Kulturell samhandling handler ikke bare om inkluderende arbeidsliv også om fritt valg av livs- (og senge)partner, er et av poengene i kommentaren.
Foto: Rodrigo Miranda
En fersk SSB-rapport viser at annengenerasjons innvandrere i liten grad henter ektefelle fra familiens hjemland. Kanskje er vi i ferd med å gifte oss til et ekte flerkulturelt samfunn?
0Shares

Siden 1990 har antallet familieinnvandrere blitt mer enn tredoblet, fra 4 500 til nær 15 000 i 2010, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Samtidig kan også undersøkelsen fastslå at innvandrere som kommer gjennom nye ekteskap med personer med innvandrerbakgrunn bidrar til en svært liten del av den samlede innvandringen.

– Folk tror det er vanligere enn det det faktisk er. I 2010 var det for eksempel bare 81 norskfødte med pakistansk innvandrerbakgrunn som hentet en ektefelle fra utlandet, forteller Kristina Andreassen, rådgiver i SSB, til Aftenposten.

Thai-koner og enslige polakker

Ifølge statistikkene er også thailendere den største gruppen kvinnelige “ekteskapsinnvandrere”. De gifter seg med etnisk norske menn. Mens de enslige polske mannlige arbeidsinnvandrere som kom i kjølvannet av EU og EØS-utvidelsen, etterhvert har fått selskap av koner eller kjærester.

Jeg synes tallene er mildt sagt oppsiktsvekkende. Et gjennomgående argument i integreringsdebatten, fra den mer skeptiske siden, går på at visse grupper vil “overta” Norge gjennom giftermål med folk fra egen gruppe og store barnekull. Tallenes tale viser at dette er høyst tvilsomt.

Siste gjenlevende tabu

Beregninger fra SSB og andre kilder viser også forskjeller mellom innflyttergruppene når det gjelder eksogami (det å gifte seg utenfor ens egen etnisitet) og endogami, som er det stikk motsatte. En undersøkelse fra 2006 byr på mye interessant stoff. Blant annet at tre av fire med pakistansk bakgrunn finner ektefelle i utlandet, som regel av samme kulturbakgrunn. Stadig flere tyrkere giftet seg med personer uten innvandrerbakgrunn, chilenere var en av de mest eksogame gruppene, mens vietnamesere fant hverandre i Norge.

At det er stor variasjon i ekteskapsmønstre, viser at det norske samfunnet er på vei til å endre seg på et av de siste tabuområdene i flerkulturdebatten: hvem du skal dele resten av livet med. Spørsmålet er om vi åpner opp for et mangfoldig samfunn også på soverommet. Selv så jeg veldig få kulturblandende par i Norge inntil for en 10-15 år tilbake, og første gang jeg observerte en person med afrokaribisk bakgrunn og en muslim fra det subindiske området gift med en etnisk europeer var på min første Englandstur på midten av 90-tallet.

Gammel tankegang

Fortsatt snakker vi om hvor viktig det er at at kjæresten er en “god muslim” eller “en god kristen jente fra Vestlandet”. Inntil videre har vi som samfunn ikke helt tør å slippe det gamle og etterleve det kulturblandede Norge vi ofte drømmer om. Flerkultur handler nemlig ikke bare om inkluderende arbeidsliv eller diskrimineringsvern, men om den frie retten til selv å velge hvem man vil være sammen med, og etterhvert bygge et liv sammen med.

Og da er det desto hyggeligere at stadig flere etterlever dette idealet.