisk død. Mange år har han fått dialyse. Men… plutselig er han frisk som en fisk. På tross av sin skrale helse, har han rukket å få grundig opplæring av gamle vismenn og indianere og trollmenn over hele kloden.

Kanskje vi nordmenn er en smule mer skeptiske til sjamaner enn hva tilfellet er med styrtrike kjendiser i California.

Men – hva kan denne sjaman tilby oss? Jo, han kan blant annet fortelle at «Vår bevissthet roper etter den rette medisin.» Hva betyr dette? Jo: Hvis vi blir bitt av en slange, er det slangemedisin den roper etter. Blir huset vårt oversvømt, er det vannmedisin vi trenger. Mye vannmedisin. Dette fenger da mye mer enn å gå til et trøtt fastlegekontor, trekke kølapp, sitte på venterommet, bli ropt opp og til slutt ende opp med en kjedelig resept?Naturligvis. Og vi blir endog helbredet av en eks-farao.

Verrett oppfordrer oss til å snakke med ånder. Stemmene vi har i hodet, er nemlig ånder. Vi skal derfor stille oss opp i en kraftfull stilling, armene i kryss, og spørre: «Hvor kommer du fra, ånd? Hvordan kan du tjene meg? Hvorfor har jeg hatt deg hos meg så lenge?» Du kan da identifisere om denne ånden er fra underverdenen, fra mørket. Da er det bare å klappe i hendene fem ganger mens du sier høyt: «Jeg er ikke redd for å konfrontere mørket». Klapping er nemlig en gammel sjamanistisk teknikk for å bryte opp blokkeringer, frykt og stagnasjon. Man må bare huske å klappe høyt og tydelig nok. Så skal man berolige ånden, si at man elsker den, og så sende denne mørkets ånd ut i lyset.

Det er naturligvis en god del humor å lese Verretts bok. Man må rett og slett le. Humoren forsvinner dog temmelig raskt i de partiene der han for eksempel skriver at en kvinne som ble stukket ned på t-banen, skal være takknemlig for dette. Det at hun ble stukket ned den kvelden i New York, var nemlig, i følge vår trollmann, en ånd som skulle fortelle henne noe. Hun mistet en nyre, men bør altså være takknemlig. Hun skiftet etter overfallet livsvei, og gikk over til jiu jitsu istedenfor å arbeide med barn. Logikken her er altså at ånden måtte la damen bli stukket ned, for at hun skulle finne den riktige vei for seg selv. Ånden visste best, og nå er damen visstnok glad til. Vi andre får bare være lykkelige for at det også i dette tilfellet fantes et ekte helsevesen som faktisk reddet livet og helbredet henne.

De som går på alle de de hundrevis av limpinnene Verrett legger ut i sin bok, ønsker jeg lykke til. Men de må gjerne gjøre som han anbefaler: Lage et Selv-alter. Der skal du ha et godt bilde av deg selv, og gjerne stearinlys.

Det er da søtt nok, er det ikke?

(Red. anm.: Denne teksten er skrevet før Ari Behns bortgang.)