I det svenske tettstedet Angered møter jeg Sveriges eneste «integrasjonspolitimann» – og han forteller om mørket som har lagt seg over svensk identitet. (Foto: Dimitri Koutsomytis)
I Sverige møtte jeg en journalist og en politimann. Det ga innblikk i hva som skjer når en ny variant av det urgamle klansystemet vinner individets lojalitet – i fravær av et tydelig svensk «vi».
999Shares
Asle Toje

Vi antar gjerne at ting som i samfunnet anses som gode virker gjensidig forsterkende, som at innvandring skaper mer dynamiske samfunn. Erfaringer fra Sverige setter et spørsmålstegn ved sistnevnte. Selv om den svenske velferdsstaten koster halvparten av brutto nasjonalprodukt, kommer den åpenbart til kort.

Svenska Dagbladets Per Gudmundson skrev i 2016:
«Samtidig som […] BNP per capita har vært nær stillestående i et tiår har mengden samfunnsproblemer – eller ‘utfordringer’, som de kalles når løsninger mangler – vokst. Integrasjonen er en utfordring, skolen er en utfordring, langtidsarbeidsledigheten i utsatte grupper er en utfordring, […] brennende biler i utenforskapsområdene er en utfordring, kommunenes økonomi er en utfordring, politimangelen er en utfordring, utmattelsessyndrom bland sosionomer er en utfordring og så videre.»

Staten subsidierer islamsk fundamentalisme

De dype stolene i foajeen på ærverdige Hotell Eggers er en hengemyr i plysj. Hotellet midt i Göteborg er hjemmebane for nordmenn, for dette er gamle Hotell Christiania som byttet navn før unionsoppløsningen i 1905. I stolen ovenfor meg sitter journalist Sofie Löwenmark. Hun er halvt marokkansk og skriver for avisene Göteborgs-Posten og Expressen.

Vi snakker om utviklingen som har gjort Göteborg til en etnisk segregert by. På spørsmål om hvorfor dette opptar henne svarer hun: «Det er klart at dette berører meg direkte, jeg har røtter i begge kulturer». Hun smiler skjelmsk og sier «det hjelper naturligvis at jeg ikke like lett kan avfeies med rasismeanklager.» Er det et fremdeles et problem i Sverige? «Ooo-ja», ler hun.

Löwenmark er en vever kvinne, hun snakker lavmælt i fullendte setninger, det er nesten så du kan høre hvert komma. Hun mener vanskene med å påpeke selv åpenbare utfordringer med landets integrasjonspolitikk før hadde å gjøre med medieklimaet. Hun mener dette har bedret seg i senere år, nå er det politikerne som står i veien for å ta konsekvensene av hva man vet.

«Under valgkampen i 2018 var med ett alle enige om at segregering er et problem. Men løsningene som ble satt frem var større versjoner av tiltak som alt har feilet, «de kaster penger på problemene». Det er spesielt spørsmål om kvinners stilling i innvandrerdelene som opptar henne: «Svenskene har flyttet og svensk kultur er erstattet av noe annet.»

– Hva er dette ‘andre’? «Det er ingen enhetlig kultur som preger de innvandrertette bydelene, men sikkert er det at mye av de mange penger staten bruker på integrasjon ender i hendene på folk som tar avstand fra svensk kultur.» I sitt arbeid har Löwenmark avdekket at staten subsidierer islamsk fundamentalisme i radikale moskeer og muslimske friskoler.

«Det finnes ingen innfødt svensk kultur»

«Det er fremdeles en etablert sannhet at problemene i innvandrerdelene kommer av økonomisk ulikhet, ikke kultur. Innvandret kultur anses per definisjon som en berikelse». Litt fårete erkjenner Löwenmark at hun selv er tatt inn i varmen, som en «som sier noe viktig», men uten synderlig innflytelse. Hvorfor? «Jeg tror det har å gjøre med svensk selvforakt».

Det er en del av den svenske kulturen å ringakte seg selv. I 1911 skrev statistikeren Gustav Sundbärg i boken Det svenske folket: «Sier noen noe stygt om Sverige, aksepteres dette umiddelbart uten den ringeste nøling. I slike tilfeller behøves aldri noen granskning, beskyldningen anses som sann, derom kan det ikke råde noen tvil».

Det finnes mange tenkelige forklaringer på at svenskenes syn på nasjonen har vært mindre udelt positiv enn i Danmark og i Norge. Noe av grunnen kan ligge i at Sverige ikke ble en nasjonalstat i moderne forstand før etter tapet av Norge i 1905. Frem til dette var Sverige sentrum i et multietnisk storrike, det var i det minste aspirasjonen.

Da Sverige var trengt tilbake til sine kjerneområder, ble ikke nasjonen samlende. Den multikulturelle overklassen var på 1800-tallet uinteressert i å representere de hundretusener av svensker som var blitt annektert av Russland. Svensk nasjonalisme var derfor svært opptatt av det svenske da den først ankom.

Dette synliggjøres i ‘Strindbergsfeiden’ hvor August Strindberg i sin «Tal till svenska nationen» gikk ut mot kongemakten som han mente tjente folket dårlig i en bitter utveksling med de konservative. Strindberg ville ha ‘Folkstaten’ i stedet for autoritær monarkisme.

Etter første verdenskrig utviklet det svenskene kaller ‘kulturvenstre’, innen universiteter, medier og øvrige kulturinstitusjoner, et problematiserende syn på nasjonen. Dette var dels som følge av at høyreradikale svøpte seg i flagget, noe de fremdeles gjør. Poenget kan overdrives, men bidrar til å forklare hvorfor svenskene har færre patriotiske ritualer enn nordmenn og dansker.

På 1970-tallet blomstret de svenske motkulturene hvor teorien om ‘etno-kulturell hvit undertrykkelse’ først fant feste. I kortform går det ut på at hvite er historiens evige overgriper. Den kulturelle venstresiden i Sverige har svermet for radikal sosial transformasjon. I Sverige ble deres dominans mer komplett og evnen til å skambelegge meningsmotstand mer effektiv.

Dette er bakteppe for et moment integrasjonsforsker Grete Brochmann, trekker frem i antologien Skandinavisk uro: Innvandring og velferdspolitikk (2018). Mens man i Danmark, og i mindre grad Norge, fastholdt at det er innvandrere som skal integrere seg, plasserte svenskene integrasjonsbyrden på flertallsbefolkningen.

Hun konkluderer: «Majoritetens kulturelle interesser ble underordnet i denne sammenheng». Utredningen Jämlikhet, valfrihet och samverkan, (1975) knesatte prinsippet at innvandrere skulle tilbys språkopplæring, men ikke forventes å ta til seg svensk kultur. De skulle derimot få tilskudd til ‘kulturbevaring’ av kulturen fra hjemlandet.

Som en konsekvens av dette ble svensk identitet tømt for innhold og introdusert som et minste felles multiplum for alle verdens kulturer. Den svenske nasjonen måtte således betale for masseinnvandringen med sitt «vi». Kjendishistorikeren Ingrid Lomfors ga prosjektet akademisk bekreftelse da hun i 2016 slo fast: «Det finnes ingen innfødt svensk kultur».

Elitekonsensus om å ‘supplere med mangfold utenfra’

Dette radikale tankegodset avløste den mer inkluderende borgerrettighets-tanken. Forsvar av svensk kultur ble vanskeliggjort ved at rasisme ble utvidet til å omfatte kulturalisme, eller kritikk av kulturell praksis. Kulturvenstre kombinerte herredømme med et selvbilde som ‘undertrykte’ eller, i det minste, ‘de undertryktes permanente representant’.

Stadig mer av kjøttvarene som selges i Storbritannia er halal – fordi minoriteten ikke vil spise annet, mens flertallet ikke bryr seg

Denne mekanismen dominerer fremdeles i Sverige. Innvandringspolitikken bunner fortsatt i en bred elitekonsensus om å supplere det problematisk ‘hvite’ Sverige med ‘mangfold’ utenfra. Eller som landets Statsminister Fredrik Reinfeld sa det i 2006 «Bare barbariet er ur-svensk. Resten av utviklingen er kommet utenfra».

En parallell sosial orden

Ulf Boström er Sveriges eneste ‘integrasjonspolitimann,’ tilknyttet politikontoret i Angered hvor tre fjerdedeler av de 51.000 innbyggerne er innvandrere eller barn av innvandrere. 26 prosent av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn lever steder som dette. Boströms unike rolle er dels en konsekvens av den svenske nærpolitireformen som nedprioriterer politiets lensmannsfunksjon. I Angered har man innsett at lokalkunnskap og nærvær er påkrevd.

Vinduet i Boströms kontor rammer inn et bilde av tetris i betong. Han snakker med ordknapp autoritet, som en offiser som avlegger rapport. Skolefrafall, trygdeavhengighet, anmeldte lovbrudd, oppklaringsrater tallfestes over tid. Trendene er negative. Han beskriver effekten av at mange barn av innvandrere ikke tar nok utdannelse til å kunne finne arbeid. «Ulike former for kriminalitet og svart arbeid blir veien til selvstendig inntekt for mange».

Mange unge, spesielt guttene, faller ut av skolen uten tilstrekkelig språklig og kulturell kompetanse. Hjemme lever én, ofte begge, foreldre på trygd. «Vi har brukt store ressurser på å få folk inn på arbeidsmarkedet, med små resultater, dels fordi lavtlønnsarbeid er mindre attraktivt enn trygd, dels fordi dette ikke er etterspurt arbeidskraft».

Böstrom er frustrert over myndighetens tafatte respons på hva han anser som en krise i sitt nabolag: «Vi mangler de rette verktøyene på grunn av manglende kunnskap». Han mener noe av årsaken er at innvandrere som ikke vil bli svenske har fått gjennomslag gjennom å engasjere seg i politiske partier. Som resultat defineres integrasjonspolitikken i stor grad av innvandrere.

Et annet moment Boström understreker, er hvordan Sveriges Muslimska Råd med Islamska Forbundet (IF) har lyktes å gjøre seg til talsmann for alle Sveriges cirka 800.000 muslimer, på tross av at om lag halvparten av disse er sekulære. IF fremmer en konservativ fortolkning av Islam, noe som, ifølge Boström har bidratt til at moderate moskeer har blitt mer utsatte, færre og fattigere mens politisk islam har blitt vanligere.

Når jeg spør han om grunne til denne utviklingen, sukker han: «Flere partier, men fremfor alt sosialdemokrater, har dessverre tillatt sitt verdslige parti å bli utsatt for minoritets-muslimsk, politisk-islamsk innflytelse i mer enn 20 år, og derved avvike fra den sekulære demokratiske tilnærmingen. Da følger naturligvis utviklingen av ulike parallelle sosio-islamske arrangementer i samfunnet. Slik har også deler av Angered utviklet en parallell sosial orden».

Bedt om å beskrive denne ordenen, sier han «De papirløse og tullingene er på bunnen. Over disse er de småkriminelle, som får bekreftelse fra visse moskeer som signaliserer at det svenske samfunnet har sviktet dem, at de er ofre. På toppen sitter klansoverhoder og moskeens autoriteter som tidvis fungerer som mellommenn vis-a-vis statsmakten».

Boström mener dette opprettholdes gjennom såkalt æreskultur, hvor sosial kontroll opprettholdes, dels, gjennom trusler, tvang og vold. Spesielt jenter settes i en umulig situasjon der det svenske systemet krever en anmeldelse for å gripe inn, mens en anmeldelse av en far, onkel eller bror vil føre til sosial utstøting, noe som er et fryktelig alternativ for unge mennesker som er fremmede for det svenske samfunnet hvor de ville måtte leve videre, alene.

Boström følger meg vennlig helt ned til porten. Til sist sier han «Vi kan ha fem år på oss for å starte en positiv demokratisk utvikling i Sveriges utsatte områder». Men, ymter jeg frempå, dette følger ikke av de tallene du la frem? Han trekker opp glidelåsen i skinnjakken, «Vi kan ha fem år til å gjøre det rette, men avgjørelsen skulle vært fattet for 25 år siden.»

Det nye klansamfunnet – når et svensk «vi» mangler

Svenske innvandrerbydeler er ikke en ‘salatbolle’ av homogene minoritetsenklaver hvor gründerånden blomstrer, dette er ikke ‘Chinatown’. Bydelene huser ofte tretti–førti forskjellige etnisiteter. Islam er en faktor som forener mange, men forsøk på å reprodusere islamsk kultur har hatt lite fremgang, bortsett fra bruken av hijab som identitetsmarkør.

En distinkt subkultur har vokst frem. Denne beskrives av i politirapporten «Utsatta områden», hvorav det er seksti i Sverige i 2019. Alle er steder hvor minoritetene er i majoritet. Utsatte områder preges, ifølge rapporten, av etniske konflikter, norm- og lovbrytende oppførsel, uvilje til å samarbeide med politiet, samt «en alternativ sosial orden».

Noe nytt synes å ha oppstått, i møtet mellom ikke-vestlige kulturer i en sjenerøs velferdsstat uten noe mål om assimilering. En tenkelig forklaring på fenomenet kan ligge i klansimpulsen. ‘Klan’ klinger eksotisk. Dette kommer, skriver Per Brinkemo i boken, Mellan klan og stat (2014) av at vi ser den liberale rettsstat som naturgitt og klanen som et tilbakelagt stadium.

Brinkemo påpeker at klan er en, historisk sett, åpenbar måte å organisere samfunn på. Klanen garanterer gjensidighet som foruten felleskap kan levere rettferdighet og velferd. Det fordrer kontroll over medlemmene.  Klanen står kollektivt ansvarlig for hva hvert medlem gjør. Klanens status er tuftet på at hvert medlem ser seg selv som forsvarer av kollektivets ære.

Å forlate klanen innebærer at man ikke lengre vil ha tilgang til ikke bare juridiske, men også økonomiske og sosiale sikkerhetsnett.  Hver persons verdi i klanen er således knyttet til en annen persons handlinger. Mens den svenske staten ikke lengre refererer til et folk, men en befolkning utgjort av autonome individer, ser klanen seg som en kollektiv organisme.

Klanlogikken er ikke Skandinavia fremmed. Ættene i sagalitteraturen er klaner. Den norske utvandringen til Island kan anses som et siste forsvar av klankulturen mot den fremvoksende statsmakten. Fravær av sentralmakt med voldsmonopol har åpenbare svakheter. De første 100 årene var den kongeløse staten preget av blodige ættefeider, beskrevet i islendingesagaene.

Historikeren Mark S. Weiner beskriver klan som en kollektiv identitet. Han sammenligner klanen med et forsikringsselskap som man ikke kan forlate. Klanen kan frigjøre fra andre identiteter. For unge med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Sverige kan det å ta til seg klankulturen frigjøre fra foreldrenes medbrakte kulturelle bagasje, som ofte mangler appell.

Klanen konkurrerer med kjernefamilien om individets lojalitet. Nasjonalt fellesskap er uforenlig med klansystemet. Men motsetningen med den moderne staten er mer fundamental. Weiner ser staten som garantist for enkeltmenneskets uavhengighet. Han påpeker at en svak statsmakt, som ikke krever lojalitet eller tilslutning, kan svekke individets frihet.

Lars Trägårdh og Henrik Berggren bidrar med hva som kan være en supplerende forklaring i boken Är svensken människa? (2015) Der beskrives drivkraften i den skandinaviske velferdsstaten som ønsket å frigjøre den enkelte borger fra avhengighet av familie; fattige fra almisser, koner fra ektemenn, barn fra foreldre og de eldre fra sine barn.

Skandinavia er de kanskje mest individualistiske samfunn på jorden, noe som paradoksalt nok har vist seg å være rikt jordsmonn for en mer arkaisk måte å organisere samfunn på. Nordiske land har i senere år hatt høy innvandring nettopp fra land hvor klanskulturer råder. Men de utgjør ikke flertallet, på lang nær, så hvordan kan deres logikk vinne fram?

Økonomen Nassim Taleb beskriver i boken Skin in the game (2018) mekanikken som inntreffer når en gjenstridig minoritet overfører sine preferanser på en majoritet uten sterke preferanser. Han viser til at stadig mer av kjøttvarene som selges i Storbritannia er halal, fordi minoriteten ikke vil spise kjøtt som er slaktet på annet vis, mens flertallet ikke bryr seg.

Vi har alle et begrenset antall sosiale interaksjoner i løpet av en dag. Når Sveriges utsatte områder har stadig færre etnisk svenske innbyggere, vil stadig flere av integrasjonene være mellom innvandrere. Det reduserer potensialet for den slags uformell integrasjon som motstandere av formelle integrasjonskrav ofte løfter frem som et bedre alternativ.

Et siste element som kan ha gjort fremveksten av klansamfunn mulig, er den universelle velferdsstaten. Den høye trygdeprosenten blant de som lever i ‘utsatte områder,’ gjør klansystemet økonomisk bærekraftig. I et klansperspektiv er velferdsstaten gratispenger, autoritet og tilslutning følger andre maktstrukturer.

Den svenske stat finansierer i tillegg etniske foreninger og bidrar til å formalisere maktstrukturer ved å akseptere de som hevder seg å tale på vegne av grupper som legitime talspersoner. Klanperspektivet kan således bidra til å forklare hvorfor enkelte grupper integreres i det svenske samfunnet, mens andre grupper dyrker utenforskap.

Vi undervurderer klanssamfunnets styrke. Raskt fallende generell tillit i Sveriges innadrettete nabolag i indikerer at det ikke er gitt at den liberale velferdsstaten vil overvinne klansimpulsen.

Den svenske staten er Europas siste prinsipielle forsvarer av multikulturalisme. Slik kan den liberale velferdsstaten ha blitt klansamfunnets redning.