– Holte og hans regjeringspartnere bø snu. Da kan regjeringen gjenoppta et viktig norsk bidrag – og melde en viktig ny forpliktelse neste gang de er på besøk i Genève, skriver Pål Nesse.
Foto: Faksimile, Regjeringen.no
Regjeringen meldte en rekke positive forpliktelser på FNs første «globale forum for flyktningrespons» i Genève i desember. Men de glemte å nevne at Norge går i feil retning når det gjelder europeisk ansvarsdeling i flyktningpolitikken, skriver Pål Nesse.
26Shares
Pål Nesse

I 2018 lanserte regjeringen to svært gode strategier for flyktninger: «Strategi for norsk humanitær politikk» fra Utenriksdepartementet og «Integrering gjennom kunnskap» fra Kunnskapsdepartementet.

På møtet i Genève i desember 2019 presenterte den norske delegasjonen, ledet av statssekretær Jens Frølich Holte, hele 20 forpliktelser på Norges vegne, flere av dem med referanse til disse strategiene.

Regjeringens pådriverrolle positiv

I det internasjonale flyktningarbeidet forblir Norge en «humanitær stormakt». Dette er en tradisjon vi stort sett ivaretar på en god måte – og vi har langt mer innflytelse enn vår størrelse tilsier.

Et godt eksempel fra flyktningforumet i Genève var norsk prioritering av utdanning i krise og konflikt. Ekstra innsats er helt avgjørende for at det ene årskullet etter det andre ikke skal miste skolegang fordi krigen raser rundt dem eller de har flyktet til et annet land. Uten utdanning er det ekstra vanskelig å kvalifisere seg for arbeidslivet og kunne forsørge seg selv og familien – samt bidra til at samfunnet kommer på fote igjen etter endt konflikt når det er mulig.

Den samme logikken finner vi i forpliktelsen om bedre målretting av innsatsen for integrering av flyktninger i Norge. Et krevende arbeidsmarked her hjemme forutsetter langt raskere og mer målrettet innsats for individuell tilrettelegging gjennom relevant etterutdanning i samarbeid med aktørene i arbeidsmarkedet.

Norges vilje til å motarbeide seksualisert vold internasjonalt er også et område der regjeringen fortjener honnør. Dette forblir lettere sagt enn gjort, men det gjøres heldigvis noen gode erfaringer underveis, der norsk støtte er viktig – politisk så vel som økonomisk.

Regjeringens pådriverrolle for økt samarbeid mellom FN, stater, næringsliv og private organisasjoner for å gjøre det humanitære arbeidet «grønnere» er et annet positivt bidrag. Organisasjoner som Flyktninghjelpen bør for eksempel gå over fra diesel-aggregater til solenergi i områder uten tilgang til andre fornybare energikilder. I tillegg trenger mange land bistand for å styrke motstandskraften hos samfunn som erfarer flere naturkatastrofer på grunn av klimaendringer.

Norge ikke deltakende i europeisk ansvarsfordeling

Men regjeringen glemte behendig å nevne vår snuoperasjon i den europeiske flyktningpolitikken. For tre år siden «relokaliserte» vi syriske flyktninger fra Hellas og eritreere fra Italia til Norge. Grensene opp gjennom Europa ble gradvis stengt etter at vi fikk flere flyktninger på vårt eget kontinent i 2015. Disse to landene fikk imidlertid fortsatt mange av asylsøkerne til Europa fordi de ligger der de ligger. Norge ble med på et «spleiselag» der europeiske stater åpnet for en bedre fordeling av asylsøkerne. I 2015-2018 bidro den norske stat også med to redningsskip til farvannene mellom Libya og Italia, samt mellom Tyrkia og Hellas. Nå gjør vi ingen av delene.

Norge sier nei hver gang – dette er nytt i norsk politikk

I Hellas blir situasjonen for flyktninger på de greske øyene verre uke for uke. Det er ikke bare et spørsmål om penger. Vi sier nei til anmodninger fra Hellas om å avlaste dem ved å redde barn og ungdom fra leirene der – og overføre dem til Norge. Regjeringen kritiserer også Leger Uten Grenser for å gjøre akkurat det samme regjeringen selv gjorde i Middelhavet for tre år siden, blant annet etter oppfordring fra norske sjøfolk – å redde folk i fare for å drukne i Middelhavet. En rekke europeiske land bistår nå med å hente dem som reddes. Tyskland, Frankrike og Italia er blant dem som nå stadig anmoder Norge om å delta i dette nye spleiselaget.

Men Norge sier nei hver gang. Dette er nytt i norsk politikk. Her bør Holte og hans regjeringspartnere snu. Da kan regjeringen gjenoppta et viktig norsk bidrag – og melde en viktig ny forpliktelse neste gang de er på besøk i Genève.