I en evaluering fra 2020 påpeker forskere ved OsloMet at Lov om rituell omskjæring av gutter på ingen måte har hatt den effekten den var tenkt å ha da den ble introdusert. Loven hadde opprinnelig til hensikt å regulere og sørge for at omskjæring av gutter skulle bli en del av helsetjenesten. Nå forklarer helsemyndighetene at de ikke lenger sender ut informasjon om omskjæring til foreldre. Dette er et skritt i feil retning, altså hvis vi formoder at målet er å beskytte de mest sårbare i samfunnet. 

Canadas myndigheter ber familier velge det som passer for dem

Jeg fødte mitt første barn på Mount Sinai Hospital i Toronto. Selv om vi ikke har omskåret våre to gutter, valgte vi likevel et jødisk sykehus med den største selvfølgelighet, i tråd med den liberale kulturen i den kanadiske metropolen.

Rituell omskjæring er vanlig i jødedommen og islam. Inngrepene skjer vanligvis når babyene er små, og i jødedommen skjer inngrepet når gutten er åtte dager gammel.

Mange gutter i verden blir også omskåret av grunner som har med kultur og tradisjon i store deler av den vestlige verden å gjøre. For eksempel blir ca 64 % av gutter i USA omskåret, og i Canada er tallet ca 32 %.Tallene er på vei nedover i flere land. Eksempelvis har andelen i Australia, gått ned fra 80 % til 20 % i årene mellom 1950 og 2018. 

Canadian Paediatric Society anbefaler ikke lenger omskjæring som standard operasjon for alle nyfødte gutter, og de sier også at hver familie selv må bestemme hva som er den beste løsningen for deres barn, basert på familiesituasjon, religion og kultur. 

Lite tilgjengelig informasjon i Norge – et feiltrinn

Helsedirektoratet har ansvar for å informere om rituell omskjæring i Norge. Det finnes omfattende informasjonnettsidene deres på flere språk i tillegg til egne skriv til foreldre. Dette blir formidlet på forespørsel ved helsestasjoner og sykehus.

Helsedirektoratet skriver imidlertid nå: «Informasjonsskriv kan ikke bestilles. Helsedirektoratet sluttet å ta imot bestilling på brosjyrer og informasjonsskriv 01.07.2022.» 

Om dette er retningslinjer fra den nye regjeringen ved helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkhol (Ap) er vanskelig å si. Men helsemyndighetene bør i alle tilfeller innse at dette er et skritt i feil retning.

Vi fikk all nødvendig informasjon

På det fødselsforberedende kurset tilbake i Toronto var vi en svært mangfoldig gruppe, sykehuset er ikke forbeholdt jøder. Der var det satt av god tid til informasjon om omskjæring av gutter, og det var et presist og standardisert opplegg, uten vekt på den jødiske tradisjonen. Her var intet tabu. Vi fikk se bilder av en gutt som akkurat hadde blitt omskåret, og de viste også hvordan man steller barnet etterpå. Dette siste er selvsagt helt essensiell informasjon. Vi fikk både høre om mulige komplikasjoner og om fordeler ved omskjæring av gutter. 

Selvsagt er alle som skal bestemme seg for hvorvidt de skal få et inngrep utført på et barn bekymret, og det var mange sterke inntrykk. Men så lenge vi fikk spørre sakkyndig medisinsk personell vi stolte på, skapte det trygghet i alle situasjoner som hadde med helse å gjøre. Det aller verste noen kan gjøre i en slik situasjon, er selvfølgelig å påføre andre skam og stigma. Det var heller ikke alle som hadde bestemt seg, men de fikk nå flere måneder på seg til å ta en beslutning på grunnlag av stødig informasjon fra offentlig helsevesen. 

Loven skulle ivareta guttebarns sikkerhet og helse

I Norge blir betydelig færre gutter omskåret enn i Canada og flere andre land. Det er vanskelig å finne nøyaktige tall, men det anslås ca 2000 hvert år. 

Et grovt overslag på omfang av omskjæring av nyfødte gutter i Norge kan muligens også gjøres ved å studere tall fra SSB som indikerer at av Oslos befolkning i 2016 hadde omkring 13 % muslimsk bakgrunn, innvandrere og norskfødte inkludert. På landsbasis var antall muslimer på cirka 4 %. Norge praktiserer generelt ingen registrering av mennesker etter religion, men hva jøder angår, antas det å bo omkring 1500-2000 i Norge

Den norske befolkningen har, bortsett fra sistnevnte gruppers rituelle omskjæring, heller ingen generell tradisjon for omskjæring av guttebarn, slik vi ser i USA der omskjæringen ikke nødvendigvis er forbundet med å være jøde eller muslim. Allikevel har de omkring 2000 guttebarna som omskjæres hvert år i Norge den samme retten til trygge helsetjenester – og informasjon herom – som alle andre barn i landet.

Norge fikk sin Lov om rituell omskjæring av gutter i 2015. Den påla blant annet regionale helseforetak å organisere spesialisthelsetjenesten slik at alle skal ha anledning til å få utført inngrepene på en forsvarlig måte og i regi av norsk offentlig helsevesen. 

Loven var omstridt da den ble innført. Flere ønsket et forbud, deriblant Legeforeningen, Sykepleierforbundet og Barneombudet. Daværende helseminister Bent Høie sa dog til Vårt Land i forbindelse med lovforslaget:

«Hensikten er å regulere dette og sørge for at rituell omskjæring blir en del av helsetjenesten. Vi skal ikke forby det, men regulere, slik at vi på en bedre måte enn i dag ivaretar guttenes sikkerhet og helse.»

Evaluering i 2020: Loven har ikke den planlagte effekten

Loven ble i 2020 evaluert i Oslo Met-rapporten En godt bevart statshemmelighet, og der konkluderte forfatterne med at loven bare i liten grad har den effekten den var tenkt å ha. I Norge er det få som kjenner til det statlige tilbudet, et tilbud som i seg selv ikke fungerer optimalt. Dette har ført til at nesten alle inngrepene i Norge nå skjer hos private aktører, og trolig reiser flere også til familiens opprinnelsesland for å få utført prosedyren. 

I Norge er det få som kjenner til det statlige tilbudet, et tilbud som i seg selv ikke fungerer optimalt.

Forskerne ved Oslo Met anbefaler at alle lokalsykehus og helsestasjoner skal kunne gi foreldre den informasjonen de har krav på etter loven, både muntlig og skriftlig.

Fagsjef ved Barneombudet, Camilla Kayed, sier også til Utrop rundt samme tid at «når det først ble bestemt at omskjæringen skal skje på sykehusene i Norge, må myndighetene sørge for å gi informasjon om komplikasjoner som kan oppstå som følge av inngrepet». 

Helseinformasjon når ikke frem til minoriteter

Likevel går altså helsemyndighetene ut og informerer på egne nettsider om at de ikke lenger sender ut informasjon på forespørsel. Dette er vanskelig å forstå. 

Det er viktig å sørge for at informasjon faktisk kommer frem, det holder ikke at den er tilgjengelig. Når dette ikke er tilfellet, sender det også signaler som hos noen minoritetsgrupper kan redusere tilliten til norske helsemyndigheter. 

Under koronapandemien, har det vist seg at ovennevnte kan utgjøre et problem , noe Folkehelseinstituttet også har hatt fokus på. I en artikkel fra 2020 skriver de blant annet: 

«Noen grupper er vanskelige å nå fram til med informasjon. Dette kan skyldes manglende språk-, helse- eller situasjonsforståelse, eller manglende tillit til avsenderen av informasjonen.» 

De nevner videre at det er barrierer i kontakt med myndighetene, som manglende oppholdstillatelse for seg selv eller andre, at råd og instrukser oppleves som uklare eller vanskelige å forstå, i tillegg til mottakerens opplevde frykt for juridiske konsekvenser av å henvende seg til myndigheter. 

Liten eller ingen informasjon

Temaet rundt omskjæring blir heller ikke tatt opp uoppfordret av lege eller jordmor i løpet av graviditeten, ei heller av legen i etterkant av fødselen. Det ville vært naturlig å ta opp dette med enkelte minoriteter. Dette til tross for at religion og etnisitet er en privatsak. Det finnes heller ikke synlig informasjon eller brosjyrer om temaet i venterom eller lignende.

Hvor mange som da faktisk får den informasjonen de ønsker og trenger, er vanskelig å si, men mye tyder på at det er ytterst få. 

Plass til å reflektere rundt valgfrihet, verdier og etikk

I tillegg til mer åpenhet, er informasjonen i Canada også mye mindre klinisk. Et eksempel er informasjon fra offentlige helsemyndigheter i en av Canadas provinser, British Columbia. 

De presenterer blant annet en tabell med fordeler og ulemper, de bringer statistikk og personlige historier. Det er en tone som ikke har den underliggende pekefingeren som deler av norske myndigheter demonstrerer. 

Jeg forstår at Norge og Canada ikke uten videre kan sammenlignes, blant annet fordi andelen som blir omskåret er så mye høyere i Canada, og at det er mindre stigma rundt dette fordi årsakene ikke bare er religiøse. 

På den annen side legger kanadiske myndigheter også mer vekt på at foreldre skal kunne ta godt informerte beslutninger der det også er plass til følelser og etikk. Det er blant annet satt opp flere punkter foreldre kan utdype for egen refleksjon, så som: «Min religiøse tro tilsier at omskjæring er det beste valget for min sønn» og «Jeg er bekymret for risikoen ved operasjonen og for hvordan jeg vil føle det hvis noe går galt». 

I en annen provins, Alberta, er også temaet verdier brakt inn i regnestykket. Foreldre blir blant annet oppfordret til både å tenke over egne verdier og barnets manglende mulighet for å gi uttrykk for egne ønsker. Og dette er formulert på en skånsom måte.

I Norge trenger vi helhetlig og balansert informasjon nå

Ovennevnte tydelighet og åpenhet ser vi ikke i Norge. Det er ingen snakk om etikk, verdier og følelser, at mange kan stå i krysspress, og at noen kan trenge å snakke om dette med noen de stoler på. Jeg er dog i tvil om vi i Norge hadde klart å håndtere denne balansegangen. Det er altfor stor motstand både i politikk og helsevesen. I Norge ser vi i det hele tatt en ensporet debatt rundt dette teamet, og med liten plass for refleksjon. Det kan umulig være til barnas beste.

At ikke norsk helsevesen ser at dette må håndteres på en annen måte, er uforståelig. Det er snakk om de aller mest sårbare. Det er ikke slik at om det ties ned og gjemmes bort, så blir færre gutter omskåret – i den grad dette i det hele tatt er målet. Antakelig er det tvert imot. 

Helhetlig og balansert informasjon, gitt tidlig og uoppfordret, bidrar derimot til å ivareta guttenes sikkerhet og helse på best mulig måte, slik intensjonen var da loven den ble innført i 2015. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.