Trossamfunn har gode forutsetninger for å bidra til at unge ikke trekkes inn i kriminalitet og terrororganisasjoner, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Firuz Kutal
Å styrke trossamfunnenes tilgjengelighet i samfunnet er en viktig del av integreringsarbeidet, skriver Vegar Jørgenstuen i dette innlegget. 
1.1K+Shares

Moskéer har eksistert i Norge i mange tiår, men storsamfunnet vet for lite om hvor viktig moskéer og muslimske organisasjoner er for arbeidet for integrering og mot radikalisering.

Gjennom disse møtearenaenes tilstedeværelse har man avverget veksten av radikalisert ungdom og vært med på å henvise flyktninger og innvandrere til de offentlige institusjonene for å søke hjelp gjennom integreringsprosessen. 

Oppgjør med syndefull fortid

Muslimske trossamfunn spiller også den viktigste rollen med å informere barn og unge om korrekt opplæring i tro og praksis som igjen vil forhindre at muslimsk ungdom dyrker egne, og noen ganger uraffinerte, holdninger som kan gi negative konsekvenser for storsamfunnet.

Ifølge en artikkel fra forskning.no er det ikke den typiske moskégjenger som til slutt havner i terrorgrupper, men nesten alltid de som i utgangspunktet aldri var særlig religiøse og som kommer fra kriminelle miljøer. Det er de som selger stoff på gatene og dyrker en voldelig gjengkultur, de som står utenfor samfunnet. Sveinung Sandberg – professor på institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo – sier: «Vi snakker om unge muslimer fra gjengkulturer som har slåssing, dopsalg og maktsøken som sitt varemerke. Å bryte med gjengmiljøet betyr tap av posisjon og prestisje. Ved å gå inn i et voldelig islamistisk miljø, blir overgangen mindre; her får de bruk for sin kompetanse fra gata, samtidig som handlingene deres får en slags moralsk forankring i deres øyne.» 

Dette er tilsynelatende mennesker som vil gjøre opp for sin syndefulle fortid ved å hoppe inn i noe de er manipulert til å tro vil være deres eneste måte å oppnå frelse på. 

Kort vei til terror

Dette er altså muslimske ungdommer som ikke har nevneverdige religiøse erfaringer i livet og som har sklidd ut på siden av samfunnet. De har gjerne ingen jobb, utdanning eller familie å ivareta, og søker i retning religion. 

Om det da ikke finnes åpne trossamfunn som er til stede for å hjelpe dem, finner de støtte hos individer som kan føre dem inn i ekstremistiske miljøer. For mange av dem er det altså slik at deres bakgrunn og erfaringer med vold og kriminalitet, gjør overgangen til terrorgrupper lettere enn for en person med et godt forhold til familie, religion og samfunnet generelt.

La trossamfunn jobbe med unge – det kan de

Basert på denne ovennevnte kan vi formode at radikalisering ikke foregår så sterkt blant muslimer som holder seg til en moské eller et trossamfunn hvor de fokuserer på kunnskapssøking og samhold. Disse arenaene er viktige, og derfor bør de også fortsette å motta statsstøtte. 

Ved fravær av moskeer og muslimske organisasjoner dannes et illevarslende vakuum

Har ikke ungdommene tilknytning til moskéene, så vil følelsen av at de ikke er velkomne forsterkes ytterligere. Dette fordi de ikke får god kunnskap om hvordan de skal takle vanskeligheter i livet. De trenger gode voksne rollemodeller som har samme bakgrunn som dem selv. Rollemodeller som kan vise dem hvordan de kan kanalisere sitt ønske om et religiøst liv på en fornuftig måte og bidra til fellesskapet. 

Ved fravær av moskeer og muslimske organisasjoner dannes et illevarslende vakuum. Og dette tomrommet kan fylles opp av ekstremister som ønsker ungdommen velkomne og gir dem følelsen av aksept og anerkjennelse om de går vekk fra gata og inn i terrorvirksomhet. Å styrke trossamfunns tilgjengelighet i samfunnet er derfor en del av integreringsarbeidet. Slik kan ungdomskriminalitet og videre rekruttering til større kriminalitet begrenses. 

I likhet med blant annet moskéen Islamic Cultural Centre i Oslo som gjennom mange år har avdekket og veiledet ungdom som har vært på vei mot en sint radikaliseringsprosess så kommer Iman Aktivitetssenter til å gjøre det samme i Groruddalen, selv uten statsstøtte. 

Det har jo blitt observert blant muslimer i Norge hvordan moskéene har vært til nytte for ungdom som sklir ut av samfunnet, så det å opprette et aktivitetssenter for ungdommene i Groruddalen er en gave til samfunnet og spesielt minoritetsungdommen. Her kan barn og unge som vanligvis møtes ute, og blir utsatt for rekruttering til gjenger, narkosalg og lignende, møtes for å diskutere fremtiden, trene, samarbeide om skoleoppgaver eller få et sted for felles bønn og religiøs studie – for de som måtte ønsker det.

Jeg vil mene at både politikere og storsamfunnet bør tenke over lettelsen dette gir for alle som jobber for en bedre hverdag for ungdommer, og spesielt minoritetsungdom i Oslo. Det er forståelig at enkelte er skeptiske hvordan slike møteplasser kan være til hjelp for den yngre generasjonen, men skeptikerne bør da disse stole på de som har erfaring med ungdom med minoritetsbakgrunn. 

Å både ønske å legge ned moskéer og andre trossamfunn, og i tillegg forvente mindre radikalisering er nemlig gir beviselig ingen mening. Gi trossamfunnene spillerom i arbeidet med ungdom – det har de lang og positiv erfaring med.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.