Under en seremoni, og feiring, på Etterstad videregående skole, onsdag den 26. februar, signerte tøffe innvandrerkvinner lærekontrakter innenfor barne- og ungdomsarbeider-feltet. 
Foto: Kamzy Gunaratnam
Å få kvinner, og spesielt innvandrerkvinner, inn i arbeidslivet handler om selvstendiggjøring, myndiggjøring og utvikling av velferdsstaten vår, skriver Kamzy Gunaratnam.
339Shares
Kamzy Gunaratnam

På onsdag var jeg på en lunsj i forbindelse med lærekontraktsignering på Etterstad videregående skole. Selv om jeg på generelt grunnlag heier på yrkesfag, lærlinger og fagarbeidere, var dette arrangementet noe som likevel rørte hjertet mitt litt ekstra.

Verdighet og respekt nøkkelord

Under lærekontraktsigneringen var det bare damer med innvandrerbakgrunn. Disse damene er blitt rekruttert gjennom NAV, inn i voksenopplæringa for å ta en fagutdanning – sponset av områdesatsningen.

Kvinner, og da særlig innvandrerkvinner, inn i arbeidslivet er en av mine viktigste likestillingssaker. Ikke bare min ­­– dette er en viktig sak i samfunnet. Det handler om selvstendiggjøring, myndiggjøring – ja, utvikling av velferdsstaten vår. At kvinner jobber og betaler skatt er mer verdifullt enn oljefondet. Verdighet og respekt er nøkkelordene her. Mennesker må få verktøy til å klare seg på egenhånd.

Vår tids rockestjerner

Mange innvandrerkvinner har ofte vært i skvis: Skal jeg fortsette å være ufaglært med små inntekter for barna mine? Eller skal jeg ha enda mindre i noen få år, mens jeg studerer? Og hva med barna i den tidsperioden da?

Dette samarbeidet jeg var vitne til sist onsdag handler om å få betalt under utdanning. Det handler om voksne mennesker som jobber hardt for å lære seg fag, men også det norske språket. I tillegg blir de fagarbeidere – og de er vår tids rockestjerner. De skal bygge byen og landet vårt.

Dette er mitt Oslo – sånn skal det være

Jeg kom til Norge som treåring. Det var lett å lære seg norsk i barnehagen. Men når du kommer hit som voksen, er det annerledes. Det er mye vanskeligere. Derfor er det ekstra imponerende. Jeg vet ikke om jeg ville klart det – jeg bøyer meg i støvet for det harde arbeidet!

At kvinner jobber og betaler skatt er mer verdifullt enn oljefondet

På onsdag signerte tøffe, sterke innvandrerkvinner lærekontrakter innenfor barne- og ungdomsarbeider-feltet. Vi feiret med lunsj, laget og servert av mennesker som har gått den samme løypa, men innenfor kokkelære. De er lærlinger på sitt andre år nå. Disse lærlingene på andreåret, serverte lærlingene på vei inn i sitt første år. Denne seansen fikk meg til å felle en tåre. Dette er mitt Oslo. Sånn skal det være.

For dette er hardtarbeidende mennesker. De gjør det beste de kan med de verktøyene de har. Da tenker jeg på alle de kommentarfeltene jeg har lest, meldingene jeg har fått i innboksene mine og ikke minst, fordommene mange opplever hver eneste dag: At vi med innvandrerbakgrunn ikke bidrar.

Jeg skulle hatt hver eneste en av de som påstår dette med meg til Etterstad videregående skole på onsdag. En av damene sa: «Det koster å ta plass». Jeg er enig med henne, det koster. Derfor er disse damene mine rollemodeller. For at de tør, vil og står på som ingen andre.