Ytringer

Satire er den beste terapi

 
Foto : The Daily Evergreen
Gjennom komedie og satire kan man redusere fordommer. Det er nettopp det som er komediens funksjon.
0Shares

[Red. anm.] Bakgrunn: 

I kjølvannet av revyen «Stovnerske tilstander» mente enkelte å ha blitt støtt av bruken av satire i revyen.

Temaet berøres blant annet i følgende tekster:

«når komedien dør, så dør sivilisasjonen»
– Erma Bombeck

Bra at Aftenposten innser feil – men er de konsekvente?
Satire: Morsomt eller støtende
Ord på alvor

Den amerikanske humoristen og spaltisten Erma Bombeck sa en gang «når komedien dør, så dør sivilisasjonen». I dag kan det se ut som komedien er i ferd med å dø på grunn av påkrevd politisk korrekthet. Om det gagner oss er jeg i tvil om. 

Satire kan redusere fordommer
Bruken av ordet neger vekker oppsikt. Selv når det er brukt i stand-up, og som et ledd i å skape forståelse for en problemstilling, velger enkelte å bli krenket. Motivasjonen for å bruke ordet blir da overkjørt av den tolkningen mottakeren tillegger den som bruker ordet.  

I de senere år har det pågått en nokså intens diskusjon om hvorvidt satire og komedie skal kunne harselere med hudfarge, etnisitet, legning og annet. Selvfølgelig skal man kunne gjøre det. Det er nettopp det som er komediens funksjon, og gjennom komedie og satire kan man redusere en hel del forutinntattheter.

En av mine favoritt-standup-komikere er afroamerikaneren Richard Pryor. I 1975 gjennomførte han og komikeren Chavy Chase en Saturday Night Live sketsj sammen. Settingen er en pyskologitest i et jobbintervju. Der Chavy Chase som har inntatt rollen som hvit arbeidsgiver hiver ut en rekke rasebetonte uttrykk og Pryor som har søkt jobb som vaktmester må respondere på disse. 

Sketsjen utartet seg til å bli en nokså artig seanse. Over halvparten av det to minutter lange klippet består av ord som neger, asfaltunge, hviting, bondetamp og flere såkalt rasebetonte ord. 

Sensitive temaer trenger humoren
Bruken av denne typen humor brøt ned en rekke stereotypier om svarte amerikanerne. Poenget med denne, og en lang rekke andre sketsjer var nettopp dette. USA har en vanskelig historie på dette området, og i 1975 var det ikke så mange år siden afroamerikanerne, i teorien, ble likestilt med andre amerikanere. Allikevel kunne man akseptere denne typen sketsj i 1970-tallets USA. Man må legge til at Pryor ikke kan anses som lett krenket.   

Må love å ikke spøke med rase
I dagens USA ville den overnevnte sketsjen bidratt til massive reaksjoner. Såkalt liberale mennesker ville nok ha latt seg rive med og latt emosjonene få fritt spillerom. De ville ha latt seg krenke, i stor grad på andres vegene. Situasjonen i frihetens land har blitt så tilspisset at komikere som Mel Brooks, Seinfeld, John Cleese og Chris Rock ikke orker å ta oppdrag på universitetene. Hovedårsaken skal være kravene om at komikerne må skrive under kontrakter hvor de lover å ikke tulle med rase, kjønn, etnisitet og legning. Komediens død ser ut til å være et faktum, i alle fall blant amerikansk ungdom. 

I et intervju med BBC-radio sier komikerlegenden Mel Brooks at komedienes funksjon er å «være den lille alven som hvisker i kongens ører, og alltid forteller ham sannheten om menneskers natur». Og går det i det hele tatt an å  harselere med menneskers natur uten å bruke ord og et språk som vekker reaksjoner og følelser?

USA er ikke enestående. Den samme situasjonen ser vi i store deler av Vesten, og det ser ut til å ha funnet sin vei til det nokså fredelige og likestilte Norge også. 

Humor-forbud bidrar til splittelse
Stadig flere ser seg tjent med å problematisere humor, ordbruk og karikaturer her hjemme. Mange har latt seg rive med i rent hysteri over at noen har brukt ordet neger i en sketsj. Disse er ikke fornærmet på egne vegene, for de er ikke selv svarte, men de er fornærmet på vegene av andre som muligens kan finne det støtende. Her ligger det såpass mange lag og muligheter for tolkninger, at man kan undres over hva som er det egentlige formålet. 

Selv om deres mål med denne omsorgen er nokså hederlig, vil resultatet være ødeleggende og lite ønskelig, og vil bidra til større splittelse og mistenkeliggjøring av grupper. Dette kan gi et inntrykk av at enkelte grupper er frarøvet retten til å tenke som individer. Ord, vitser og uttrykk fremstår da som kollektive referanser.

Humor som redskap for å takle de vi er
Professor Marc Lamont Hill ved Columbia University mener at man ikke skal løpe fra ord og utrykk man opplever som upassende, eller forsøke å sensurere disse. Han legger til at man ikke skal sette mennesker i bås fordi de anvender ord eller referanser som vi selv opplever som problematiske. Hans argument er at en slik tilnærming neppe vil bidra til å minke splittelsene, men heller føre til at samholdet svekkes.

Filosofen og advokaten Francis Bacon levde i England i overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, og skal ha sagt: «Menneskene fikk fantasi for å kunne kompensere for det de ikke har, og humor for å kunne takle det de er.» Jeg tror vi er godt tjent med å bruke humor som inneholder ord og uttrykk vi opplever som støtende – det vil i mye større grad hjelpe oss med å takle den verden vi lever, og bidra til å gjøre den bedre for alle.