Foto: Privat
For litt over en uke siden hadde vi muslimer en veldig hellig og viktig dag i fastemåneden ramadan hvor vi, etter to år med pandemi, var veldig mange sammen og åpnet fasten. Gud, som det var hyggelig og etterlengtet. Vi spiste sammen og ba til ganske seint på natta. Nesten til klokka tre om morgenen. Natten til den 27. dagen av ramadan, lailat al-qadr, er nemlig regnet som ekstra hellig.
Av en eller annen grunn så jeg for meg at det plutselig kunne stå en person utenfor moskeen og brenne Koranen fordi denne personen visste at denne dagen er spesiell for meg og mange andre muslimer i hele verden.
Jeg fikk en veldig ubehagelig følelse inni meg. Jeg følte meg litt redd og utrygg. Hvor mange kameler skal man egentlig svelge?
Hvor mye skal vi tåle?
I hvor stor grad og hvor lenge skal en gruppe mennesker måtte tåle å føle seg utrygg og uønsket? Jeg spør for en venn.
Til deg som brenner Koranen, du må gjerne brenne og herje og jeg skal love deg at jeg virkelig ikke bryr meg om deg eller det du gjør. Du brenner papir.
Koranen og alt den formidler av verdier har mange muslimer memoritsert i hjernen, i hjertet og de fikk den med morsmelken.
Dette kan du ikke ta fra dem uansett hvor stor brann du lager. Det som er i hjertet blir i hjertet.
Dine handlinger forteller noe om deg, ikke om meg
Denne handlingen forteller mer om deg og hvor usivilisert du er, mer enn den forteller noe om meg som muslim.
Jeg hadde håpet du var enda modigere, smartere og heller inviterte meg til en god samtale hvor du kom med logiske motargumenter for å overbevise meg om synspunktene dine. Kanskje hadde du da klart å skape en forandring og fremme tankene dine.
Å brenne papir er lett
Det er veldig lett å ta en fyrstikk og tenne på papir, det som er vanskelig er å oppføre seg som en verdig og reflektert motpart som vet å forme motargumentene sine, stable dem i riktig rekkefølge og presentere dem med strategisk timing.
Brenning av bøker skjedde jo i gamledager for å sensurere bøker man ikke tålte eller ikke turde å deale med i samfunnet, gjorde det ikke? Er du redd for å diskutere med meg eller vitner denne handlingen din om kunnskapsløshet?
Vi er her når du er klar til å prate
Lykke til sier jeg bare, men min verdighet, toleranse, selvrespekt og tro kommer du aldri til å skade eller påvirke.
Hjemmet mitt er åpent når som helst, og både jeg og familien min tar deg mer enn gjerne imot på kaffe og middag for en sivilisert prat – når du har øvd deg på sinnemestringsteknikker.
Til dette skjer, kommer jeg bare til å ignorere deg og yte positivt og fruktbart for samfunnet. Jeg har mange viktigere ting å bruke tiden og energien min på, enn å ergre meg over deg
Jeg respekterer din rett
Jeg, som hører til en minoritet, respekterer din rett til å gjøre dette i Norge og støtter din ytringsfrihet mer enn noen andre. Jeg tenker bare at vi hadde lært mer om hverandre om vi heller fikk satt oss ned og pratet sammen.
Pass på å ikke skade deg selv mens du brenner boken min. Jeg kunne brukt den samme ilden til kaffe på bålet og en konstruktiv prat for å bli bedre kjent. Men, men!
Du velger, jeg respekterer og tåler.
Teksten ble første gang publisert på Hanan Abdelrahmans Facebook-side, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
