Det er de som allerede har minst, og især de som er en del av den uformelle delen av økonomien, som rammes hardest av kornoaepidemien, slik tilfellet også er i andre store kriser, skriver Aslak Bonde.
Foto: Pixaby
Stortinget jobber målbevisst for å hindre at koronakrisen øker de sosiale forskjellene. Vil regjeringen lykkes? Les Aslak Bonde sin politiske analyse i Utrop.
4Shares

Historisk sett er det ikke tvil: Det er alltid de svakeste i samfunnet som blir hardest rammet av epidemier. Viruset eller bakterien ser ikke forskjell på fattig og rik, men de velstående har bedre muligheter til å beskytte seg mot smitte. Dessuten har de generelt sett bedre helse og større motstandsdyktighet mot dødelig sykdom.

Økonomiske konsekvenser de verste for mange

I Norge ble urettferdigheten ekstra tydelig denne gangen, fordi det var de som har råd til skiferie i Alpene som bragte koronaviruset til landet og som sto for den første bølgen av smittespredning. Deretter søkte de tilflukt på sitt hjemmekontor – gjerne i et så stort husvære at de hadde anledning til å innrede et eget rom som kontor. De som ikke kan jobbe hjemme, ble værende i miljøer der det er ekstremt vanskelig å beskytte seg mot den usynlige smitten. I tillegg bor en del av dem slik at det kan være vanskelig å holde avstand til spesielt sårbare personer i familien – enten det er de gamle, eller yngre folk med dårlig immunforsvar.

Epidemiens logikk er det ikke mye politikerne kan gjøre noe med. Økonomien, derimot: På litt lengre sikt er de økonomiske konsekvensene av korona-viruset verre for langt flere enn de medisinske følgene. En ting er at tusenvis av arbeidere hver eneste dag blir sendt ut i permisjon eller arbeidsledighet. Enda verre er det at det kan gå veldig lang tid før økonomien er tilbake igjen i vanlig gjenge. De som hadde håpet på bedret kjøpekraft i år kan glemme det – spørsmålet blir heller om de unngår lønnskutt. Hvis de i det hele tatt har jobb.

Politikerne sikrer mange – tøft for de som i forveien var løst tilknyttet arbeidslivet

På Stortinget har det aller meste av arbeidskapasiteten den siste tiden gått med til å utforme stadig nye redningspakker både for bedriftene og for hver enkelt av oss. I den første fasen av koronakrisen virket det som om regjeringen var mest opptatt av å ta vare på bedriftene, mens det var opposisjonspartiene på Stortinget som måtte presse igjennom gode støtteordninger for arbeidstagerne. Nå virker partiene langt mer samkjørte. Målet er både å gjøre alt som er mulig for å sikre at normalt lønnsomme bedrifter kan komme i gang igjen etter krisen, samtidig som det stadig vedtas nye ordninger for å fange opp alle de enkeltpersonene som ikke får penger inn slik at de kan betale for hus og mat.

Viruset eller bakterien ser ikke forskjell på fattig og rik, men de velstående har bedre muligheter til å beskytte seg mot smitte

Politikerne har aldri tidligere gjort så mye for å sikre de økonomiske vilkårene for folk som mister inntektsgrunnlaget sitt. Det er relativt lett å finne ordninger for dem som hadde fast jobb da krisen kom, det er mye verre å finne tiltak for selvstendig næringsdrivende, frilansere, tilkallingsvikarer, studenter og andre med mer perifer tilknytning til arbeidslivet.

Stor offentlig sektor gir en viss trygghet

Et samlet Storting har vært sjeldent flinke til å lage ordninger for mange ulike grupper. De har også lagt en tydelig sosial profil på noen av de viktigste tiltakene. De som permitteres, for eksempel, får et relativt lite fall i inntekten, dersom de tjener under 500.000 kroner, mens de som tjener mer får et større inntektsbortfall.

Tar man med at mange lavtlønte jobber i serviceyrker og helse- og omsorgstjenesten, er det ikke sikkert at koronasmitten vil ramme fullt så usosialt som er vanlig ved epidemier. Noen av dem med lave inntekter og deltidsjobber kan nå få mer å gjøre. Det er viktig å minne om at det selv i karantene-tider er ganske mye økonomisk aktivitet i samfunnet, og den vil bli opprettholdt nesten uansett hva som skjer. Det er en av fordelene med å ha en veldig stor offentlig sektor. Staten og kommunene vil klare å betale ut lønninger, uansett hvor dårlig det går i verdensøkonomien.

Sosiale ulikheter kan øke

Samtidig vil det alltid være økonomisk og sosialt vanskeligstilte som vil bli ekstra rammet. Og det er spesielt en gruppe myndighetene ikke har noen mulighet til å hjelpe, og det er de som har jobbet svart eller på andre måter har vært i den mer uformelle delen av økonomien. De har ikke betalt så mye skatt som de ideelt sett skulle ha betalt i årene i forkant og de får heller ikke noe igjen nå.

Slik er logikken i vårt velferdssamfunn, og kynikerne vil si at alle de som har jobbet svart nå lærer en lekse. Det er mulig, men det forhindrer ikke at de sosiale ulikhetene kan øke. Flere kan få statusen «vedvarende lavinntektsfamilier». Det betyr lite for dem at den totale ulikheten her i landet kan gå ned fordi mange av de rikeste i samfunnet nå kommer til å miste både formue og millioninntekter.

De som har minst fra før rammes hardest

Uansett hvor store utslagene vil bli både på toppen og på bunnen av inntektsskalaen, så vil utslagene i Norge være langt mindre enn de kommer til å bli i verden. En ting kan vi nemlig være hundre prosent sikre på: Globalt sett vil det være de som har minst fra før som vil bli hardest rammet av koronasmittens økonomiske konsekvenser.