Jeg besøkte nylig Nasjonalt ankomstsenter i Råde. På bussen fra Oslo gikk det på en mann i 40-årene, bærende på en liten ryggsekk. «Han skal til mottaket, kan du sørge for at han kommer til riktig sted», sa en sikkerhetsvakt som fulgte han til bussjåføren.

Mannen hadde problemer med å finne et sete. Til slutt spurte han meg, ved hjelp av Google translate: «Vet du hvor jeg kan sitte?» 

Etterhvert laget vi kø i midtgangen og folk ble stadig mer irritert. «Han er flyktning og kan ikke norsk eller engelsk», sa jeg. Og da det ikke hjalp på holdningene, kunne jeg ikke dy meg og sa: «skjerp dere, og tenk på hvor heldige dere er!» Av og til trenger voksne mennesker å høre det også.

En dyp menneskelig tragedie å være på flukt

Vi fortsatte å kommunisere via Google translate. På spørsmål om hvor han kom fra, pekte mannen stolt på skjerfet sitt i blått og gult og viste meg på kartet hvordan han hadde reist med buss gjennom Europa fra Ukraina og hit. «Der er hjemmet mitt», sa han gråtkvalt. «Jeg håper det blir slutt på krigen, slik at du kan reise hjem igjen», sa jeg. Og da sto det et enkelt hjerteskjærende ord på skjermen: «håp». 

Og selv om jeg allerede har et stort hjerte for flyktninger og kjenner flere, var det dette enkle ordet som virkelig fikk meg til å forstå hvilken dyp menneskelig tragedie det er å være et menneske på flukt. 

Får bo i et bygg som ligner et fengsel

Venner og familie viste også stor sympati da jeg fortalte historien. Men de fleste hadde tydeligvis behov for å nyansere dette, og sa ting som «Da slipper han jo å delta i krigen», eller «Jeg hadde bare vært glad for å være trygg». Hvordan de kan ha noen som helst forutsetning for å tro dette, er vanskelig å forstå.

I tillegg stoler mange blindt på at Norge tar seg godt nok av mennesker i nød. «Det er fint at vi tar imot så mange flyktninger» og «Han får det helt sikkert godt i Norge», sier de gjerne.

Men mitt førsteinntrykk av Norsk ankomstsenter var ikke særlig positivt. Det ble ferdigstilt i 2021, og er et tidligere kjøpesenter. Beliggende langs Mosseveien, ved en enslig drive-through-McDonalds og en diger parkeringsplass, er det på ingen måte innbydende. Bygget er massivt og ligger bak høye gjerder, og alle må slippes både inn og ut av en sikkerhetsvakt. 

Og selv om botiden her er maksimalt 21 dager, er jeg dypt skuffet på Norges vegne. Med all den naturen og arealene Norge har, plasserer vi mennesker på flukt i et forurenset ingenmannsland og i et bygg som minner sterkt om et fengsel.

– Prøv å sett deg inn i tilværelsen som flyktning

Da vi gikk av bussen var det imidlertid fint å se at ukraineren traff landsmenn som han kunne snakke med, og dét helt uten Google translate. Jeg så da hvordan han forandret seg når han møtte mennesker som forsto språket hans. Som skjønte humoren hans og som han sikkert kunne snakke åpent og usensurert med. 

Flere burde også ta bussen til Nasjonalt ankomstsenter og virkelig prøve å sette seg inn i tilværelsen som flyktning. 

Og jeg er ikke stolt av å innrømme det, men jeg innså at jeg hadde gått i fella og satt han i bås som «flyktning» og ikke et helt vanlig menneske. En påminnelse om at jeg selv har et stykke igjen. 

Flere burde også ta bussen til Nasjonalt ankomstsenter og virkelig prøve å sette seg inn i tilværelsen som flyktning. 

Som de som rangerer innvandrere etter hvor godt de klarer å «integrere» seg. Og glemmer at mennesker har ulike forutsetninger for å tilegne seg språk og kulturkompetanse. De burde tenke over hvordan det skulle være å tilpasse seg et sted der ingenting er kjent og der de må ha tolk for å snakke med autoritetene. 

De som ikke tør å kjenne på andres lidelse

Og de som har behov for å klappe seg selv eller Norge på skulderen, burde også sette seg mer inn i forholdene ved asylsentrene og selve asylinstituttet. Er det slik at rike Norge faktisk stiller nok opp for mennesker i nød?

De som har både en og to biler og hytte, men som likevel sutrer over matvarepriser og dyr strøm, burde tenke over hvordan det er å komme med to tomme hender til et nytt land. Og være prisgitt at noen gir deg nok penger til at du kan ha råd til å opprettholde en viss livskvalitet.

Ikke minst burde politikere som bruker ord som «velferdsmigranter« og «juksemakere»  ta seg en tur hit og reflektere over sitt mulige etnosentriske menneskesyn. Og spørre seg selv om mange vil gå gjennom en asylprosess og alt det innebærer hvis de ikke frykter for sitt eget liv. Er tap av språk, kultur, verdighet og individualitet verdt det å få tilgang til norske NAV?

Til slutt bør de som har behov for å nyansere slike skjebner, gå i seg selv og se om dette rett og slett ikke bare er en menneskelig tragedie. Eller er behovet for å se det positive i dette heller et forsøk på å beskytte sine egne følelser og gjøre det lettere å gå videre med sitt eget liv? 

Og jeg sier som jeg sa til menneskene på bussen: – De fleste av oss vet virkelig ikke hvor godt vi har det.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.