Foto: Bokomslag: «How to think like a woman» (2023) av Regan Penaluna
- Møtes vi i kulturen, blir det vanskeligere å krige - 13.11.2023
- Berøring er bra for samfunnet! - 03.11.2023
- Språklig mangfold styrker folket! - 30.09.2023
De siste årene har hyllene i bokhandlerne vært prydet av omslag av tenkende kvinner, i seksjon filosofi, verdt å merke.
Stikk til mannsdominert akademia
Bøker som The Philosopher Queens (2020) av Rebecca Buxton og Lisa Whiting, Women Philosophers in Nineteenth-Century Britain (2022) av Alison Stone og Metaphysical Animal, How Four Women Brought Philosophy Back to Life (2022) av Clare Mac Cumhaill og Rachael Wiseman – alle gode eksempler.
Filosofi er ikke lenger forbeholdt den hvite mannen, levende eller død – nå har flere kvinnelige tenkere i det litterære og filosofiske hjørnet blitt noe av et et stikk mot patriarkatet som finnes i enkelte akademiske felter.
Stillhet om kvinnelige filosofer
Sist ute er forfatteren og journalisten Regan Penaluna, nå aktuell med boken How To Think Like a Woman (2023), der hun forteller om sexisme og diskriminering i det filosofiske feltet. Den kompliserte øvelsen som ligger i å ha et intellektuelt stimulerende liv som kvinne. Ikke minst viktigheten i å gjenfortelle historiene om forbildene, kvinnelige filosofer fra en, for mange, glemt tid og deres påvirkning på filosofisk tenkning gjennom tidene.
Ovennevnte Penaluna var stipendiat i filosofi før hun forlot feltet, og i bokens første del rapporterer hun om mistrivsel som masterstudent på universitet, møtt av en professor som stiller spørsmål ved om kvinner er like smarte som menn – der hun var én av to kvinnelige studenter i samme rom.
Dette er, ifølge Peneluna, forfatteren, intet nytt i det akademiske universet, og etter tre år som masterstudent har hun, til hennes store fortvilelse, ennå ikke studert kvinnelige filosofer.
Kvinners intelligens, like viktig i dag
Det mest urovekkende i boken er dog ikke erfaringene Peneluna gjør seg, men alle de mannlige filosofene som gjennom flere epoker har hatt et trangsynt forhold til kvinner innen dette feltet. Peneluna har skrevet flere notater om disse, en bukett av menn: Edward Clarke, Ludwig Wittgenstein, Charles Darwin, David Hume etc. Og også om Friedrich Nietzsche, som i sin filosofi var selverklært forkjemper i kvinnefrigjøring. Han godkjente utdannelsen for kvinner på universitetsnivå og oppfordret sin søster til å få seg en doktorgrad innen filosofi.
Men for å sitere Peneluna som siterer Nietzsche: «Generelt elsker ikke kvinner noen av kunstformene, har ingen kunnskaper om dem og er ikke genier». Slik faller gså han inn i rekken av det store flertallet av mannlige filosofer – som alle har uttalt seg negativt om kvinnens sinn og intelligens.
Gjennom bokens ytterligere innhold blir vi kjent med kvinnene fra omkring 17- og 1800-tallet, herunder Mary Astell, Catharine Cockburn og Mary Wollstonecraft, som blant annet skrev viktige forsvar for kvinners sinn. Men også rike tanker om kvinners frigjøring i møte med kjærlighet.
Peneluna skriver mye om frigjøring og kjærlighet og bruker seg selv som eksempel. Hun faller for en mann som heter Alex, de gifter seg. Han studerer selv filosofi. I forholdet tviler hun ofte på seg selv fordi hun føler hun trenger bekreftelse fra Alex på sin tankegang. Det ender med at hun ønsker å skille seg, som del av et frigjøringsprosjekt. Senere dukket det opp et nytt ekteskap og to barn, og en karriere innen vitenskapelig journalistikk.
[…] Og man kan også stille spørsmål ved hvorvidt kjærlighet og feministisk tankegang er motsetninger.
Boken er meget omfangsrik hva tenkere og deres filosofiske verdier, erindringer og erfart liv angår, men det kan fort bli mye repetisjon om kjærlighet, ufri tilværelse og usikkerhet for henne selv og blant tidligere kvinnelige filosofer.
Men boken en viktig påminner om at kvinners intelligens er like viktig og appellerende i dag som den de gamle antikkens hvite menn briljerte med.
Ja til den tenkende kvinnen!
Man kan undre seg over forfatterens hang til å problematisere den filosofiske kvinnen i dag. Er det i dag så problematisk som hen skal ha det til? Og man kan også stille spørsmål ved hvorvidt kjærlighet og feministisk tankegang er motsetninger.
Det går da fint an å være en tenkende selvstendig kvinne i dag, i et likestilt forhold. Kjærligheten som vesen er kanskje ikke alltid likestilt, men det er kanskje ikke resten av livet heller. Jeg savner selvransakelse, både når det gjelder kjærlighet og mangelen på kvinnelige studenter på det filosofiske feltet.
I Frankrike domineres det filosofiske fag av kvinner, eksempelvis filosofen Corine Pelluchon som blant annet spesialiserer seg i medisinsk etikk og dyrerettigheter. Og vi har filosofen Manon Garcia som spesialiserer seg på feminisme.
Kan det være at det er færre kvinner som velger feltet på grunn av populære og kjønnsbaserte studier som appellerer annerledes til kvinner? Kan det være forskjell fra land til land, der flere kvinner i enkelte land studerer filosofi basert på kultur, slik de gjør i Frankrike?
Peneluna rapporterer om viktige opplevelser i feltet, men hun bør også stille spørsmål om hvorvidt det eksisterer en annen kultur der hun kommer fra sammenlignet med andre steder.
Jeg får inntrykk av at flere kvinner velger humaniora som sitt felt i dag, og bokhandlerne har aldri sett flere kvinnelige tenkere enn i dag. Et positivt tegn for matriarkatet.
Den tenkende kvinne er på fremmarsj og det bør både hylles og stilles spørsmål ved at den tenkende kvinne nå deltar i en sofistikert samtale om rett og galt. En tenkende kvinne våger nå også å ta imot kritikk. Sist, men ikke minst: «En fri mann behandler kvinner likeverdig», kloke ord fra en annen tenkende kvinne, Catherine Trotter Cockburn. Frem med den tenkende kvinnen!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
